Var Hamsuns diagnose en politisk bestilling?

Var undersøkelsen av Hamsun etter krigen et politisk bestillingsverk? De fleste aktørene er nå borte. Hamsunbiograf Ingar Sletten Kolloen og hans medforfattere utfordrer tidligere Milorg-leder og statsråd Jens Christian Hauge til å fortelle hva han vet.

  • Ingar Sletten Kolloen

Det finnes ingen dokumentasjon som viser noen forbindelse mellom professor Gabriel Langfeldt som undersøkte Knut Hamsun, og landets politiske ledelse. Langfeldts sønn har i flere år hevdet at han hadde et møtereferat som viste det. Nå innrømmer han at så ikke er tilfelle. Men sitter andre på slike opplysninger? Til våren skal vi markere 60-årsjubileet for frigjøringen av Norge og dermed også innledningen til landssvikoppgjøret. Det norske rettssystemet løste denne formidable oppgaven på en stort sett tilfredsstillende måte. Men noen få landssviksaker har aldri latt seg lukke helt, det er gått "betennelse" i dem. En av disse er tilfellet Knut Hamsun. Under arbeidet med Ingar Sletten Kolloens tobindsverk om Hamsun, "Svermeren" (2003) og "Erobreren" (2004), har det kommet fram nytt materiale også om denne delen av Hamsuns liv. Knut Hamsuns omfattende og klart lovstridige protyske agitasjon i perioden 1940-45 dokumenteres. Han ba nordmenn kaste børsa under forsvarskampen mot den tyske okkupasjonsmakten våren 1940. Han oppfordret nordmenn i alliert tjeneste til å desertere. Han oppildnet norsk ungdom til å melde seg til krigsinnsats på tysk side på Østfronten. Og han ga gjentatte ganger sin uforbeholdne støtte til Hitler-Tysklands krigsmakt. En alminnelig juridisk betraktning er at Hamsun kvalifiserte seg til fengselsstraff i størrelsesorden 3-7 år.

Tre sentrale landssvikere

Tre personer stod i sentrum i landssvikoppgjøret: Vidkun Quisling, Henry Rinnan og Knut Hamsun. Politikeren som forrådte sitt land og småborgeren som solgte sine bøddelegenskaper til okkupasjonsmakten ble begge dømt til døden og henrettet. Men hvordan skulle man behandle den tredje symbolfiguren, åndshøvdingen som villedet sitt folk? Mens Hamsuns hustru og to sønner ble dømt til fengsel, valgte man følgende prosess for familiens desiderte overhode og politiske drivkraft: Først ble det tatt ut en alvorlig siktelse. I påvente av endelig avgjørelse av tiltalespørsmålet ble Hamsun internert på sykehus og gamlehjem. Deretter ble han underkastet judisiell observasjon gjennom fire måneder. Da professor Gabriel Langfeldt og overlege Ørnulv Ødegård konkluderte med at han led av varig svekkede sjelsevner, henla riksadvokaten saken fordi intet offentlig hensyn tilsa tiltale. I stedet reiste staten ved Erstatningsdirektoratet sivil erstatningssak mot Hamsun. Han ble dømt i både herredsrett og Høyesterett.

NS-medlemskap ikke bevist

To forhold har medført at saken ikke har latt seg lukke. Det ene har med domsgrunnlaget å gjøre. Ble det ført tilstrekkelige bevis for at Knut Hamsun var medlem av Nasjonal Samling? Cato Schiøtz og Anine Kierulf har gjennomgått rettssakene og konkluderer: Høyesteretts konklusjon om at Hamsun var medlem av Nasjonal Samling var neppe faktisk og juridisk riktig på bakgrunn av materialet som forelå sommeren 1948. Jfr. Aftenposten, VG, Dagbladet og en rekke andre aviser 26.10.04 og boken Høyesterett og Knut Hamsun, (Gyldendal 2004.)Det andre forholdet gjelder den rettsmedisinske undersøkelsen. Beveget norske politikere seg i en konstitusjonell gråsone ved å øve innflytelse på riksadvokaten og rettspsykiaterne?Gabriel Langfeldts sønn, Knut P. Langfeldt, har siden 1998 framholdt at han er i besittelse av et møtereferat fra en samtale 2. desember 1945 mellom daværende statsminister Einar Gerhardsen, justisminister O. C. Gundersen og riksadvokat Sven Arntzen (Dagbladet 8.9.98). Hovedinnholdet i notatet skulle angivelig være at Hamsuns diagnose var et bestillingsverk fra regjeringen. Sønnen opplyste at han hadde fått notatet av riksadvokat Andreas Aulie 28.9.58. Aulie skulle ha fått notatet fra sin forgjenger Arntzen.

Hadde ikke noe dokument

Langfeldt jr. har nå erkjent at han likevel ikke er i besittelse av et slikt dokument. (Se eget intervju med Cato Schiøtz. Red. anm.) Påstanden var altså et historisk falsum, som en rekke medier og enkeltpersoner har videreformidlet uten å bedrive elementær kildekritikk. Den siste i rekken av disse er Hamsun-forskeren Jørgen Haugan i sin bok av året, "Solgudens fall", som ganske så ukritisk har bygget opp sine konspirasjonsteorier med Langfeldt jr. som sannhetsvitne.Men kan det farlige spørsmålet om sammenkopling politikk-psykiatri i Hamsun-saken dermed legges dødt? Her er noen elementer som gjør at man fremdeles må forfølge dette spørsmålet.I "Prosessen mot Hamsun" (1978) refererte Thorkild Hansen til en samtale han hadde med Gabriel Langfeldt under arbeidet med boken, og på spørsmålet om psykiateren ikke "var klar over at han kom til nøyaktig det resultat riksadvokaten helst ville ha", var svaret: "Ja, riksadvokaten ville helst ha tiltalefrafall på grunn av svekkede sjelsevner, det var lettere enn å få ham straffeforfulgt".Det er ganske så påfallende at da Gabriel Langfeldt etter utgivelsen av Hansens bok rykket ut til sitt forsvar (VG 10.10.78), var det andre forhold enn dette utsagnet han polemiserte mot. Kan denne unnlatelse oppfattes som en aksept fra Langfeldts side av Hansens fremstilling når det gjaldt et "bundet mandat" for innleggelsen av dikteren på Psykiatrisk Klinikk? Mistanken om at så kan være tilfelle svekkes ikke av at vi nå vet at samme Langfeldt i et privatbrev til Marie Hamsun 17.4.49 skrev: "Mentalobservasjonen var således et ledd i et forsøk på å la ham (Knut Hamsun) slippe å bli straffet".

— Bestilt erklæring

Videre er det interessant å observere hva den sentrale hjemmefrontsmann og mangeårige redaktør av Verden Gang, Oskar Hasselknippe, skrev i sin avis 6.10.78. Myndighetene "var ikke særlig skvetne den gangen", fremholdt han, og "Jeg var selv ikke i tvil om at riksadvokat Sven Arntzen balanserte på kanten av sin embedsplikt. . . det gikk egentlig ganske ille med den judisielle observasjon i "dårehuset" hos professor Langfeldt. Erklæringen som var "bestilt" av riksadvokaten for at han kunne få et grunnlag for å henlegge tiltalen. Det er vel riktig at fasit var gitt på forhånd".Jusprofessor Johs. Andenæs uttalte følgende: "At riksadvokat Sven Arntzen ønsket en løsning der han kunne slippe å straffetiltale Knut Hamsun er for så vidt ikke ukjent". (Dagbladet 11.9.78.)

Norges anseelse

Flere utsagn som peker i samme retning kunne refereres. Vi nøyer oss med det foreløpig siste i rekken. Tidligere kulturminister Lars Roar Langslet kunne under fremleggelsen av Cato Schiøtz og Anine Kierulfs gjennomgang av Hamsuns erstatningssak opplyse: "En som sto sentralt i den politiske ledelsen etter krigen, betrodde meg en gang at dette (Hamsun-saken) hadde vært diskutert. Og at man hadde kommet til at det ville være en stor fordel å unngå en opprivende rettssak, ikke minst for Norges anseelse i utlandet. Dette ble, slik jeg oppfattet det, gitt videre til Riksadvokaten, som jo er påtalemyndighet underordnet regjeringen. Og det var Riksadvokaten som instruerte Gabriel Langfeldt". (V.G. 26.10.04).En samlet vurdering av alt tilgjengelig kildemateriale peker sterkt i retning av at daværende riksadvokat Sven Arntzen fikk den Hamsun-diagnose han ønsket seg: "Varig svekkede sjelsevner". Dermed fikk han en mulighet til å unnlate å reise tiltale og således unngå en opprivende rettsprosess med bl.a. et uregjerlig pressekorps fra inn- og utland present. Den verdensberømte dikter var 87 år gammel, hadde hatt to hjerneblødninger og var tilnærmet døv. Hva om han døde i politiets varetekt eller kanskje midt under rettsforhandlingene? Skulle det da i aviser verden over og for all fremtid hete at "Norske myndigheter tok livet av Nobelprisvinner i litteratur"? Noe slikt måtte man for all del unngå!

Stilltiende forståelse

Men er det godt nok grunnlag for å hevde at professor Gabriel Langfeldt opptrådte som løpegutt for påtalemyndighetene? Kanskje er kjernen i saken at riksadvokaten allerede på forhånd hadde forsikret seg om at Langfeldt delte påtalemaktens ønske om en "redningsoperasjon"? Og uten en slik stilltiende samforståelse ville riksadvokaten ikke vært interessert i å gjennomføre noen mentalobservasjon? Distriktslegen i Grimstad, Magnus Benestad, undersøkte på oppdrag fra påtalemyndigheten Hamsuns sinnstilstand. Han avviste fullstendig at det forelå grunnlag for rettpsykiatrisk undersøkelse (Jfr. Hamsun: "Erobreren").Riksadvokaten kan bare klandres i den utstrekning han bevisst har søkt å påvirke eller instruere rettspsykiaterne. At han har pleiet nære forbindelser til de politiske myndigheter kan han heller ikke bebreides. Illegitimt blir det først når regjeringen i stedet for å bli informert instruerer riksadvokaten! Statsminister på dette tidspunkt var Einar Gerhardsen. Hans første rene Arbeiderparti-regjering overtok etter samlingsregjeringen, som også hadde Gerhardsen som sjef, i begynnelsen av november 1945 - dvs. midt under Langfeldts mentalobservasjon av Hamsun. Justisminister i den rene partiregjeringen var O. C. Gundersen, som overtok etter Johan Cappelen i samlingsregjeringen. Liksom Sven Arntzen var Gundersen jurist og sentral i motstandskampen under krigen. At personer som Hasselknippe, Arntzen og Gundersen avbrøt alt samarbeid og all samtale seg imellom ved krigens slutt er lite sannsynlig.I et intervju høsten 1978 ble O. C. Gundersen spurt om hvorfor riksadvokaten unnlot å reise tiltale mot Hamsun etter at Langfeldts diagnose forelå. Han svarte: "Begrunnelsen var i korthet at Hamsun var 87 år gammel, mentalt og fysisk svekket, og praktisk talt døv. Det var på forhånd klart at man ikke kunne sette denne gamle mannen inn til soning". (Arbeiderbladet 2.12.78.). "Det var på forhånd klart. . ."! Man hadde altså diskutert problemet Hamsun og gjort seg opp en mening om hvordan det burde løses. Og hvem skjuler seg bak Gundersens anonyme "man"? Kan det være andre enn ledende politikere han har i tankene?Gerhardsen selv hørte også til intervjuobjektene høsten 1978. "Var dere beskjeftiget med personen Knut Hamsun i regjeringsapparatet? Diskuterte dere ham"? ble han spurt (VG 12.10.78). "Overhodet ikke" svarte Gerhardsen. Hverken Johan Cappelen eller O. C. Gundersen tok noen gang opp "spørsmålet Knut Hamsun". Noe annet svar kunne Gerhardsen av meget gode grunner ikke gi. Men kanskje kan man tillate seg å utlegge det han sa slik: På offisielt regjeringsnivå drøftet man ikke Hamsun-saken, og noe skriftlig regjeringsnotat eller instruks ble aldri utarbeidet. Men som privatpersoner snakket vi, som alle andre i landet, om Hamsun.

Psykiatri og politikk

Når Oskar Hasselknippe uttalte at han ikke var i tvil om at riksadvokaten "balanserte på kanten av sin embetsplikt", er det rimelig å tolke dette dithen at han siktet til en balansegang som hadde funnet sted mellom psykiatri og politikk. Nå, snart 60 år etter at begivenhetene fant sted, hadde det vært velgjørende om noen kunne kaste et forklarende lys over denne "balansegang" og begivenhetene som utspilte seg i forbindelse med norsk rettshistories mest berømte påtaleunnlatelse og rettspsykiatriske undersøkelse. Hvem ga eventuelt hvilke føringer til hvem?Flere forhold indikerer at personer som stod ledelsen av Hjemmefronten nær, og som etterpå inntok sentrale posisjoner i politikk og samfunnsliv, kan sitte på avgjørende opplysninger. Den reelle leder av Hjemmefronten, Jens Christian Hauge, sekretær for Gerhardsen i samlingsregjeringen og forsvarsminister i den etterfølgende rene Arbeiderparti-regjeringen, vil være en mann hvis synspunkter man vil lytte til med stor interesse. Vil Jens Christian Hauge være med på å få sannheten på bordet?

<b>Kjenner sannheten i dag? </b>Milorg-leder og Ap.-politiker Jens Christian Hauge, her sammen med statsminister Einar Gerhardsen.
<b>Varig svekkede sjelsevner. </b>Knut Hamsuns støtte til den tyske okkupasjonsmakten er uomtvistet, men på grunn av professor Langfeldts diagnose ble det ingen straffesak etter krigen.
<b>Leverte bestilt resultat? </b>Professor Gabriel Langfeldt.