Kultur

- Umulig ikke å bli sjarmert

Ungt, elektrisk ensemble med sitrende energi på scenen, dirrende basstoner og glødende glowsticks i salen: QUEEN!

Skuespillerne (fv) Reidun Sæther, Espen Grjotheim og Mari Haugen Smistad i forbindelse med pressevisningen av musikalen "We will rock you" på Folketeateret i Oslo. Foto: Thomas Winje Øijord / Scanpix Foto: Øijord, Thomas Winje

M usikal: WE WILL ROCK YOU

Folketeatret

We Will Rock You spilles ut mars.

We Will Rock You er en jukeboksmusikal – den har musikk folk kjenner fra før, satt inn i en handling – i likhet med Mamma Mia!, Jersey Boys, Priscilla, og nå senest Four Seasons. WWRY er bare mer rocka, mer lydsterk, mer fargerik, mer tøvete, mer villet overspilt, og mer alt enn noen av de andre, og helt umulig ikke å bli sjarmert av.

Queens musikk, med den legendariske Freddie Mercury som frontfigur, er lydsporet til et par generasjoner, gjennom plater, stadionkonserter og filmmusikk. Mercury “var” teksten, oftest overlesset på glamrockens vis, men bare for å understreke det dramatiske og agere over støyveggen. Selv de uinnvidde vil huske ham sammen med Monserrat Caballé i “Barcelona” (1988), som ble OL-hymne i 1992, året etter Mercurys død.

London-kok

“Bohemian Rhapsody” var det grensesprengende mesterstykket og det naturlige finalenummeret alle venter på – etter “We are the Champions” og tittelmelodien, men “I Want to Break Free” er også en signatur for hele produksjonen. Den hadde urpremiere i London i 2002, fikk dårlige kritikker og har siden slått de fleste publikumsrekorder.

Da riff-ikonet Brian May selv entret scenen i finalen i en karakteristisk rå gitarsolo på premieren, forsto vi også støynivået; jubelen gjorde sitt beste for å drukne solisten, som for øvrig sammen med et annet ur-Queen-medlem Roger Taylor, har vært med i utarbeidelsen av musikalen fra dag 1. Den versjonen vi ser i Folketeatret holder London-koken. Den er ny og fresh og gjennomarbeidet (Johan Osuldsen har norsk regi).

Futuristisk

Ben Eltons manus (og originalregi), en satire over vår egen X-Faktor og Idol-tid, har form av en futuristisk gru fra 2300-tallet. Alle er like og musikken (les rocken) er forbudt og død – annen musikk har åpenbart aldri fantes på kloden, som nå heter e-Bay. Slintrene av en handling er uansett bare en unnskyldning for å spille musikken, tidvis forstyrrer nærmest handlingen rockekonserten. De siste tyve minuttene får musikken herske uinnskrenket, mens publikum duver syngende med i en glowstick-heaven.

Konsertrigg-scenografien skaper et autentisk medrivende lyd— og lysshow, og musikalsk er det mange magiske øyeblikk, godt underbygget av bandet på bakscenen. Folketeatret viser den svenske produksjonen, dyktig oppnorsket av Kjetil Indregard, og all honnør til de medbrakte svenske aktørenes feilfrie norsk. Anna Lidmans Ozzy er en magnet for øye og øre.

Sjarm og komikk

De fleste på scenen er norske, og Reidun Sæther (Killer Queen) står igjen i en særstilling: Hennes gospel-rock stemme synes å utvide seg fra tone til tone, den er grenseløs. Mari Haugen Smistad (Scaramouche) er en liten eksplosjon alene, fra fotsålene og opp, og stemmen rommer et hav av følelser. Espen Grjotheims frelser-rolle Galileo er ganske utakknemlig, men han synger seg gjennom den med bravur og en Michael J. Fox-aktig sjarm. Både Eivind Dundas og Mads Jørgensen sørger for flere (nødvendige) komiske innslag på beste måte.

MONA LEVIN

Les også

  1. Dr. May klar for «We will rock you»