Kultur

Helene Uri | Er det fisk i mosen? Bør man bøye seg i hatten? Kan man feie alle under én kam?

Språkekspert Helene Uri ser denne uken nærmere på faste uttrykk som brukes feil.

Man kan bøye seg i støvet, men kan man også bøye seg i hatten? Foto: Scanpix

  • Helene Uri
    forfatter, dr.art., professor II ved Norsk barnebokinstitutt

Hvis vi slår opp ordet bjørnetjeneste i Det Norske Akademis ordbok (naob.no), så finner vi ut at det betyr ’velment, men klossete hjelp’. Helt nederst i oppslaget står det under overskriften Nyere bruk: ”stor tjeneste”.

Jeg husker ennå den første gangen jeg hørte noen bruke bjørnetjeneste med en helt annen betydning enn den jeg var vant til. To tenåringsjenter satt rett foran meg på bussen. ”Åh, kan ikke du gjøre meg en bjørnetjeneste, ’a?” spurte den ene den andre om, stemmen hennes var bedende. Jeg hoppet i setet. Nå hopper jeg ukentlig etter ruccola. Også kjent som Per Egil Hegge.

En skikkelig bjørnetjeneste

De som mener at bjørnetjeneste betyr en stor tjeneste, legger nok vekt på at bjørner er store dyr. Bjørneklem = stor klem. Bjørnetjeneste = stor tjeneste. Mange av oss, særlig de av oss som har levd en stund, kjenner den opprinnelige betydningen av bjørnetjeneste.

Noen av oss vet til og med at uttrykket stammer fra en fransk 1600-tallsfabel om en bjørn og en mann: Bjørnen forsøker ved hjelp av en stein å slå i hjel en flue som spaserer rundt i mannens ansikt, men dreper mannen i stedet for fluen. En skikkelig bjørnetjeneste!

  • Les flere språkspalter her:
Les også

Helene Uri: Kan vi se om en tekst er skrevet av en kvinne eller av en mann?

Aftenpostens språkspaltist, Helene Uri, er forfatter og har doktorgrad i anvendt lingvistikk og hovedfag i nordisk. Hun har nå en professor II-stilling ved Norsk barnebokinstitutt. Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Wirkola får ingen bjeller til å ringe

Og så til en annen bjørn: Bjørn Wirkola ble født i 1943. Jeg husker ham fra min barndom. Og fordi jeg har sett ham bare på TV og i avisen, er han for meg evig og alltid i sort-hvitt. Da jeg var liten, var det antagelig ingen i Norge som ikke hadde hørt om skihopperen Wirkola.

Hadde jeg spurt de to jentene på bussen, er nok sjansen liten for at de hadde visst hvem han var. Uttrykket å hoppe etter Wirkola gir god mening for oss som vokste opp med ham. For andre er det bare ett av flere nokså uforståelige og rare faste uttrykk. Wirkola får ingen bjeller til å ringe. Ruccola derimot er noe kjent, for det er en salattype man strør på pizzaen.

Plattform blir flattform fordi den jo er flat oppå

Mennesket har trang til å knytte noe ukjent til noe kjent. Er det noe vi ikke forstår, forsøker vi å gjøre det forståelig. Et fenomen som viser denne tendensen, er folkeetymologi. Med folkeetymologi mener jeg her at språkbrukere forandrer et ord, sånn at det ligner mer på andre og mer kjente ord, og det blir lettere å forstå.

Det heter taksameter, men det er ikke uvanlig å høre formen takstameter, som nok er påvirket av ordet takst. Jeg har hørt at universitetet noen steder gikk under navnet undervisitetet fordi man underviser der. Plattform blir flattform fordi den jo er flat oppå. Det heter kjevhendt/keivhendt. Mange sier skjevhendt eller skeivhendt, og det skyldes ikke bare sammenblanding av lydene kj og sj, men at skjev/skeiv er et mer kjent ord enn kjev/keiv. Da mine barn var små, trodde de at Frognerparken het Kongleparken. Kongleparken er enklere å uttale, men jeg tipper hovedårsaken til navneendringen var at de en gang hadde funnet så fine kongler der.

Den smarteste kniven i skuffen

Når jeg sensurerer – eller leser – tekster forfattet av ungdom, er det særlig omgangen med faste uttrykk jeg legger merke til. Det er mye rart. Det er fisk i mosen, bøye seg i hatten, feie alle under én kam og ikke den smarteste kniven i skuffen. Og det er ikke det minste forbausende. For hvordan skal man holde orden på disse faste uttrykkene når de enkelte bestanddelene ikke lenger gir mening? Svaret er frekvens.

Hvis man hører et uttrykk ofte nok i sin opprinnelige form, blir det oftest bevart nettopp sånn. Så her er det bare å brette opp ermene (ikke armene) og nibruke faste uttrykk i sin opprinnelige form. Det er lys i enden av tunnelen (ikke i enden av pølsa).

Har noen lyst til å lese 287 sider om faste uttrykk og deres mindre faste varianter, kan boken Alle nonner drar av Georg Kjøll anbefales. Les tittelen én gang til, så ser du en demonstrasjon av det boken handler om.

Les mer om

  1. Språk
  2. Språketvårt