For mye, for sprikende, for rocka

Eminem prater oss gjennom sitt liv, nok en gang, men byr på for lite spennende og viktig musikk.

Vår vurdering:

Detroit-gutt Marshall Bruce Mathers III var storstjerne da han slapp sitt tredje album The Marshall Mathers LP i 2000. Monsterhiten «My name is» og albumet The Slim Shady LP hadde sendt ham til topps året før, blant annet med dobbelt Grammy-pris. Men der han der kunne herje fritt på som sitt alter ego Slim Shady, ble tingene mer alvorlige på oppfølgeren.

Å ta eget navn som tittel signaliserte stor villighet til å bruke seg selv, til å snakke terapeutisk om liv og leven, til å renske demoene ut av kropp og sinn. Og Eminem kjørte på, brutalt ærlig.

Resultatet var ekstremt effektive hiphop-låter som traff rotløs ungdom som ei kule, og skremte vettet av all verdens «ansvarlige» voksne. Å true med å drepe egen kone i «Kim» var ikke akkurat dagligdags, og sjokkdebattene raste.

Selvfølgelig ble Eminem verdens største artist.

Noe påtatt

Over 80 millioner solgte album og 13 år med opp— og nedturer senere har ikke den nå 41 år gamle Eminem en snøballs sjanse i helvete til å oppnå det samme med oppfølgeren The Marshall Mathers LP 2 .

Det finnes fortsatt mye grums i hans personlige skap – eller monstre under sengen, som Rihanna klisjéfylt synger med på singlen «The monster» – men det er hardt å unngå følelsen av at deler av den sinnaklagende ordflyten denne gangen er noe påtatt.

Det åpner forrykende nok i over syv minutter minimalistiske «Bad guy», der Eminem rapper seg gjennom grunnene for å gi ut dette albumet. Liv levd, dette kan bli det siste. Sterke er også «Rhyme or reason», der hans fraværende far nok en gang får sitt, og fornuftige «Legacy».

Låter som «Asshole» og «Brainless» midtveis er derimot uten interesse, og utover det lange albumet blir det litt for mange av disse. Før avsluttende «Ewil twin» setter et fabelaktig punktum.

Lite fremoverlent

Hovedgrunnen til at The Marshall Mathers LP 2 i sum ikke oppleves som et spesielt bra album er likevel ikke ordene, men musikken som følger under dem. For sprikende, for tamt og for mye rockinspirert «anthem»-produksjon er stikkordene som sitter igjen etter de 16 låtene (21 på deluxe-versjonen).

Sammen med alltid faste Dr. Dre er superprodusent Rick Rubin nok en gang inne på en musikalsk storproduksjon, slik han var med lite hell for blant annet Black Sabbath tidligere i år, og Rubins forkjærlighet for miksen av rock og rap har fått for liten motstand her.

Lett irriterende låter som «So much better», «Survival», «Berzerk» og «So far...» kan med sitt riff- og refrengjag sikkert fungere på stadioner verden rundt under neste turné, men peker alt annet enn fremover for Eminem eller hiphopen som sådan.

Dermed blir The Marshall Mathers LP 2 langt fra like sterkt eller musikalsk- og innholdsmessig viktig som navnebroren fra 2000. Som om noen trodde det kunne skje, egentlig.