Kulturkræsj på timeplanen

Elevene på Bjørnholt skole diskuterer gjerne kvinnesak og kultur med Ulrik Rolfsen og Adil Khan (t.h.).
  • I Norge har du lov til å ligge med noen fra du er seksten år, og du får drikke vin fra du er 18. Er det feil? spør Ulrik Rolfsen. Jenta med hijab på tredje benk i det fullsatte auditoriet på Bjørnholt skole svarer: - Det kommer an på hvor høyt du setter religionen.

Ulrik Imtiaz Rolfsen ser oppover benkene i auditoriet.

Sammen med Adil Khan møter Rolfsen videregående-elevene på Bjørnholt skole. Elevene kjenner prosjektet og skuespilleren Adil fra TV-serien Taxi . Elevene var referansegruppe for TV-serien som ble sendt på NRK i høst. I dag er de to her for å snakke litt om Taxi i etterkant og presentere Rolfsens nye prosjekt, krimboken Gass, der han skriver videre om norsk-pakistanske Javar.

— Javar har norsk samboer, og han drikker vin, men han tør ikke fortelle om det hjemme. Hva syns dere om det? spør Rolfsen.

- Han vil både være norsk og pakistansk, sier en.

- Han er i en kvelende situasjon, svarer en annen.

— I Norge har alle rett til å velge den kjæresten de vil, svarer Rolfsen.

— Mange innvandrerungdommer tror at dette ikke gjelder dem. Noen av dem velger å følge foreldrenes kultur. Noen blir presset til det. Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis alle innvandrerungdommer, kanskje 20 000, valgte kjæreste selv? spør Rolfsen.

Arrangerte ekteskap

Det er særlig jentene som snakker denne formiddagen i auditoriet. Så er da kanskje også problematikken mest aktuell for dem. Det pakistanske miljøet, som Ulrik Imtiaz Rolfsen med pakistansk far og norsk mor selv er en del av, får mye kritikk, både i TV-serien Taxi og i boken Gass . I Taxi var kriminalitet og ukultur blant drosjesjåførene tema. I Gass er det særlig familiekulturen med arrangerte ekteskap og de pakistanske kvinnenes stilling i Norge som blir tema.

Ulrik Rolfsen er i utgangspunktet filmskaper. Gass er hans første bok. Er det opp til ham, blir det film eller TV-serie av den også̊. Vi møtte ham til en prat på Bjørndal. Han liker å snakke om sin hovedperson Javar Jafri, en pakistansk-norsk ung mann som er utdannet advokat, har norsk samboer og god jobb. Selv om Javar er godt integrert i det norske miljøet, strever han med familiens krav. I Gass går det så langt at han et øyeblikk gir etter for farens ønske om at han skal inngå et arrangert ekteskap med en jente fra landsbygda i Pakistan.

Tilbudt pakistansk kone

— Problemene ligger i den pakistanske machokulturen som styrer det hele, og som ikke har noe med religion å gjøre. Jeg er blitt tilbudt koner av far i hytt og gevær, alltid med påskudd om at hun vil være meg lydig. Det er heller ikke så nøye om jeg har en annen kjæreste. Det er mennene som bestemmer.

— Hvorfor vil mødrene at dette skal gjenta seg når døtrene blir store?

— De kvinnene som vokser opp her, betegnes som ødelagt. De er "walking disasters" og giftes nesten utelukkende bort til gutter som er oppvokst i Pakistan. De kvinnene som kommer hit, vet ikke bedre. De blir bare fortalt hvor forferdelige norske kvinner er.

— Og det går ikke over selv i tredjegenerasjons pakistanere i Norge?

— Ukulturen gjentas ved at det hele tiden importeres ektefeller som tar med den gamle kulturen. Nå er det tredje generasjon som arrangerer ufrie ekteskap. Disse ekteskapene kan kanskje fungere der nede, men de som er vokst opp her, har andre ønsker og drømmer.

Mennene setter kona på kjøkkenet og kjører taxi og er ute. De pakistanske jentene som er vokst opp her, får en mann som er vant til at man slår sin kone og ligger med henne når man vil. Det er ikke tilfeldig at at krisesentrene er fulle av pakistanske jenter. De arrangerte ekteskapene pøser bensin på bålet. Det er noen som klarer seg bra, men ikke mange.

Retten til leirskole

Ulrik Rolfsen mener vi må kreve at alle barn som vokser opp i Norge, skal ha samme rettigheter.

— Pakistanske barn får ikke lov å dusje i gymmen, de får ikke dra på leirskole, og de får ikke gå i bursdag. Slike sosiale settinger bygger nettverk. Det skaper en splid allerede i barndommen for dem som ikke får være med. Det blir oss og dem. De pakistanske barna blir lett ofre for kriminelle gjenger og fundamentalister.

Vi har innført retten til at alle barn skal gå på skole. Vi burde også si at i samfunnet Norge er det obligatorisk at alle har gym, dusjer og drar på leirskole. Hvis du ikke har råd, gir vi deg penger. Hvis du er redd for barna, må du heller være med og passe på dem.

— Syns du også at Norge skulle gjøre som Frankrike, å forby hijab i skolen?

— Jeg mener hijab er 100 prosent undertrykkende i og med at det er en regel som bare gjelder for det ene kjønn. Vi forskjellsbehandler ikke kjønnene i Norge.

Hvis norske foreldre arrangerte ekteskap for barna, hadde vi reagert, påpeker filmregissøren og forfatteren.

— Hvis du hadde en kusine fra Namsos som skulle sendes tilbake dit og måtte gifte seg med en onkel som var tyve år eldre, ville du ringt barnevernet. Sånt skjer hver dag i pakistanske miljøer. Dette er ikke kultur. Det er brudd på menneskerettighetene. Å organisere ditt barns sexliv er et seksuelt overgrep.

Ulrik Rolfsen har i alle år hatt god kontakt med sin pakistanske familie i Oslo. Men når han går ut og kritiserer som han gjorde i Taxi og nå i Gass , reagerer de.

— Jeg har ikke hørt så mye fra dem i det siste. Det gjør vondt for meg. Men jeg ser jo at de turer frem, og ingen sier noe. Problemene bare vokser.

- Å bestemme hvem ditt barn skal gifte seg med, er ikke kultur. Det er brudd på menneskerettighetene, sier Rolfsen.