Kultur

Gi henne nobelprisen

Det er helt utrolig hvor nær leseren kommer forfatterens personer.

Den canadiske forfatteren Alice Munro har gitt ut sine beste noveller i bokform.
  • Redaktør
  • Terje Stemland

Hva er det som gjør Alice Munro til en slik strålende novelleforfatter? Hun er blitt sammenlignet med Anton Tsjekhov, en av verdenslitteraturens fremste novellister, og det er en jevnføring som så absolutt har noe for seg. Munros arbeider rommer tilsynelatende store dybder av menneskekunnskap, men spørsmålet er i hvilken grad det dreier seg om treffsikker intuisjon eller psykologisk realviten. Likevel insisterer hun på at man aldri kan være sikker på at man kjenner noen, heller ikke ens nærmeste.Resultatet – de portretter hun tegner – er uansett av imponerende beskaffenhet, skjønt mennene ofte fremstår som hr. Hvermannsen, mens kvinnene i alminnelighet er mer uutgrunnelige. Jo da, alle store forfattere bruker noe av seg selv i det de skriver.

Et annet aspekt ved Munros skrivekunst er hvor utrolig nært leseren kommer forfatterens personer. Dette makter hun både i sine jeg-fortellinger og i historier fortalt i tredje person. Og à propos Tsjekhov. I Meneseteung tyr også Munro til bevissthetsstrøm-teknikker, men det er som ordmagiker hun gang på gang briljerer. Hun kan anvende ordpar som «smilende og krenket», «absurd og uangripelig» uten at det på noen måte virker anstrengt eller avstikkende, tvert imot, det er intet annet enn språklige blinker. Forfatteren er dyktig behengt med priser og utmerkelser, og i år ble hun hedret med den prestisjetunge The Man Booker Prize, som gis annethvert år til forfattere som har ytet store bidrag til verdenslitteraturen.

Ontario

Denne samlingen inneholder 20 noveller skrevet i årene 1968 til 2005, og formodes å inneholde crème de la crème av hennes skrift. Det starter med en novelle fra debutsamlingen ( Dance of the Happy Shades ) i 1968, Walkerbrødrenes cowboy . Åstedet er ved Huronsjøen i Ontario, der hun har lagt handlingen i flere noveller. Det er egentlig ikke rart, hun er selv født og oppvokst i samme fylke, og hun har førstehånds kjennskap til menneskene og stedene. Så når hun kan fremmane alt så levende, er det simpelthen reelle detaljkunnskaper som ligger i bunnen av diktningen. Både denne novellen, og den neste, Prinsesse Ida , teller bare en 18–19 sider; det vanlige er minst det dobbelte. Et tema som problematiseres i sistnevnte, er kvinner og kunnskap: ««Du store tid så mye moren din vet,» sa tante Elspeth og tante Grace lett, uten misunnelse, og jeg skjønte at for noen mennesker, kanskje for de fleste, er kunnskap bare en raritet; noe i retning av vorter.»

I novellene Sammentreff, Snart og Stillhet følger vi Juliet fra hun er ung kvinnelig student og fremover i om lag 40 år. Det starter i 1965, og Juliet kastet seg over latin og gresk, men «problemet var at hun var jente. (...) I hjembyen ble hennes type intelligens ofte satt i bås med låghalthet eller en ekstra tommeltott (...) Hva skulle det bli av henne, det lurte de på.»

Temaverdenen

Munros ekstraordinære språksans leder henne sjelden ut i utsøkt skjønnskrift. Hennes temaverden er befolket av canadiske kvinner, menn og barn, av alminnelige mennesker, og selv om ordsammenstillingene kan slå, er det ikke tale om det høyttravende, om det flottenfeierske. Ei heller synes hun å ha sans for gåtefulle avslutninger med dulgte budskap. Det som imidlertid løfter hennes fortellinger til stor litteratur, er de brå, de plutselige forekomster av opplysende avsløringer i form av småting, detaljer; selve intrigen er åpenbart mindre vesentlig. Også på dette punkt kan man øyne parallellen til Tsjekhov.

Alle disse 20 novellene er av prima kvalitet, men om man må foreta et valg på øverste hylle, velger denne leser Ottawadalen. Den er noe mer enn et lesestykke, den er en opplevelse, en erfaring. Den er hentet fra samlingen Something I’ve Been Meaning To Tell You (1974). Den røde tråd er historien til jeg-fortellerens mor, som ble angrepet av Parkinsons sykdom i en alder av «førtien eller førtito». Men den er så mye mer. Jeg-fortelleren beskriver også en kvinne hun kaller tante Dordi, som «utstrålte ondskapsfullhet og omsorg, og truet med å røpe flere hemmeligheter enn jeg kunne bære».

En henstilling

Alice Munro fylte 78 år 10. juli. Jeg henstiller Svenska Akademien om å hedre hennes uforlignelige forfatterskap med nobelprisen. Da oppnår man kanskje to ting: Man retter opp urett, og tar (forhåpentlig) litt av brodden av de mange sære tildelinger i løpet av prisens levetid.

Les mer om

  1. Litteratur