Kultur

Ikke barebare å være dikterbarn

  • Kaja Korsvold Rolf M. Aagaard (foto)
  • Det var ikke alltid lett å være datteren hans, sier Åsil Øverland om faren Arnulf Øverland. Nå skriver hun bok om ham.

Åsil Øverland er datter av dikteren Arnulf Øverland. Rett etter krigen fikk Øverland, en av de store heltene i etterkrigs-Norge, sitt første barn. I dag er datteren 56, akkurat så gammel som faren var da hun ble født. Åsil var den beste gave foreldrene kunne ønsket seg, da hun ble født på deres ett års bryllupsdag. Begge foreldrene hadde sittet i konsentrasjonsleir under krigen. — De følte at livet virkelig kom tilbake. Han hadde vært gift to ganger før uten å få barn. Han var nok forferdelig glad for å bli far, forteller Åsil Øverland. Sammen med søsteren Eli som ble født halvannet år etter, vokste hun opp i Grotten i Slottsparken, Statens æresbolig som ble tildelt dikteren og hans kone Margrete etter krigen. - Far var utsatt for stor oppmerksomhet i årene etter krigen. Da jeg begynte på skolen i 1953, visste de fleste hvem han var. Det var ikke bare-bare å forsvare en slik far. Jeg ble spurt om hvorfor jeg hadde så gammel far, hvorfor han ikke hadde skikkelig arbeid, mange gutter løp etter meg og hermet etter skarringen hans og skrek setninger fra diktene. Janteloven sto sterkt den gangen. Det var ikke lett å skille seg ut. Åsil Øverland snakker uten bitterhet. Forteller selv at hun alltid har hatt et lett lune, at hun også er kommet svært nær faren sin mens hun skriver. Av yrke er hun billedkunstner og jobber med grafikk. Det er det ikke blitt så mye tid til i det siste. I atelieret sitt, et kjellerrom med utsikt til den idylliske Telthusbakken, har hun allerede i flere år sittet og skrevet på boken om sin far. Foreløpig har hun skrevet ned alt hun husker fra barndommen frem til faren døde da hun var 22 år gammel i 1968. Faren var enormt interessert i de to døtrene. For søstrene ble likevel barndommen det Åsil Øverland kaller «spesiell».

Talentets svøpe

— Han var en god far, men også en skuffet far. Jeg levde ikke opp til hans forventninger. Jeg tror du finner det igjen hos mange store mennesker. De sier det tar tre generasjoner å bruke opp familieformuen og talentet. Selvfølgelig kan visse deler av talentet gå i arv. Men ofte tror jeg det er en kjempebremse å ha talentfulle foreldre. Det hadde nok vært lettere hvis han ikke hadde vært så stor. Arnulf Øverland var en original i sin tid. Han var engasjert, produktiv, skarp, vemodig og bitter. Før krigen var han kommunist, noe han senere tok sterkt avstand fra. Han var en engasjert ateist som snakket mot borgerskap, kapitalisme, kirker og prester og for arbeiderne. Han så tidlig faren ved nazismen. I 1937 kom diktsamlingen «Den røde front» med blant annet «Du må ikke sove», diktet der han spår 2. verdenskrig komme, og «Spania 1937» om den katastrofale borgerkrigen i Spania. - Det kom mange rare folk til oss og det ble ført høylytte diskusjoner. Når det var selskap fikk vi bare lov å gå og hilse, og så måtte vi gå og legge oss, slik barn måtte på den tiden, forteller Åsil Øverland. På søndagenes visitt-tid som varte fra fem til seks, var det imidlertid litt mer mulighet for barneøyne å få et innblikk. - Hver søndag hadde pappa visitt-tid. Mange kom, også uanmeldt. Noen fikk kaffe. De kom med dikt, religiøse spørsmål og kanskje psykiske problemer. Han fikk også mange brev fra folk som ville at han skulle lese utvalgte bibelsteder, trolig i håp om at han skulle la seg omvende. Men han kunne selvfølgelig Bibelen nesten utenat. Det var helt nytteløst.

Gammel far

På en måte var Arnulf Øverland forut for sin tid: Han fikk barn i svært voksen alder. På femtitallet var det svært sjelden at en mann fikk barn 56 år gammel. I dag hadde situasjonen vært mye mer vanlig. For Åsil Øverland og søsteren ble det først merkbart at de både hadde en sterk mor og en gammel far da de kom i tenårene. - Det var som om han ikke taklet at vi ble tenåringer og at vi ikke ble sånne tenåringer som han hadde håpet. Han mistet ikke interessen for oss. Men han var skuffet over at vi ikke var så flinke på skolen. Vi var ikke skolelys som mor og far. Mamma ville til og med sende meg på spesialskole for slemme piker. Deres venners barn var så flinke på skolen. Jeg hadde stadig husarrest og fikk inndratt ukepengene. Jeg valgte å gifte meg tyve år gammel, rett og slett for å komme unna en situasjon jeg opplevde som håpløs. Familien Øverland var en moderne familie i den forstand at mor på mange måter var likeverdig med far. Margrete Aamot Øverland var journalist og 24 år yngre enn sin mann. Hun arbeidet som sekretær for faren, renskrev for ham på maskin og engasjerte seg i det han skrev. Senere ble hun redaktør av Riksmålsforbundets avis Frisprog. Barna hadde barnepike, og hjemme måtte de ta hensyn til at far arbeidet i huset, men ute i Slottsparken kunne de ake, stå på ski, leke og spille ball. - Jeg misunte barn som hadde fedre som tok dem med på skitur. Far var totalt usporty. Han gikk aldri tur i det hele tatt. Av og til tok de oss med på Nasjonalgalleriet, konserter, opera og Høstutstillingen. Etterhvert ble jeg med venninner på ski og hyttetur. Vi hadde en ganske tett vennegjeng, og det plaget meg ikke så mye at mor og far ikke tok oss med ut. - Det er rart hvordan barn kan oppleve det som helt traumatisk ikke å være lik de andre? - Ja, jeg husker jeg gråt og snakket med mor om det av og til. Jeg turte ikke si det til pappa. Men hun sa at jeg bare skulle være glad jeg hadde ham som far. På den annen side hadde vi god plass og fikk lov til å ha både bursdagsselskap og juleselskap hjemme.

Fars malerier

Arnulf Øverland er på alle måter til stede i sin datters leilighet. På veggene henger malerier han malte, malerier som kan måle seg med mange av de profesjonelle i hans tid. Arnulf Øverland debuterte faktisk som maler før han ble dikter, og hele livet holdt han malingen ved like. Øverlands boksamling er naturlig nok stor, og den står sirlig plassert i de spesiallagede bokhyllene som Åsil Øverland har med seg fra Grotten. Også møblene fra barndomshjemmet har hun tatt med seg, ikke minst sin fars skrivebord. - Jeg er kanskje mest glad i dette bildet, sier Åsil Øverland og peker på et stort bilde av en robåt og holmer i måneskinn, malt i Humlesund ved Lillesand, der familien ferierte og der dikteren hadde atelier og dermed fikk malt endel hver sommer. Under arbeidet med boken om sin far har Åsil Øverland fått mer og mer sans for faren som dikter. Øverland skrev en rekke essays og noveller. Disse er til dels både gode og morsomme og burde vært trukket frem igjen, mener datteren. Av diktene liker hun best et dikt fra hans aller siste diktsamling: «Og da skal ingen av oss engstes». - Føler du bitterhet over barndommen? Nei, men jeg føler stor sorg over at jeg ikke leste mer av ham før han døde. Jeg leste bare det som sto i lesebøkene. En av de siste gangene han holdt foredrag ville han gjerne ha en arm å holde i. Jeg ble med ham i aulaen, jeg tror det var i 1963. Da leste han fra noen av de siste diktene sine. Jeg syntes det var en rystende opplevelse. Jeg skjønner at folk var begeistret. Selv jeg som satt der med all min tenåringskritiske sans ble påvirket, sier Åsil Øverland.

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    DN: Petter Stordalen kjøper Juritzen forlag

  2. KULTUR

    Vår anmelder mener alle bør lese denne boken om krigen i Syria

  3. KULTUR

    Elena Ferrante skriver beskt om kvinneroller og graviditet

  4. KULTUR

    Aftenpostens anmelder: Hvorfor må så mange adventsbøker for barn handle om døden?

  5. KULTUR

    Erik Fosnes Hansen sommeranbefaling: «Blikktrommen» var en skjellsettende leseopplevelser for en gutt på 16 år

  6. KULTUR

    – Romaner kan ikke stemples ut av jusens verden