Kultur

Essay: Diktatoren som filmmogul

Å tilnærme seg Nord-Korea som filmskaper er en absurd risikosport, forteller en ny bok om diktaturets forhold til filmen. To norske filmprosjekter tester nå ut påstanden.

Charlie Chaplin i filmen <i>Diktatoren</i> fra 1940.

  • Kjetil Lismoen

Hvordan kunne nordkoreanske hackere bryte seg inn i Hollywoodstudioet Sonys interne nettverk og få kinolanseringen av <i>The Interview</i> til å bryte sammen? Foto: KEVORK DJANSEZIAN

Det fremstår fortsatt som en gåte: Hvordan kunne nordkoreanske hackere bryte seg inn i Hollywoodstudioet Sonys interne nettverk og få kinolanseringen av The Interview til å bryte sammen?Ikke siden Nazi-Tysklands angrep på Chaplins Diktatoren hadde en totalitær stat gått til så drastiske skritt for å stanse en film som harselerte med dets leder. Ingen hadde trodd at nordkoreanerne var i stand til et så sofistikert angrep, og ingen hadde forventet at en så grovkornet satire ville bli tatt med så stort alvor.Les anmeldelsen av The Interview her:

Les også

Typisk rumpehumor

Men de som har lest A Kim Jong-Il Production: The Incredible True Story of North Korea and the Most Audacious Kidnapping in History vil innse at Nord-Korea lenge har tatt film med det største alvor. Jeg kan ikke huske å ha lest om en leder av en nasjon som til de grader har vært opptatt av film, og som anså seg selv som en pasjonert filmelsker. Både Hitler og Stalin var bevisst filmen som effektivt verktøy for propaganda. Men avdøde diktator Kim Jong-Il tok det noen steg lengre. I sin nasjonsbygging oppførte han seg som en allmektig produksjonsdesigner, og skulle forvandle hele Nord-Korea til historiens største Potemkin-kulisse. Han var, for å bruke ordene til regissøren Shin Sang-Ok, den arketypiske filmprodusent.

Les også: Slik pleier Nord-Korea å true når stemningen blir hissig:

Les også

«En atomkrig kan bryte ut når som helst»

Lokket i felle

Det var i 1978 A Kim Jong-Il gikk til det radikale skritt å kidnappe den koreanske halvøyas to største filmprofiler fra erkefienden Sør-Korea. Filmveteranen Shin Sang-Ok og hans tidligere hustru, skuespillerinnen Choi Eun-Hee, ble begge lokket til Hongkong med løfte om oppdrag der. Men isteden ble de overmannet av nordkoreanske agenter som førte dem i all hemmelighet til Pyongyang. Der ventet Kim Jong-Il med tilbud om å gi dem kreativ kontroll over det statlige filmstudioet. Det var et tilbud de valgte å akseptere, etter en innledende fase i fangeleir.

Randall Park har rollen som Kim Jong-un i spillefilmen The Interview. Foto: Fra filmen

Paul Fischer, som har skrevet A Kim Jong-Il Production, gjenforteller hendelsene fra de to filmprofilenes perspektiv, Fra de ankommer Nord-Korea i fangenskap til de sammen rømmer fra den filmelskende diktatoren. I løpet av den tiden rekker de å fornye den nordkoreanske filmen og overbeviseKim Jong-Il om å etablere et selskap i Wien som skulle gjøre nordkoreansk film til en etterspurt eksportartikkel. Dette siste inngikk i deres fluktplan tilbake til frihet, der de som i en spenningsroman fra den kalde krigen skulle stormløpe mot den amerikanske ambassaden med nordkoreanske agenter hakk i hæl.

Den cinefile diktator

Historien om Shin Sang-Ok og Choi Eun-Hee er omstridt i Sør-Korea. Noen mistenker dem for å ha reist tilNord-Korea frivillig. Fischer baserer seg på parets egne nedtegnelser, og en lang rekke intervjuer med Choi Eun-Hee like før hun døde. Mye tyder på at historien deres er sann. Den er blitt verifisert av eksperter i CIA, og Fischer argumenterer godt for deres versjon.

Det mest interessante ved boken er likevel ikke omstendighetene rundt hvordan de havnet i Nord-Korea, og motivene deres for å lage film der. Det er en relativt godt kjent og omdiskutert historie. Det er snarere nærheten de skulle få tilKim Jong-Il og hans indre krets som gjør boken unik. Den kommende diktatoren (hans far Kim Il-sung døde i 1994) hadde lagt mye energi inn i utviklingen av landets filmproduksjon, og var hjernen bak de koreograferte massemønstringene som skulle bli kjent over hele verden. Det han ikke fikk til, var å fremme landets filmkultur på tilsvarende måte. Nordkoreansk film ble ansett som primitiv propaganda, og det er interessant å merke seg at dette gikk inn på Kim Jong-Il. Han ønsket å skape filmkunst som kunne sette filmnasjonen Nord-Korea på kartet, og erkjente, ifølge Shin Sang-Ok, at den nordkoreanske totalitære modellen ikke var godt nok egnet til å utvikle filmkunstnere. Han hentet isteden inspirasjon fra særlig russisk og østeuropeisk film som bedre fikk til å balansere nasjonsbygging og kunstnerisk sofistikert film.

Shin Sang-Ok og Choi Eun-Hee skulle gi diktatoren de resultatene han ønsket. Plutselig begynte nordkoreansk film å vinne internasjonale priser, blant annet under Filmfestivalen i Moskva i 1985 der Choi Eun-Hee fikk pris for beste hovedrolle i eposet Salt. Men da paret etter noen år greide å rømme mistet det nasjonale filmstudioet sitt momentum. Den økonomiske krisen etter årtusenskiftet og Kim Jong-Ils død bidro også til å svekke de ambisiøse filmplanene. I dag står Kim Jong-Ils filmarkiv, som visstnok består av 20.000 piratkopierte filmer fra hele verden, som et monument over en diktators filmbesettelse.

Vestlige karikaturer

Historien om kidnappingen inngår i det fryktens skjebnefellesskap som deles på begge sider av den koreanske halvøya, og flere filmer skal være inspirert av hendelsene (blant annet Cannes-vinneren Oldboy ). Kon-Tiki-produsent Jeremy Thomas har lenge hatt planer om å lage en spillefilm om dramaet, men ser ut til å ha blitt skvetten etter anslaget mot Interview og Sony.

Under filmfestivalen i Cannes i mai ga mange produsenter uttrykk for at de var blitt like skremt av angrepet på Sony som terroren mot satiremagasinet Charlie Hebdo.

Den utrolige historien vitner om et regime som tidlig innså betydningen av filmen som redskap for iscenesettelsen og opprettholdelsen av diktaturet. Den viser også at de bildene vi tegner av diktatoren i Vesten ikke er særlig presise. Gjennom filmer som Team America og The Interview er Nord-Koreas diktatorskikkelser redusert til groteske karikaturer, og på sett og vis ufarliggjort (selv om nordkoreanernes angrep tilførte sistnevnte en rolle ved ytringsfrihetens frontlinjer den først ikke hadde). Fischer stiller spørsmål ved om vår karikering tilslører like mye som den utleverer diktaturet.

Koko-Kim, som han er blitt kalt i norske tabloider, er ingen galning, men en leder som spiller effektivt på forestillingen om at han er det.

Katt og mus-lek

Dette spørsmålet vil bli debattert enda sterkere her hjemme når to nye norske filmer slippes til høsten og vinteren. David Kinsella og Tommy Gulliksen er blant ytterst få filmskapere som siste par årene har sluppet inn i Nord-Korea for å lage film under regimets overoppsyn. Kinsella, en prisbelønt dokumentarist, fikk innpass for å lage film om hva det vil si å være ung i Nord-Korea i dag, med utgangspunkt i en kvinnelig student. Men han oppdaget da han ankom at regimet hadde tilrettelagt alt for ham, de hadde nærmest skrevet manuset for ham. Han ble derfor tvunget inn i en katt og mus-lek der han praktiserte en form for subversiv filmskaping under oppsyn. Resultatet er blitt en anti-totalitær film som ikke minner om noe av det regimet hadde håpet på.

Gulliksen skal i høst følge det siste kunstprosjektet til Morten Traavik i Nord-Korea. Traavik har provosert mange for sitt samarbeid med nordkoreanske kulturmyndigheter på tidligere prosjekter. Denne gangen ser han ut til å ville utfordre den tilliten regimet har gitt ham. I ti dager skal vestlige og nordkoreanske kunstnere jobbe sammen i prosjektet War of Art. Noen av kunstnerne er kontroversielle, som Makode Linde, som for noen år siden satte Moderna Museet på hodet med sin provokative neger-karikatur. Disse systemkritiske, vestlige kunstnerne skal utveksle erfaringer med og utfordre systemtro, lokale kunstnere – i hvert fall er det tanken. Noe av spenningen i filmen vil være knyttet til om Traavik lykkes med prosjektet. Fallhøyden er stor, og faren for å bli misbrukt av regimet overhengende.

Les også: Morten Traavik tok med vestlig rockeband til Nord-Korea.

Les også

Her opplever nordkoreanere et vestlig rockeband for føste gang

Alvorlige konsekvenser

Da jeg var i kontakt med Gulliksen før avreise, var han åpenom fallgruvene. Men han mener som Traavik at det er verdt å delta i en prosess på det nordkoreanske regimets premisser, så lenge det finnes krefter innad i landet som ønsker endringer. Det spørsmålet Traavik stiller er: skal vi bare slukke lyset og glemme at Nord-Korea eksisterer? Det har vi jo prøvd lenge uten at vi har oppnådd noe.

Under research-turen i sommer fikk Gulliksen og teamet en smakebit av de farene som truer når man begir seg inn i Nord-Korea. Det viste seg at noen i reisefølget hadde lagret en videosnutt på mobilen med opptak der denne danset rundt iført en Kim Jong-un-tullemaske. Straffen for slike overtramp er vanligvis døden. Etter noen dagers internering var det Traaviks kontakter blant sentrale kulturbyråkrater som hjalp dem ut av knipen. Prosjektet ble ansett som for verdifullt til at nordkoreanerne ville avvikle det.

Det forteller oss noe om hvor viktig det er for Nord-Korea å fremstå som spiselig overfor resten av verden, og hvor sentral plass filmen fortsatt har. Det viser også at enhver filmskaper som inngår et samarbeid, enten denne er kidnappet eller kommer frivillig, risikerer mye. David Kinsella, som er først ute med sin film i oktober, har så langt ligget lavt i terrenget. Da jeg snakket med ham sist sa han at han forventet å få noen kuler i postkassen. Han spøkte ikke.

Les intervju med Sør-Koreas største forfatter her:

  1. Les også

    - Eurokrisen skyldes Europas karma

  2. Les også

    Hvorfor er Cannes viktig?

  3. Les også

    Kina advarer mot nordkoreansk atomopprustning

  4. Les også

    Sør-Koreas største forfatter: Europa får som fortjent

Relevante artikler

  1. VERDEN

    I Nord-Korea er hackerne håndplukket og en del av eliten

  2. VERDEN

    Da hun så «Titanic», fikk hun et nytt syn på regimet i eget land

  3. VERDEN

    Diktatorbrorens siste ord: Noen sprayet meg med et kjemisk stoff

  4. KOMMENTAR

    Havariet kom fortere enn forventet

  5. VERDEN

    Park (24) rømte fra Nord-Korea. Nå advarer hun mot myk linje overfor diktaturet.

  6. KRONIKK

    Nordkoreansk idrettsungdom fostres frem i elitefabrikker | Bård Larsen