Kultur

Hun ble spyttet etter for kjærligheten

- Jeg har møtt folk som ikke visste at Norge var okkupert av tyskerne, sier Randi Crott. Hun har skrevet sine foreldres sterke krigshistorie.

Lillian Crott Berthung (til venstre) og datteren Randi Crott er glad for at boken kommer ut i Norge. - Hun ønsker en rehabilitering, sier datteren. Dan Petter Neegaard

  • Kaja Korsvold

Den 19-årige Harstad-jenta Lillian Berthung traff den tyske soldaten Helmut Crott gjennom sin far John. Faren hadde invitert en tysk soldat hjem til dem på hytta i påsken 1942 fordi han syns synd på ham. «Men kom uten uniform», understreket John Bertung.

Soldaten tok med en venn, den 28 år gamle Helmut Crott. 19-årige Lillian visste heldigvis ikke hva det kom til å bety at hun merket seg tyskerens pene brune øyne.

Soldat med en hemmelighet

- Det er en gave for et barn å oppleve en slik kjærlighet, sier Randi Croft. Den 61 år gamle tyske journalisten har skrevet sin mors og fars historie. Først da hun var 18 år, i 1970, fikk hun vite den fulle sannheten om hvorfor det var så farlig for hennes far å være tysk soldat under krigen -  han var halvt jødisk.

- Han ble rasende da han skjønte at mor hadde fortalt meg at han var halvt jøde. Selv 25 år etter krigen følte han seg ikke trygg på at ikke familien kunne bli rammet av jødeforfølgelse.

Helmut Crott fortalte sin store hemmelighet ganske raskt etter at de to forsto at det måtte bli dem. Lillian Berthung måtte love holde på hemmeligheten, selv ikke til sine foreldre kunne hun fortelle det, forteller Randi Crott i boken Ikke fortelle det til noen! som nå kommer på norsk.

Åpnet selv avgjørende brev

Helmut Crott hadde selv sørget for å slette sine jødiske spor. I aprildagene 1940 ble han torpedert utenfor Norge, reddet i land og kom til Sørumsand, der han havnet på et tysk kontor. Brevet fra tyske myndigheter som sa at alle soldater med jødisk avstamning straks skulle sendes tilbake til Tyskland, var det ved en tilfeldighet han selv som åpnet.

Crott forsto straks hvilken skjebne som ventet ham hvis han ble sendt til Tyskland. Han slettet alle spor i papirene som kunne avsløre at han hadde jødisk mor og bestemor. - Helmut levde hele tiden i angst for at noen her i Norge kunne kjenne ham igjen, eller at han skulle bli avslørt på annen måte, sier Lillian Crott Berthung. En stund tenkte hun på å hjelpe kjæresten til å rømme til Sverige for å desertere.

- Men jeg hadde jo ingen kontakter og jeg kunne ikke på noen måte røpe noe om Helmuts bakgrunn for noen.

Ville bryte med Helmut

Lillians forhold til en tysk soldat ble etter hvert en kjent sak i småbyen Harstad.

- Jeg ble spyttet etter på gaten. Jeg tenkte at jeg ikke skulle møte ham igjen. Men så fortalte han meg sin historie.

Mens Helmut arbeidet på tyske skrivestuer flere steder i Nord-Norge, ble Lillian utkalt til arbeidstjeneste for tyskerne fordi hun var god i språk og kunne skrive på maskin. Men

Les også

Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie

etterhvert ble livet i Harstad vanskelig.

Faren ville ikke snakke med henne mer, bestevenninnen og den snille tanten hadde også brutt kontakten. Mot slutten av krigen fant kjæresten ut at det nok var lurt at Lillian forlot Harstad.

Slik gikk det til at da krigen var slutt, bodde Lillian hos slektninger i Odda, et sted der ingen visste at hun var forlovet med en tysk soldat.

- 8. mai 1945 kjørte lastebiler rundt i Odda og samlet inn jenter som hadde fraternisert med tyskerne. Fra Harstad hørte jeg at det samme skjedde der, sier hun.

I dag er Lillian Crott Berthung 91 år. Hun bor i Mülheim i Tyskland. Hennes elskede Helmut døde for fire år siden og ligger nå begravet på Trondenes kirkegård i Harstad.

Smuglet inn i Tyskland

Selv om hun visste at han den eneste hun ville ha, var det ikke sannsynlig at hun skulle se ham igjen da krigen var over.

- Nesten tusen brev skrev de til hverandre i de årene som gikk før de kunne møtes igjen, brev som ikke kunne sendes. All kontakt mellom Norge og Tyskland var brutt de første årene etter krigen, forteller datteren.

Da Lillian klarte å komme seg til kjæresten i Tyskland, hadde de ikke snakket sammen på mer enn to år. Med livet som innsats ble hun smuglet inn i et krigsherjet Tyskland via Danmark.

- I begynnelsen av juni 1947 møtte de hverandre i igjen. I 1948 giftet de seg, og i 1951 ble jeg født, forteller datteren, som ikke bare elsket de lange bilturene fra Tyskland til Harstad hver sommer. Tyskere i Norge var upopulære.

Skjulte bilen på ferie

- Fra vi kom inn i Norge, måtte vi bare snakke norsk. Når vi parkerte bilen, satte vi den tyskregistrerte bilen flere kvartaler unna hotellet vi overnattet på, sier Randi Crott.

Først fem år etter krigen kunne Lillian Crott Berthung reise hjem til Harstad.

— Min mann fikk ikke innreisetillatelse, så jeg måtte reise alene. Vel innkvartert hjemme i Halvdans gate, ringte politiet. Som utlending måtte jeg melde meg på stasjonen hver dag, forteller 91-åringen..

Kunne hun ikke straks etter krigen fortalt alle at hennes tyske soldat faktisk også var jøde, at hans tante hadde blitt drept i konsentrasjonsleir, at hans mor hadde kommet levende hjem fra Theresienstadt, men aldri ville fortelle hva som hadde henwdt? spør jeg den vevre 91-åringen, som fremdeles snakker sin barndoms dialekt.

- I Norge var det ingen som trodde på dem som fortalte at deres tyske soldat egentlig var jøde, det var for mange slike historier. I Tyskland var jødene fremdeles redde for å bli avslørt. Det var ennå store ex-nazister i sentrale jobber.

Tysk interesse

Mor og datter har opplevd en overraskende interesse for boken Ikke si det til noen! (Erzähl es niemandem!) i Tyskland.

- Folk er veldig interessert i å få vite om Norges krigshistorie. Mange sier: Jeg har ikke snakket med min far om hva som skjedde under krigen. Noen har kofferter med brev stående i kjelleren. De tør ikke åpne dem. De er kanskje redde for å lese noe de helst ikke vil vite. For meg har det vært enklere. Da min mor ga tillatelse til at jeg fortalte historien, var det nok også et ønske om endelig å få rehabilitering, sier Randi Crott.

Det er viktig for moren at boken også kommer ut i Norge, forteller Crott.

- Underlig nok er hun fremdeles litt redd for å bli trakassert. Først da jeg skrev denne boken, ble jeg klar over hvor dypt hennes traume stikker. Jeg håper hun finner ro nå.

Lillian og Helmut Crott

Relevante artikler

  1. HISTORIE

    Her pågripes Vidkun Quisling. Det betydde én ting: Norge var fritt.

  2. KULTUR

    Oppsiktsvekkende bok om to av de 400 000 menneskene som sto for okkupasjonen av Norge

  3. KULTUR

    Nora Krugs tyske familie snakket aldri om krigen. Så begynte hun å lete i historien.

  4. A-MAGASINET

    Kort forklart: Da Norge jublet for freden, var det noen som holdt pusten

  5. DEBATT

    Nazistene ville sprenge den for å skjule sine spor. Nå må vi redde Ruseløkka skole fra bulldoserne.

  6. VERDEN

    Kjempen som falt