Kultur

Morten Strøksnes: Stor skrivekunst på åpent hav

Morten Strøksnes er nominert til Bragepris for Havboka. Foto: Onsøien, Ole Gunnar

To menn jakter håkjerring på Vestfjorden, og har god tid til å tenke mens de venter.

  • Gunnar Kagge
    Gunnar Kagge
    Journalist

**Bok sakprosa

Morten A. Strøksnes:

Havboka, eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider

Oktober Forlag**

Vann og meditasjon hører sammen til evigheten, mente Herman Melville. Han skrev Moby Dick om jakten på den hvite hvalen, men like mye – eller mer – skrev han sine egne refleksjoner og formidlet sin dype kunnskap om havet.

Morten Strøksnes følger opp både Melville og Ernest Hemingways Den gamle mannen og havet , der jakten på hval eller stor fisk blir rammen rundt filosofering og kunnskapsformidling.

Tidligere har Strøksnes skrevet gode reportasjebøker om Midtøsten og de norske fangene i Kongo. Han er også en aktiv samfunnsdebattant. Det er et stort skritt fra slike bøker, til å skrive historien om havet. Prosjektet er veldig ambisiøst. Men takket være en god rammefortelling og stor skrivekunst, lykkes han veldig godt.

Ville inn i Forfatterforeningen. Les debattinnlegg fra Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo.

Virkelige menn

Strøksnes er ikke ute etter hvit hval eller tunfisk, men håkjerring. Han skal være med vennen Hugo Aasjord ut på Vestfjorden. Fisketuren blir etter hvert et helt års eventyr. De to reiser ut fra Skrova når været tillater det. I stedet for Den gamle mannen og havet , får vi to middelaldrende menn på havet.

Da er det godt at vann og meditasjon hører sammen, og at Strøksnes er så flink til å dele tankene sine.

Boken er om to virkelige menn. Aasjord er kunstner ved Vestfjorden. Han har dype røtter på Skrova, og bildene hans gjenspeiler forholdet til havet. Dessuten er Aasjord opptatt av å bevare historien. Når han ikke er på havet eller i atelieret, restaurerer han familiens gamle fiskebruk. Strøksnes beskriver Aasjord-familiens historie, og deler mye fra sin egen barndom langs kysten.

Håkjerringa ligger under hele historien, der nede på havets dyp. Forberedelsene beskrives i detalj. Hundrevis av meter med tau, og kjetting nederst. De skal agne med råttent storfe. Alt må om bord i en åpen RIB. Akkurat hvordan de to skal få landet fisken, dersom de får opp en rugg på 4–5 meter, er uklart både for dem og leseren. Det er i hvert fall ikke plass i båten.

Strøksnes gjør historien om håkjerringa formidling av kystkultur og marinbiologi. Og selvsagt tanker om menneskets plass, ikke nødvendigvis på jorden, men på havet. Slike bøker kan raskt bli belærende, ganske langdryge og en prøvelse for leseren. Opplysninger om hai og fangstredskap er jo bare noen tastetrykk unna, om man vil ha det kortfattet og leksikalsk.

Disse er nominert til Brageprisen.

Øser kunnskap

En dårligere skribent enn Strøksnes ville åpenbart gått i de fleste fellene en slik bok inviterer til. For han øser kunnskap over leseren, om fiskenes biologi, fiskernes psykologi, fyrlyktkonstruktørfamilier, antikkens begreper om nordområdene, økologi, Vestfjordens historie og mye annet som fyller hodet hans mens han venter.

Han greier å flette sammen strømmen av kunnskap med egne refleksjoner og fortellinger om jakten på håkjerringen, uten at det virker unaturlig eller oppstykket. Det er rett og slett en fest å lese.

Dette er ikke en spenningsbok som Moby Dick , eller tragisk som Den gamle mannen og havet. Men den er vanskelig å legge fra seg.

Selvsagt er det spennende om de får opp fisken på siste side. Men uansett om det ender godt eller ikke, er det gleden over å lese en så spesiell bok som betyr noe til slutt.

Les mer om

  1. Litteratur