Kultur

Det anabole sjelelivet

Det var på tide. Barbara Ehrenreich har skrevet en engasjerende og avslørende bok hvor hun tenker meget negativt om den positive tenkningen som herjer amerikansk åndsliv. Det er oppklarende, befriende og rystende.

Barbara Ehrenreich. Phot: Andrew Shurtleff Foto: ANDREW SHURTLEFF

Den norske humoristen Fredrik Stabel skrev at siden et kranium ikke har mimikk, er ethvert smil i bunn og grunn overfladisk. Formuleringen er en god inngang til Ehrenreichs bok Bright-sided. Det er selvfølgelig positivt å se positivt på tingene. Vi vet at glede smitter. Og det er altfor mange som tenker surt og sprer negativ stemning. Men det må finnes et visst belegg. Om det positive ikke har en forankring i realitetene, blir det til livsløgner og feige fornektelser av livets beskere sider. USA har ifølge Ehrenreich gått langt over mange streker i å gjøre det positive som ideologi til et betydelig samfunnsproblem.

Barbara Ehrenreich er en skribent som med wallraffaktige metoder forsøker å avsløre undertrykking. To av hennes bøker er oversatt til norsk. Kjøpt og underbetalt (2003) handler om de dårligst betalte arbeiderne i USA. I Lokket og Lurt (2006) dukker hun ned i de arbeidsløse hvitsnipparbeidernes halvsurrealistiske verden. Det var der hun for alvor ble kjent med den positive pop-psykologien med selvhjelpsmantraer og karrièrecoacher med slappe hoder og stive priser.

Opp til deg selv?

Hvor lystig kan kreft bli? I åpningskapitlet forteller Barbara Ehrenreich om da hun selv fikk brystkreft og ble innlemmet i en stor retorikk av råd, bekjennelsesbøker og websider om hvor viktig det er med en positiv holdning. Postulatet er at om du evner å tenke positivt nok, kan du helbrede deg selv. Eksemplet med kreft tydeliggjør en av de verste sidene ved den positive pop-psykologien: Det er opp til deg selv og din holdning hva som blir din skjebne. Om du ikke smiler, må du regne med å dø. Og mange av dem som har overlevd, tror selv at det er fordi de evnet å tenke positivt nok. Slik representerer denne kulturen en pervertert individualisering, hvor det er du som med tankens kraft kan beherske verden. En ting er at dette er å formidle grandiose forestillinger om individets tankekraft. En annen er at det i stor grad er vrangforestillinger. Ehrenreich, som er utdannet cellebiolog, beskriver hvordan det effektivt spres myter om sammenhenger mellom holdninger, immunsystemet, overlevelse og helse som ikke har empirisk forankring i medisinsk vitenskap. Hun beskriver en skyldinduserende kultur som gjør det enda vanskeligere for dem som blir dypt nedstemt av å få en kreftdiagnose. Noe av det vanskelige for Ehrenreich var hvordan man med den maniske opptattheten av munterhet og positiv tenkning ødela mulighetene for å snakke ordentlig om de vanskelige følelsene. Det krampaktige smilet var for henne dehumaniserende.

Magisk tenkning.

Det positive fokuset i dagens USA er uttrykk for magisk tenkning, slik det blir overtydelig demonstrert i bestselgeren The secret av Rhonda Byrne, som også solgte godt her for et par år tilbake. Tenker du nok på noe du ønsker deg, så får du det. Dette kan forstås som en verdslig religiøsitet, og det idéhistoriske opphavet kan ifølge Ehrenreich dels søkes i den kalvinismen som ble brakt fra Europa til det nye kontinentet. Dette var en livsfiendtlig og puritansk retning som gjorde mennesket lite, syndig og ynkelig. Det lutrende var bønn og hardt arbeid. Etter hvert utløste strengheten en motreaksjon. Den postkalvinistiske bevegelsen for «New Thought» snudde opp ned på det meste og hyllet både lykken, livsgleden og mennesket som Guds nærmeste. Ved å være ett med guddommen kunne mennesket få en uendelig kraft som kurerte og utslettet det negative.

New Thought er således et opprør mot kalvinismen, samtidig som mye av opphavets idégrunnlag er bevart. Det gjelder den sterke og moraliserende fordømmelsen; men nå av det negative. Deler av den positive kulten er antisosial ved at den oppfordrer til å støte fra seg negativt tenkende mennesker. De negative er nåtidens syndere. Og det gjelder den sterke betoning av hardt arbeid, bare at det nå er hardt indre arbeid. Sinnet skal renskes for negativt slagg og anabolt pumpes opp til glade tanker. I begge tradisjoner er kompliserte følelser meget suspekt.

Milliardindustri.

Barbara Ehrenreich beskriver den positive tankens nedslag på forskjellige samfunnsarenaer. Ett eksempel er koblingen mellom positiv kult, religiøsitet og penger. Kristentro har tradisjonelt representert en interessant og komplisert blanding av synd, skyld og skam. I den positive teologien er det skamløsheten som er påtrengende. Det snakkes ikke mye om Kristus på korset, men at han har renset våre synder i en slik grad at det nå er helt ok å be Gud om penger, større leilighet, ny bil, et bra bord på restauranten, god helse og vektnedgang. Og de glade TV-pastorene er en milliardindustri.

Ehrenreich beskriver også finanskrisen som et delvis uttrykk for en benektelse av harde realiteter og en fundamentalistisk tro på det gudelignende «markedet», og at det stadig går fremover. Et flertall av amerikanere har tro på at de en gang i fremtiden vil tjene over gjennomsnittet. Flertallet tror at de vil bli en del av et privilegert mindretall. En slik stor tro på oppdrift og fremgang er ifølge Ehrenreich en sannsynlig delforklaring på at man i USA har stor toleranse for sosiale forskjeller. Elendigheten min skal jo ikke vare.

Og hun beskriver den ukritiske optimismen som fulgte den amerikanske invasjonen av Irak. Slik gikk det jo ikke.

Følelser blir varer.

Det positive har skapt en gigantisk industri av bøker, DVD-er, Internett, selvutvikling, TV, Oprah Winfrey, spin doctors, livscoacher og bedriftscoacher og en voksende hær av psykologer som skal trene dem. Det skjer ifølge den amerikanske sosiologen Stiepan Meif $Capital { return "Š"} else { return "š"}troviæ i boken Postemotional society, en McDonaldisering av det amerikanske følelseslivet. Det betyr rasjonelt produserte og porsjonerte følelser i et «happy meal». Følelser blir varer. Og arbeidsplassene rammes hardt av spenstige talere som skal bedrive «motivasjon». Det skal lages arbeidslyst og fellesskap gjennom begeistring. Men Ehrenreich skriver også om hvordan coacher brukes sosialt og politisk ved nedskjæringer og oppsigelser. Den oppsagte bør innse at det å få sparken kan være ny mulighet. Og kritikk av arbeidsforhold og maktrelasjoner er jo negativ tenkning og tale. Ehrenreich er ganske så klar når hun beskriver positiv tenkning som aggressiv kapitalisme med et stort smil.

Den positive holdningen har også sin akademiske variant. Den sentrale skikkelsen og selve skaperen av begrepet «positiv psykologi» er Martin Seligman. Ehrenreichs fremstilling av ham nærmer seg et nidportrett. Seligman er sentral i å forske i lykke og tilfredshet. Ehrenreich påstår at fremveksten av denne tradisjonen må sees i sammenheng med at amerikanske sykeforsikringer nærmest utraderte psykoterapi på slutten av forrige århundre. Hvorfor betale for samtalebehandling når det finnes medikamenter? Psykologene søkte da et nytt marked blant friske mennesker og i arbeidslivet. Påstanden er at positiv tenkning kan hjelpe den enkelte til mer tilfredshet og bedre helse og bedrifter til mer tilfredse ansatte. Tradisjonen er langt på vei en suksess, men det vitenskapelige grunnlaget er ifølge Ehrenreich mer diskutabelt.

Og hun plasserer Seligman og hans kolleger til høyre på den politiske aksen. Det er tilfredshet med nuet og status quo som vektlegges, og ikke protest, radikale endringer og politisk mobilisering. Det sosiale forsvinner raskt i en slik tradisjon. Svært mye av ulykke i USA skyldes faktisk fattigdom og fravær av anstendig helseforsikring, og ikke at man er for slapp til å tenke positivt.

Fordummende.

Det er altså stort sett positivt å se positivt på tingene. Men Ehrenreich gir oss en solid dose argumentasjon for når det positive som ideologi, industri, bedriftskultur, religiøs praksis, akademisk psykologi og livsanskuelse blir fordummende, feigt, sleskt, løgnaktig og destruktivt. Det er en betimelig tendensiøs bok. For den enkelte kan den positive pop-psykologien være skamproduserende. Ideologisk formidles voldsom tro på viljens makt og selvsuggesjonens muligheter. Det tales ikke like mye om evnene, genene, klasse eller regelrett uflaks. Valget er ditt, og valget er fritt. Men mange blir sittende fast i det negative, og da kanskje med en sterkere opplevelse av at egen misère er ens egen feil.

Både for den enkelte og kollektivet vil det positive kunne bli destruktivt fordi det ødelegger språket om det komplekse. Å bekjenne seg til det positive blir lett en fornektelse av savn, mangler og skuffelser som en viktig del av det menneskelige. Vi trenger et godt språk som kan hjelpe oss til å stå i det uunngåelig vanskelige, ikke å fornekte det. Den negative tanken må beskyttes og utforskes på romsligste vis.

FINN SKÅRDERUD

Finn Skårderud er professor og psykiater

Flere artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    Barbara Ehrenreich: – Det er et evig mas om å trene og spise sunt

  2. KULTUR
    Publisert:

    Etter å ha lest denne boken, vil du få dårlig samvittighet neste gang du handler på Amazon

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Lykkereisen går både fort og sakte

  4. KULTUR
    Publisert:

    Trodde du de sinte debattantene mangler empati? De kan tvert imot være de mest empatiske.

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Det er på tide å innse at monogami ikke er for alle, mener ukens innsender.

  6. KULTUR
    Publisert:

    Vi etterligner, misunner og rivaliserer. Vi sammenligner oss syke.