Orange is the new black: Mørkere bak murene
I andre sesong byr Orange is the new black på mindre lettbeint komikk og flere triste historier. Dette gjør serien bare bedre.
**Orange is the new black, sesong 2
Netflix, strømmes fra 6. juni
Karakter: 5**
Orange is the new black var en av fjorårets store positive overraskelser på seriefronten. Ikke bare var den, ved å ha uvanlig mange komplekse kvinneroller for å være en dramaserie, et friskt pust.
Men mange av de beste rolletolkningene var levert av nærmest helt ukjente skuespillere.
Sterke kontraster
For dem som ikke har fått med seg hva Orange is the new black handler om, så er den basert på en sann historie om en hvit, utdannet middelklassekvinne fra New York, som må betale for gamle synder fra college-tiden, med femten måneder i fengsel.
Møte mellom den pyntelige Piper og innsiden av murene er preget av sterke kontraster, og byr på mye komikk. Men denne historien ville neppe blitt en suksess, først i bokform, og siden på skjermen, hvis den ikke også rommet en god dose selvransakelse og systemkritikk.
Serieskolen: Når ble damene så tøffe i trynet? Dette er TV-seriene med de kuleste damene:
Brytes systematisk ned
En av de viktigste erkjennelsene Piper gjør i løpet av sitt fengselsopphold, er at hun på innsiden av murene ikke er bedre enn noen andre. Hun får også føle på kroppen hvordan systemet systematisk skreller av henne humaniteten, lag for lag.
Dette provoserer henne i slutten av første sesong til å gjøre ekstreme handlinger hun aldri hadde forestilt seg at hun var kapabel til, utenfor murene.
I andre sesong er det derfor en langt hardere og mer kompromissløs Piper vi møter.
Etter bare et halvår i fengsel er det lite igjen av den naive og godtroende blondinen, som hadde planer om å holde hodet lavt, lese seg opp på bøker og muligens lære seg et håndverk.
- Handler om livet i et fengsel, ikke bare en serie om lesber
Den gufne realiteten
En av seriens styrker er det store persongalleriet. Og i andre sesong fortsettes det med å rulle opp bakgrunnshistoriene til de innsatte, en etter en.
Selv om dette gir mer dybde til de ulike rollefigurene, og dermed også skaper mer sympati for de ulike skjebnene, avsløres samtidig den bekmørke sannheten at de færreste av dem vil få det bedre når straffen er ferdigsonet.
Med denne realiteten som bakteppe blir det til tider hjerteskjærende å se hvordan de bygger seg opp forhåpninger for så å få alle drømmene knust – gang etter gang.
Riktignok er Piper og resten av gjengen likestilt på innsiden av murene. Men de vet alle at når hun slipper ut, står hun fritt til å fortsette livet sitt som før, uten å se seg tilbake.
