Kultur

Filmanmeldelse: Årets morsomste film er en farlig god parasitt

Mesterverket Parasitt skildrer hva som skjer når mennesker snylter på hverandre i stedet for å bygge fellesskap på tvers av sosiale skillelinjer.

«Parasitt» er en genial film som blander thriller- og komediesjangeren på en original måte, mener Aftenpostens anmelder. Park So-dam (t.v.) og Choi Woo-sik spiller filmens kreative søskenpar som må surfe på do.
  • Ingrid Åbergsjord
    Ingrid Åbergsjord
    Film- og TV-anmelder

Vår vurdering:

6 av 6

Regi: Bong Joon-ho. Med: Song Kang-ho, Lee Sun-Hyun, Choi Woo-sik. Sør-Korea. Drama/Thriller. Vises på Film fra sør-festivalen. Ordinær norgespremiere: 31. januar 2020.

  • Denne anmeldelsen ble først publisert i fjor i forbindelse med åpningen av Film fra Sør-festivalen. Nå, fredag 31. januar, har Parasitt ordinær kinopremiere.

Bong Joon-ho (50) er den første sørkoreaneren som har vunnet verdens mest prestisjefulle filmpris, Gullpalmen i Cannes. Det er høyst fortjent, for Parasitt er en genial og uimotståelig film som blander thriller- og komediesjangeren på en høyst original måte.

Resultatet er noe så sjeldent som en underholdningsfilm som fremfører en sylskarp kritikk av klasseskillene i Sør-Korea.

Les også

Stor guide: Disse filmene bør du få med deg på årets Film fra sør

Den fattige familien bor i en kjellerleilighet. Av og til får de strøjobber som å brette hundrevis av pizzaesker.

Kjellermennesker

Det første vi ser i filmen, er sokker som henger til tørk i et skittent kjellervindu i en forsøplet gate. Her bor en familie på fire, og alle er arbeidsledige. Datteren og sønnen er i 20-årene, ressurssterke og sjarmerende, men de har ikke råd til å studere. Denne dagen er de på desperat jakt etter et sted i kjellerleiligheten hvor de kan koble seg gratis på wi-fi. Det finner de til slutt på do.

Samme kveld samles den muntre familien for å «feire gjenåpningen av wi-fi». Under det spartanske måltidet får sønnen uventet besøk av en tidligere studiekompis. Han ber sønnen om å vikariere som privatlærer i engelsk for en rik tenåringsjente.

Faren kikker ut av familiens kjellerleilighet i Seoul. Song Kang-ho (52) er en av Sør-Koreas mest kjente skuespillere. Han har blant annet spilt i filmene «Snowpiercer» (2013) og «The Host» (2006) som også er regissert av gullpalmevinner Bong Joon-ho.

Harmløs svindel

Sønnen behersker engelsk, men mangler en formell universitetsgrad. Løsningen blir å fabrikkere et vitnemål. Det er tilsynelatende en harmløs handling, men den lille svindelen blir raskt en snøball som vokser seg stadig større og skitnere. Snart er det flere fra den fattige familien som har fått seg jobb hos den rike familien på falske premisser.

Nå begynner familien å minne om prinsesse Gullhår i eventyret, som freidig går inn i bjørnefamiliens hus, spiser av maten deres og ligger i sengene deres uten at bjørnene vet om det.

Men Gullhår lever farlig: Og hver gang noen ringer på dørklokken eller fasttelefonen hos den rike familien, skjer det noe skjebnesvangert som skrur opp intensiteten i filmen.

Den rike kona (i midten) arrangerer barnebursdag i hagen.

Ikonisk hus

Mesteparten av filmen foregår i det luksuriøse huset til den rike familien. Huset er tegnet av filmens produksjonsdesigner, men sluttresultatet er så overbevisende at flere i gullpalmejuryen trodde at filmen var spilt inn i et ekte arkitekttegnet hus.

Det stilfulle huset og hagen er blant annet bygd med tanke på sollysets retning i løpet av en dag, for å kunne bruke mest mulig naturlig lys i filmen. Dette var også et grep for å understreke hvor mye mer solskinn rike har tilgang på enn fattige.

Det praktfulle huset, som vil gå inn i filmhistorien som en ikonisk kulisse – ja, nærmest en egen karakter i filmen – er bare et av mange eksempler på det skyhøye kunstneriske nivået hos årets gullpalmevinner.

Det rike ekteparet har sluknet på sofaen uten å ane at huset er fullt av fremmede mennesker.

Skamløs svindel

Parasitt har også en virtuos musikkbruk som bidrar til å skape fabelaktig velorkestrerte scener. Sjeldent har vel et allergianfall vært bedre og morsommere regissert i en film.

Den fattige familiens frekke kreativitet skaper sammen med rikingenes naive dårskap en fandenivoldsk humor i filmen.

Som publikum er vi med på den fattige familiens stadige mer utspekulerte bedrag av rikingene. Men mot slutten blir både den fattige familien og vi overrumplet. Da tar filmen en brå og mørkere retning, som ikke skal røpes her.

«Parasitt» har virtuos musikkbruk som bidrar til å skape velorkestrerte scener, som denne vannkrigen på gaten.

Usynlig fattigdom

I fjor kom en annen fascinerende kinofilm fra Sør-Korea, Burning, som også beskriver hvordan det er å være fattig i et velstående land.

I både Burning og Parasitt møter vi rollefigurer som har tatt opp kredittlån. Fordi de ikke klarer å innfri lånene, blir de forfulgt og truet på livet av lånehaier. Denne frykten fører i Parasitt til ekstreme handlinger som er vanskelig å forutse, men enkle å tro på innenfor filmens helstøpte univers.

Da regissør Bong Joon-ho (50) jobbet som privat hjelpelærer som ung, følte han seg som en inntrenger i andres hjem. Denne følelsen inspirerte ham til å lage filmen.

Sivende stank

Parasitt tegner et infamt portrett av den livsfjerne, rike familien. Den sosiale skjevheten i samfunnet er usynlig for dem, selv om de har den rett foran øynene.

Men av og til kjenner de en kvalmende stank, som er umulig å stenge ute. Den minner dem om hvor ubehagelig det er å ta kollektivtransport i stedet for å bli kjørt gjennom byen i en Mercedes med privatsjåfør.

Også publikum blir minnet om hvordan sosial urettferdighet og gamle kjøkkenkluter stinker. For Parasitt er en kreativ bragd av en film der både øyne, ører og luktesansen blir stimulert.

Årets morsomste kinofilm gjør det en farlig god parasitt skal: Den fester seg til sitt publikum og slipper aldri taket.


Få serieinspirasjon i siste episode av Aftenpostens podkast «Serieprat»:

Les mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Film
  3. Gullpalmen
  4. Sør-Korea
  5. Kultur
  6. Sekservarsel