Påskekrimmen født på Bergensbanen

"Bergenstoget plyndret inat!" Oppslaget var skremmende. Flere urolige pårørende ringte til NSB for å høre hva som var skjedd. De hadde ikke sett den vesle skriften lengst til høyre; "Pris 2 kroner, Gyldendal".

For en bokannonse var det. Og den har gått inn i historien som et av de mest vellykkede kupp i moderne norsk markedsføring. Dessuten var den norske påskekrimmen født. I dag lever den stadig i beste velgående, det er en ytterst sprek tradisjon som nå fyller 80 år.Det var lørdag 24. mars 1923 annonsen sto i Aftenposten og de andre Oslo-avisene. Og allerede ti dager senere, i påske-innspurten, var hele syv tusen eksemplarer revet bort. Så handlet da også boken om den forestående påskeaften. Bergenstoget skulle plyndres, og et finurlig poeng er at udåden skulle skje natten til første påskedag, som i 1923 falt på 1. april. Den perfekte aprilspøk skulle nå bli virkelighet. Ingen ville tro på et slikt merkelig ran når det ble meldt via telegraflinjene. Avisene kunne ikke bekrefte forbrytelsen, de utkommer jo ikke i påsken. Og i 1923 var det heller ingen radiosendinger. Ikke bare boken, men også forfatterne skulle sette spor etter seg i norsk litteratur. Forfatteren het jo ikke Jonathan Jerv, slik det fremgikk av omslaget, det luktet pseudonym lang vei. Bak hr. Jerv skjulte det seg to bergensere; Nordahl Grieg og Nils Lie. Grieg skulle senere skrive seg inn i norsk litteraturhistorie, til dels også krigshistorien, han døde under et alliert bombetokt over nazi-Tyskland i 1943. Lie var mindre kjent utad, men ruvet i mange år i norsk forlagsbransje som innflytelsesrik førstekonsulent i Gyldendal.De to, Grieg og Lie, var barndomskamerater (født i 1902) og hadde på en felles skitur funnet ut at den letteste løypa til suksess ville være å gå via Nordahls eldre bror Harald, den mektige forlagsredaktør i Gyldendal. Nordahl hadde allerede fått utgitt sin første diktsamling, "Rundt Kap det gode Haab", og Nils hadde deltidsjobb i Morgenbladet. Begge kunne og ville de skrive, dessuten ville de tjene penger. Og dermed stabler de på bena romanheltene Åge Heiberg og Johan Bratt. Som i løpet av en pokeraften får høre at en venn er havnet i økonomisk knipe — og straks får en idé: "Gutter, vi plyndrer nattoget mellom Haugastøl og Finse!" Sammen med vennene Bokseren, Biologen, Tiurjegeren og Prikken sverges troskap til planen.Grieg og Lie hadde selv gått på ski på Hardangervidda, og la nå løypa hjemme på hybelen i Oslo. De to skrev annethvert kapittel, og justerte overgangene etter hvert som boken vokste fram. De humret over sin rå humor, og ønsket en ironisk, harselerende stil, "nærmest en parodi på Stein Riverton og Øvre Richter Frich," skrev Lie noen år senere. "Men snart gikk det oss som våre forbilder, spenningen grep oss og vi diktet om kapp på livet løs".Til slutt spaserte røverne ut av historien med både penger og samvittighet i god behold. Men da Harald Grieg fikk lese forfatternes første manus, satte han foten ned. Det ble for umoralsk, mente forlagsdirektøren, og forlangte at ransutbyttet måtte betales tilbake. Og slik ble det, sjefen fikk sin vilje etter en livlig kontrovers med lillebror og Nils Lie. Åge Heiberg tilstår og blir tilgitt av sin kjæreste. Biologen vinner på kasino, og pengene betales tilbake til NSB - med takk for lånet.I hvilken grad suksessen i 1923 stimulerte til økt salg av krimbøker i 1924 og årene deretter, vet ikke engang det vandrende leksikon i norsk krimhistorie, Nils Nordberg, noe om.- Men påskekrim som begrep var i hvert fall etablert i 1940, sier Nordberg og viser til André Bjerke, som under pseudonymet Bernhard Borge dette året skrev følgende om krimforfatteren av samme navn i boken "Nattmennesket": "den faste leverandør til alle ryggsekker i påskehelgen." Nordberg utelukker for øvrig heller ikke at påskekrimmen kan ha eksistert allerede før 1923, av den enkle grunn at påske også den gang betød ferie, og at man ofte leser mye i ferier. Men at det skjedde noe viktig i 1923, er han likevel sikker på. I hvert fall dreier det seg om en stykke avansert markedsføring.- Det forholdt seg nemlig slik at det den gang var kun en sesong for utgivelse av bøker. Min mistanke er at den kloke Harald Grieg la merke til folks glede over å stappe kriminalromaner i ryggsekken, og han innså at dette ga en lysende mulighet til å gi ut bøker også om våren, skriver Nordberg i en artikkel i tidsskriftet "Jury" der han forklarer misunnelige svenske krim-entusiaster om vår særegne påsketradisjon. En tradisjon som for øvrig er så sterk og interessant også for oss selv at Nordberg hvert år, altså i ukene før påske, blir nedringt av norske journalister som vil vite noe om sammenhengen mellom påske og kriminalromaner.- Jeg har i blant undret meg om hvem som er påskens egentlige hovedperson, jeg eller Jesus, skriver den nedringte, men muntre Nordberg til sine svenske lesere.Fem år etter første plyndring, altså i 1928, blir Bergenstoget pånytt stanset og fratatt sine verdisaker. Denne gang skjer det på stumfilm, med pianomusikk og plakattekster. I en ledende rolle finnes Lauritz Johnson, vår senere "onkel Lauritz" i radiobarnetimen. "Bergenstoget plyndret i nat" var Norges den gang dyreste film, og ble vår første store internasjonale satsing. Den ble lansert i Tyskland og England (og totalforbudt i Sverige som "rettsforvillende"!), og anmelderne skrev om "praktfulle billeder fra høifjellet" - men også om "en treg og forvirrende handling". I filmen er Åge Heiberg blitt markedsføringssjef i NSB, ansatt på prøve, og for å lage blest om reiseruten over fjellet inviterer han noen venner med på plyndringstokt.- I filmen er den gode historien fullstendig idiotisert. Toget blir plyndret av NSBs egen mann. Hvem i all verden vil reise med et tog som kan bli ranet? anfører Nils Nordberg. Og gir boken adskillig bedre skussmål: - Den er ålreit, den. Enkel og spennende. Den er jo et dokument om sin tid, men den har tålt tidens tann brukbart, mener han. I dag er boken en antikvarisk sjeldenhet. Den ble utgitt på nytt i 1975 i Gyldendals Svarte serie. Forlaget har ingen planer om ny utgivelse.