Kultur

Mammon: «Mesterlig drama om vår elendighet»

Den karismatiske statsminister Michael Woll, spilt av Trond Espen Seim, flankert av sine allierte: kunnskapsministeren (Bjarte Hjelmeland), datteren (Iben Akerlie) og rådgiverne Johs Hansen (Anders Danielsen Lie) og Inger Marie (Annea Bache-Wiig) Foto: Glenn Meling

Ubehaget velter innover oss med en skremmende aktualitet. TV-serien er et dramatisert mesterstykke i rå, politisk maktkamp og blodig terror, mener vår anmelder.

  • Torstein Hvattum
    Torstein Hvattum
    Kommentator

Dramaserie — NRK1 Mammon 2

Karakter: 6

Staben bak Mammon har skrudd til prosjektet sitt. Sesong 1 fikk jevnt gode kritikker, kunne vise til gode seertall – og ble solgt til en rekke land.

Den hadde like fullt sine irriterende svakheter: Kunstige dialoger, tidvis lite troverdige miljøskildringer og sjenerende dårlig lyd. Nå er rusket fjernet.

Politisk strid

Forrige runde hentet plottet fra finansnæringen. Denne gang er hovedscenen politikkens korridorer. Vi kastes inn i en dyp, personlig strid mellom landets statsminister, Michael Woll (spilt av Trond Espen Seim), og hans finansminister, Erik Ulrichsen (spilt av Ingar Helge Gimle), i en fiktiv Høyre-regjering.

Striden mellom de to blir ekstra tydelig, etter at en kjent og kontroversiell journalist, Torgrim Hammeren (spilt av Per Christian Eggen), i seriens innledning myrdes i et garasjeanlegg. Handlingen ruller videre med ingredienser hentet fra myteomspunne miljøer der makt forvaltes og personmotsetningene har gode vilkår.

Rykker nærmere oss

Mammon river og sliter i oss med skildringen av medienes arbeidsmetoder, regjeringens indre maktkamp og myndighetens jakt på potensielle terrorister. Det er blodig alvor, og langt mer realistisk enn hva de fleste av oss gjerne skulle ha sett at det var.

Årets to, tragiske terroranslag i Paris er nok en påminnelse om at fundamentalistenes blodige oppgjør med vestlige verdier har rykket nærmere oss. Terrorfrykten er et tydelig bakteppe i Mammons maktbaser. Den presser seg inn i dramaet slik det utspiller seg i regjeringens kontorer og i Akersgatas redaksjonslokaler.

Mens avismiljøet i forrige sesong ble skildret i det fiktive Aftenbladet, er VG denne gang arena for dramatikken. Journalist Peter Verås (spilt av Jon Øigarden) er Hammerens kollega i VG.

Verås blir bedt om å hjelpe journalistkollegaens samboer. Sammen forsøker de å finne svaret på hvorfor drapet skjedde, og hvilke hemmeligheter som påvirker spillet om makten i regjeringen.

Overbevisende Øigarden

Jon Øigarden leverte en solid rolletolkning som journalist Peter Verås i sesong 1 av Mammon . Han er enda mer overbevisende denne gang.

Øigardens intensitet og tilstedeværelse i alle dramaets faser gir skildringen av den opphetede stemningen i et moderne avishus troverdighet.

Det samme kan sies om Nils Ole Oftebro, som i forrige sesong, i rollen som redaksjonell leder i Aftenbladet, fikk sparken. Nå gestalter Oftebro en herjet politisk redaktør, Frank Mathisen, i VG. Han gjør det med nerve.

Kan hende er pressefolk mer enn folk flest opptatt av hvordan arbeidsmiljøet i mediene skildres i fiksjonen. Like fullt har manusforfattere, regissører og skuespillere lykkes bedre i denne runden av Mammon . Jeg har en mistanke om at journalist Hege Ulsteins medvirkning på manussiden har hatt en god innflytelse på miljøtegningen.

Ingen grunn til å grue seg

Også den indre maktkamp i regjeringsapparatet er effektivt iscenesatt med alle TV-dramaets knep og virkemidler. Norsk TV-drama er ofte, og med rette, blitt beskyldt for stive replikkvekslinger, liten intensitet og uengasjerende plott.

Denne gang er svakhetene så godt som borte.

Trond Espen Seim, og ikke minst Ingar Helge Gimle, leverer rolletolkninger det gnistrer av. Det kjennes godt å oppleve at norsk TV-krim på sitt beste har kvittet seg med langvarige barnesykdommer.

Det er ingen grunn til å grue seg til neste replikkveksling.

Politiske dimensjoner

Mammon 2 er fullt på høyde med det beste nordisk TV-krim har hatt å by på de siste årene. «Nordic noir» er ikke et begrep bransjens egne her i Norge gjerne tyr til. Det er hentet utenfra, skapt av kritikere og filmfolk som foretrekker å plassere den beksvarte, nordiske spenningen i en egen bås.

Årets sesong av Mammon er spekket med mange av de samme ingrediensene som preger kritikerroste serier som Broen , Forbrytelsen, Okkupert, Frikjent , og for den saks skyld Borgen og Ved kongens bord (2005) .

Serier som på mange måter er forskjellige, men som har det til felles at de tilfører den rene underholdningsindustrien skarpe sosiale og politiske dimensjoner.

For ett år siden innledet NRK drama-året 2015 med den påkostede, særdeles vellykket dramaserien Kampen om tungtvannet .

Lisenskanalen har ikke lagt listen lavere ved inngangen til 2016.

Anmeldelsen er basert på de fem første av i alt åtte episoder.

Les også

  1. Nordic noir - en utvannet nordisk merkevare

  2. Broens tredje sesong hylles av anmelderne, men mister likevel seere

  3. Nettrekord for NRK-drama

Les mer om

  1. TV-anmeldelse