Kultur

Britt Karin Larsen viser at det går an å skrive lange romanserier uten dødpunkter

Vakker avrunding av den store fortellingen om folket fra Finnskogen.

Britt Karin Larsen avslutter sitt store verk med en roman som også kan leses som selvstendig bok.
  • Anne Merethe K. Prinos
    Anne Merethe K. Prinos
    Bokanmelder og generalsekretær i Norsk kritikerlag
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Syv år, syv romaner. Britt Karin Larsen har på imponerende vis holdt trykket og kvaliteten oppe gjennom hele den lange serien om folket fra Finnskogen. Nå er det som skal være den avsluttende boken ute, også den holder høyt nivå.

Larsens historie om skogfinnene, det vil si etterkommerne av finnene som innvandret til Sverige og videre til Sørøst-Norge for rundt 400 år siden, begynner med Det vokser et tre i Mostamägg (2009) og fortsetter med titler som Himmelbjørnens skog , Det synger i lauvet og Slik treet faller . Som man skjønner, er det på mange måter naturen som står i sentrum for serien, og det er en natur som for skogfinnene er hellig, ukrenkelig. I møte med storsamfunnet må et slikt natursyn føre til konflikt, sorgen over et nedfelt tre kan til og med lede til sykdom og død.

Klassisk historiefortelling

Handlingen i de fire første romanene i serien er lagt til 1800-tallet; Kaldere mot natten , som den avsluttende boken heter, strekker seg fra siste krig og nesten frem til vår egen tid. Et slikt tidsspenn gir Larsen muligheten til å fortelle både om en kultur som en gang var, om hvordan denne kulturen gradvis forsvinner og blir oppslukt av majoritetens og til slutt om hvordan skammen over eget opphav blir vendt til stolthet. Man kan med andre ord fortsatt skrive vellykkede historiske romaner på den klassiske, gammeldagse og diktende måten.

Mer enn enkeltskikkelser er det kollektivet som opptar Larsen i disse bøkene, og det innebærer nødvendigvis at de opererer med et vell av personer, referanser og detaljer. Det høres kanskje ut som komplisert lesning, men det går faktisk fint an å lese den siste romanen for seg og få utbytte av det (noen velvalgte slektstrær som er trykket til sist i boken, er riktignok til god hjelp). Bare en forfatter med et suverent overblikk klarer å sy sammen et til de grader stort materiale til et så avklart, lydhørt og rytmisk verk som denne romanserien fremstår som.

Metoden

Mye er allerede skrevet om Larsens metode, om hvordan hun åpner så å si hvert kapittel med en allmenn betraktning for deretter å sikte seg inn mot det spesielle, partikulære. Det kan for eksempel høres slik ut: «Det en ennå ikke vet er en pine å tenke på, for kunnskap som ikke er nedskrevet vil forsvinne, vil bli borte med det siste vitnet, den siste fortelleren, er tapt om noen år, en måned eller kanskje nå i dag, tenk om det alt er for sent? / To menn er på vei oppover stien, en forsker fra Finland […], den andre er en journalist som har fått nyss om hvor forskeren tenkte seg og har fått lov til å slå følge […]».

Fortellerkommentarer er i det hele tatt et yndet virkemiddel i Finnskog-serien, og hos en mer pretensiøs forfatter ville de antagelig ikke tatt seg særlig godt ut. Men Larsen kan slå om seg med relativt enkel livsvisdom og komme unna med det, fordi stilen er så tilforlatelig og musikalsk: «En jente som har tenkt ut hvordan ting bør være og som vil ha dem gjennomført, slik at en mann må gi etter, må ikke alle menn gi etter om de vil beholde en jente?»

Detaljen

Det enkle raffinementet i metoden kommer ikke minst til syne der Larsen i løpet av noen få linjer zoomer inn og ut på personer og nærmest umerkelig endrer perspektiv. Slående er også bruken av den ene, karakteristiske detaljen. En plastrye som i forbifarten blir nevnt, åpner eksempelvis opp for en rekke assosiasjoner til tiåret vi er inne på akkurat på det tidspunktet i fortellingen, det praktiske 1960-tallet.

Akkurat som de foregående bøkene er Kaldere mot natten en roman som er skrevet frem med stor varme og solidaritet. Noen skikkelser har mer fremtredende roller enn andre, noen blir så vidt nevnt før de forsvinner ut av historien igjen, men Larsen viser boken igjennom at hun ikke trenger mye plass for å levere tydelig tegnede skisser til portretter. Til sammen utgjør de en vev av ulike skjebner: dikter-Per som sent i livet endelig møter en han tror forstår ham, den navnløse kvinnen som aldri kommer inn i bygdefellesskapet og den såkalte hundemannen som selv velger å stå på utsiden.

I løpet av denne siste romanen, som altså utspiller seg over en periode på rundt 50 år, flytter noen ut av skogen, mens andre flytter inn (les 1970-tallet). Larsen er i det hele tatt god til å ta hvert tiårs tidsånd på pulsen, og det ved hjelp av små, men velplasserte kommentarer. Når det gjelder motsetningen mellom by og land i synet på rovdyr som ulv og bjørn, er hun riktignok vel tung på labben og faller for fristelsen til å gni poenget inn.

Tilhørighet

Valget av gjennomgangsfiguren Turid er uansett godt. Ved hjelp av henne, en såkalt tyskerunge som er vokst opp i Oslo, lar forfatteren den viktigste tematikken i boken folde seg ut – behovet for røtter og tilhørighet. Mens moren er ferdig med hjemstedet Finnskogen og foretrekker TV-titting fremfor gjensyn med fortiden, er Turid levende opptatt av å finne tilbake til opphavet og til torpet Mostamägg der forfedrene levde.

Slik danner Britt Karin Larsen en vakkert avrundet bevegelse tilbake til selve utgangspunktet for romanserien. Om man ikke har fulgt med på den, går det jo rett og slett an å ta fatt der det hele begynte.

Larsen_doc6moup2zgyj4sxbs8e6j.jpg

Bok Roman

Kaldere mot natten

Britt Karin Larsen

Cappelen Damm

Les mer om

  1. Anmeldelse