Kultur

Kunst på naturens premisser

Landskap har alltid vært en viktig inspirasjonskilde for kunstnere. For enkelte har det tatt fullstendig overhånd.

  • Bodil Fuhr

Som undersjøiske mumier står de plantet — åtte meter under havflaten. 400 menneskelignende betongskulpturer med fremtid som korallrev utenfor Cancun i Mexico. Arbeidet til den britiske kunstneren Jason de Caires Taylor er behørig filmet og fotografert, men man må ta på dykkermasken for å få full visuell uttelling av dette kunstverket som naturen dikter videre på.

Like sikkert som storm og turister har tæret på de opprinnelige korallrevene, vil undervannsskulpturene omdannes til nye, bærekraftige rev ettersom det marinbiologiske mangfoldet pakker dem inn i alger og tang.

Den argentinske kunstneren Lily Martens går motsatt vei. I Uruguay, på det eksklusive badestedet Punta del Este, har hun samlet sammen rusk og rask fra havet til utformingen av sine Sirene-skulpturer. Mer eller mindre støtt står de som monumenter over den korttenkte menneskelige forurensning og de langvarige, negative konsekvensene det får for naturen. «I årevis har vi sunget, og dere har ikke hørt oss - derfor har vi steget opp fra det undersjøiske» heter det på plakaten som følger verket. Der får vi også vite at det tar opptil 500 år å bryte ned de menneskeskapte materialene som forurenser sjøen.

Menneskelig økologi

I Norge må man til polarområdene for å finne lignende kunst-engasjement på naturens vegne. Ved Kunstakademiet i Tromsø legges det for eksempel vekt på at man har forståelse for den «menneskelige økologi» og «det historiske skillet mellom natur og kultur».

Denne kvinnen og hennes 400 «medsammensvorne» sto fanget i gips i en time før avstøpningen ble gjenskapt i betong og senket til havets bunn av kunstneren Jason de Caires Taylor. Nå står skulpturgruppen «Silent Evolution» stille og venter på å bli til korallrev utenfor Cancun i Mexico. Foto: JORGE SILVA

Men helt siden kunsten gikk ut av galleriene på 60-tallet i den såkalte Land Art-bevegelsen, har naturen spilt en viktig rolle — ikke bare som motiv, men også i utformingen av kunsten.Noen bruker ganske enkelt landskapsrommet som et slags lerret, mens andre knytter kunsten opp mot selve landskapet. For eksempel den politisk inspirerte, tyske konseptkunstneren Joseph Bueys som på 70-tallet plantet 7000 eiketrær i en aksjon som skulle bringe naturen tilbake til byen. Ett av dem fant veien til Oslo - og visnet. Nå er en ny stikling satt ned foran det nye akademiet.

Sammenhengen mellom økologi og kunst blir mer og mer relevant, akkurat som i samfunnet forøvrig, sier dekan ved Kunstakademiet i Oslo, Vanessa Ohlraun. Hun har bakgrunn fra internasjonal virksomhet som kurator og kunsthistoriker og synes det er interessant å merke seg at norske kunstnere som for eksempel Andreas Bennin og Anne Katrine Dolven jobber helt annerledes med sine naturorienterte prosjekter enn kunstnere som er omgitt av lite natur.

Utvidet naturbegrep

— Her tar staten vare på alt - til og med naturen. Via sine mange programmer forsøker staten å opprettholde den romantiske ideen om naturen. Det er dette landskapet norske kunstnere beveger seg i - bokstavelig talt, sier hun.

Landminene måtte ryddes når Forsvarets øvingsområde på Hjerkinn skulle gjenopprettes som såkalt opprinnelig natur. Disse luftfotoene av gigantiske jordhauger som skal jevne ut landskapet, er en del av kunstneren Andreas Bennins prosjekt «A Nation Restored» der han utforsker menneskets intervensjon i naturen - på godt og vondt.

Billedkunstneren Andreas Bennin er opptatt av «det utvidede naturbegrep» der «naturens rettigheter» ofte har en sentral plass. I prosjektet «A Nation Restored» studerer han menneskelig intervensjon i naturen ved å dokumentere forsvarets opprydning av et 165 kvadratkilometer stort øvingsområde på Hjerkinn — opprinnelig et naturområde på Dovrefjell. 500 millioner kroner er investert i opprydningen.- Det sier mye om den statlige viljen til å vende tilbake til naturen. Man er attpåtil villig til å dekke over landskapets historie, sier Bennin.

Hans bilder av fjernstyrte gravemaskiner som søker etter udetonerte eksplosiver, peker først og fremst på det paradoksale ved det kostbare «tilbake-til-naturen» prosjektet. Etter at området er ryddet for eksplosiver, blir grusen spadd opp, erstattet med jord og plantet med stedlig vegetasjon. På Hjerkinn er det på et vis staten som bedriver Land Art mens kunstneren dokumenterer prosessen.

Norsk romantikk

- Men hva skjer når vi fjerner alle spor etter virkeligheten?, spør Bennin. Han synes det er merkelig at gamle forsvarsverk, som representerer Norge som nasjon, rives ned, mens de mange fangstgropene for villrein som finnes i området, er fredet for evigheten.

Det romantiske forholdet til norsk natur er interessant - vi lengter alle etter noe egentlig, noe sant og ekte som vi håper vi kan finne i naturen - selv om det foregår på høyst unaturlige premisser, påpeker Andreas Bennin.

Plastikksøl, isopor, tauverk og melkekartonger er bare noe av drivgodset den argentinske kunstneren Lily Perkins benyttet i sine Sirene-skulpturer som ble montert i Punta del Este, Uruguay i 2011.

Årets utstilling fra Bachelor-studentene på Kunsthøyskolen i Oslo, underbygger påstanden. Utstillingen i våres ble vist på Øvre Stovner Gård i alt fra stabbur til fjøsrom. Avgangselevenes utstilling på Kunstnernes Hus viste blant annet en skulptur av lys og gress, og flere interessante, økologiske arbeid er under utvikling på skolen innenfor både kunst, keramikk og arkitektur.I London har den norske galleristen Kristin Hjellegjerde slått rot. Da hun startet bloggen ArtEco for fire år siden, var hensikten å promotere kunstverk som hadde en soleklar økologisk effekt.

Stein i hekletøy

Men det viste seg vanskelig i praksis. Selv om det er stadig flere som uttrykker seg via økologisk kunst siden den spede begynnelsen på 60-tallet, er det mange i den dominerende kunstscenen som skyr «grønn kunst» som pesten.

De er redde for å få en merkelapp, sier Hjellegjerde.

Etter at hun startet eget galleri for ett år siden, har hun snarere gått etter «den følelsen» når hun velger kunstnere til galleriet.

I mars i år resulterte det i en «grønn» utstilling, der samtlige kunstnere vektla forskjellige aspekter av natur.

En av dem var norske Lise Wulff, som presenterte glatte gråstein pakket inn i heklet ull.

Wulff tar like gjerne kunsten ut i naturen som omvendt. Hun har gjort flere Land art-prosjekter, blant annet i Slovakia, der hun «fanget» et tre i et hampnett og dokumenterte den videre veksten.

Ditt Skrik

Men hennes mest aktuelle prosjekt akkurat nå er www.thescreamfromnature.com , der alle inviteres til å sende inn sin tolkning av skriket på Instagram eller Facebook — som en bevisstgjøring av naturens store skrik om hjelp.

Det var jo det store skriket i naturen Munch ville beskrive, ifølge sine egne notater, påminner Wulff oss om på sin nettside.

Og nå skriker naturen høyere enn noen gang før. Det økologiske aspektet ved landskapskunst er i alle fall blitt mer og mer betont de siste årene.

Luften er det sentrale elementet i Anne Katrine Dolvens installasjon Out of Tune, der en 500 år gammel, ustemt kirkeklokke har fått nytt liv i Folkestone, England. For Dolven er det åpne landskapet en type rom der hennes budskap formidles tydeligst.

Men det er ikke noe nytt, sier kunstner og avtroppende professor etter seks år ved Kunstakademiet i Oslo, Anne Katrine Dolven.Hun har jobbet mye med landskapet som rom i Lofoten, der hun har tilhørighet. Andre drar til Grønland og arktiske områder. Den kjente danske maleren Per Kirkeby har gjort det i mange år, for inspirasjonens skyld. Nå er det mer de politiske motivene som råder.

— Å jobbe med kunst er å være en del av den verden vi lever i, og akkurat nå er det miljøet som står på spill, sier Dolven.

Det nærmeste hun selv har kommet et økologisk prosjekt, er turen hun nylig tok med avgangselevene sine til Lofoten. De skulle utforske tiden som materiale og egenverdien av å ta busser, ferge og tog for å nå frem til destinasjonen.

— Tiden har en egen verdi. Den gir en annen sanselighet i forhold til det rommet vi lever i, sier Dolven.

Tid og rom

For henne er landskapet en type rom - og hun velger det åpne landskapet - fordi balansen mellom det politiske, sosiale og personlige fremstår så tydelig og nakent akkurat der.

— Jeg studerer den store, abstrakte landskapsmaleren Anna Eva Bergman for tiden. Hun hadde for eksempel sterke, politiske synspunkt angående behandlinger av samene, sier Dolven.

Dolven har forsket i Bergmans dagbøker, som er oppbevart i Picasso-museet i Antibes, og funnet notater fra hennes reiser nordpå i 1950.

Sten for sten er denne skulpturen i Authon, Frankrike nok et uttrykk for kunstneren Andy Goldsworthys resirkulerte kunst. Han plukker opp naturen og setter den sammen igjen - omtrent der han fant den.

«Er dette kultur! Hva er det vi gjør? Kan de ikke bo i disse brune, varme rom med bål i midten?» skrev Bergman — opprørt over «fornorskningsprosessen» og de kalde brakkene samene ble tvunget til å bo i etter annen verdenskrig.Mye kunst av typen «vanishing art» har forsvunnet siden dengang. For isskulpturer, løvformasjoner og stenansamlinger - dandert og gjenskapt på sitt opprinnelsessted - er også en måte å vise respekt og andakt overfor naturen på.

Andy Goldsworthy, en av Englands fremste, økologisk bevisste kunstnere, sier det slik;

«Hensikten er ikke å sette sitt stempel på landskapet, men snarere etablere «en sympatisk kontakt» med naturens verden.

Rustrøde barnåler kan gi illevarslende assosiasjoner når den økologisk bevisste kunstneren Lise Wulff tar dem fra hagen i Asker, samler dem på en hvit boks i London-galleriet ArtEco og lar musikeren Mathias Eick tonsette dem fra innsiden av boksen. Foto: Nigel Young

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Med skarpe tunge og hjertevarm humor viser Orange Is the New Black at livet bak murene byr på mer enn man skulle tro

  2. KULTUR

    Nytt lys på tungtvannsheltene

  3. KULTUR

    Girls sesong 3: jobber seg gjennom gutter, store ambisjoner og hyppige angstanfall

  4. KULTUR

    Mørk og morsom «Fargo»

  5. KULTUR

    Abid Q. Raja mener Norge har råd til å vinne Eurovision

  6. KULTUR

    Per Egil Hegge får Den store journalistprisen sammen med Finn Graff: – Jeg har vært pensjonist i 13 år, så det begynner å bli litt sent