Kultur

Historikere går ut mot Holocaust-bok

Boken «Den største forbrytelsen» får kritikk for å være unyansert og forenklet. Forfatter Marte Michelet mener kritikken handler om «hvordan journalister lager overskrifter».

530 jøder ble sendt til Tyskland med transportskipet Donau i november 1942. Menn, kvinner og barn ble stuet sammen i lasterommet, men slutten på reisen ble enda verre.Foto: Georg W. Fossum
  • Steffen Pedersen Øberg
Forfatter av «Den største forbrytelsen», Marte Michelet, mener kritikken er overraskende da den dreier seg om ting utenfor hennes kontroll.

— Denne historien er så forferdelig at det ikke er grunn til å gjøre den mer forferdelig enn den er, sier konstituert faglig leder og historiker ved Jødisk Museum, Mats Tangestuen, om sin kronikk som kritiserer promoteringen av boken «Den største forbrytelsen».

Les kronikken her:

Les også

«Frontingen av «Den største forbrytelsen» gir en Holocaust-historie uten nyanser»

Boken tar for seg jødeutryddelsen i Norge under andre verdenskrig og har blitt bejublet av et stort anmelderkorps. Forfatter Marte Michelet er nominert til Brageprisen for boken.

Men i kronikken «Holocaust-historie uten nyanser», kritiserer Tangestuen og kollega Torill Torp-Holte promoteringen av boken. De mener viktige nyanser uteblir i lanseringsintervjuene og markedsføringen.

Også i boken finner kritikerne mangler.

Utelater hjelperne

— Vi sier ikke at «det var ikke så ille». Det er ikke budskapet vårt. Men dette er en historie som ikke fortjener å forenkles, forklarer Tangestuen som selv har skrevet hovedoppgave i historie om jøders flukt over svenskegrensen.

Blant annet mener kronikkforfatterne at de nordmennene som faktisk hjalp til er blitt utelatt i for stor grad.

- Alle de som satte livet sitt på spill for å redde veldig mange må ikke skrives ut av historien.

En annen manglende nyanse som pekes på i kronikken, er skillet mellom nordmenn som støttet nazismen og dem som motarbeidet den. Alle havner under paraplyen «Nordmenn».

- Kommer ikke noe nærmere sannheten

Kronikken peker først og fremst på promoteringen av boken som problematisk.

— Det vi skriver er primært rettet mot promoteringen som vi føler har gått over alle støvleskaft når det gjelder utsagn. Det som er dumt er at folk ofte ender opp med bare å lese lanseringsintervjuer og anmeldelser.

Tangestuen utdyper hvorfor det de mener er mangel på nyanser er problematisk.

- Denne historien er kompleks, og det er viktig å få med disse nyansene for å forstå hva som skjedde.

— Hvis man lager en moralsk fortelling av det som ender opp med å konkludere med at man sviktet, uten nyanser, så kommer man ikke noe nærmere sannheten.

- Det tyske sikkerhetspolitiet i Norge gjorde svært mye for å få det til å se ut som om arrestasjonene og deportasjonene var et norsk initiativ og ansvar. Paradoksalt nok kan de se ut til å ha lyktes med det 70 år etterpå gjennom nytolkningen som nå lanseres .

- Overraskende

Forfatter Marte Michelet syns kritikken er vanskelig å forholde seg til ettersom hun mener det ikke er boka de kritiserer, men overskrifter i anmeldelser og intervjuer.

— Jeg ønsker en debatt om norsk okkupasjonshistorie og jødeforfølgelsene velkommen, men akkurat denne kritikken syns jeg er litt overraskende.

— Det er en kritikk av hvordan journalister lager overskrifter, sier Michelet.

— Selvsagt var ikke alle nordmenn nazister. Jeg har prøvd å gi et så nyansert bilde som mulig i intervjuer, og hvordan det vinkles og hva man velger å legge vekt på er litt utenfor min kontroll.

Ikke norsk initiativ

Michelet synes heller ikke boken hennes gir grunnlag for å mene, slik kronikkforfatterne hevder, at hun 70 år senere viderefører et syn om at deportasjonene var et norsk initiativ.

— I boken viser jeg klart og tydelig – og jeg har sagt det i intervjuene – at den viktigste forutsetningen for jødedeportasjonene var tysk okkupasjon. Men Holocaust forutsatte også lokal kollaborasjon, i alle tyskokkuperte land. Og i den norske forståelsen av Holocaust har norsk delaktighet vært underkommunisert.

— Jeg tror ikke noen som leser boken vil sitte igjen med et inntrykk av at Holocaust var Nasjonal Samlings idé. Men å peke på nordmenns medløperi er tydeligvis fortsatt kontroversielt.

- Burde stå på lik linje med Max Manus og andre krigshelter

Videre synes Michelet kritikken av at boken i for liten grad handler om nordmenn som gjorde motstand, er overraskende.

— Jeg trekker fram mange hjelpere gjennom hele boka, Sigrid Helliesen-Lund, Tove Filseth, Nic Waal, Rolf A. Syversen, osv. Ingen lesere kan unngå å få med seg at det fantes nordmenn som gjorde en enorm innsats, med fare for seg selv. Og jeg har snakket varmt og lenge om hjelperne i en rekke intervjuer, sier Michelet og trekker frem blant annet Rolf A.Syvertsen.

— Han tok et vanvittig tøft valg, da han med en gravid kone bestemte seg for å hjelpe fire jødiske gutter som gjemte seg i hans gartneri. Alle i norge burde vite hvem Rolf A. Syversen er, han burde stå på lik linje med Max Manus og andre krigshelter i norsk historie.

Mediedekningen

Michelet mener Tangestuen og Torp-Holte må ha fått med seg et veldig skjevt utsnitt av mediedekningen.

— Jeg har verken opplevd intervjuene eller anmeldelsene som sensasjonspregede, men som sobre, grundige og interesserte. Mitt hovedbudskap har kommet klart fram, nemlig at den vonde historien om hvordan jødene ble behandlet i Norge før, under og etter krigen er altfor lite kjent.

— Jeg trekker jo blant annet frem flere politifolk som varslet. Dette er en tre hundre siders bok om veldig mange år i norsk historie og samtidig en veldig komplisert prosess, så det er klart at det er mange ting som spiller inn, men jeg har prøvd å gi et så nyansert bilde som overhodet mulig.

Les også Aftenpostens anmeldelse av boken:

Les også

  1. Marte Michelet bretter ut vår nasjonale skam