Kultur

Pushwagner feirer 75 år: Stiller ut 100 verker fra et helt kunstnerliv

Pushwagner har funnet svaret på hva som gjør ham intelligent. Det er ikke livet.

Pushwagner er tilbake og ifølge sin gallerist er han i god form. Her forklarer han at det i 1920 bare ble produsert syv utgaver av bilen på bildet. Deretter forteller han at det å lage bilder er en foryngelsesprosess for ham.
  • Mala Wang-naveen
    Mala Wang-naveen

-Jasså, er det den gutten? "Kona mi" så bildene du tok. Hun skriver biografi om meg. Jeg har vært skilt fra henne siden 1995, hun heter Elisabeth Alstad, sier Pushwagner når han gjenkjenner Aftenpostens fotograf. Idet de håndhilser roper han "au", og spretter opp i været slik man sjelden ser 75-åringer sprette.

En helt annen historie

Det er en fin åpning. Å snakke om biografien. Kommer den til å være ærlig for eksempel?

-Hun kjenner meg bedre enn noen andre, bortsett fra han, sier Push og peker på kompanjongen Stefan Stray, mannen som skal ha bygget kunstneren opp igjen etter et møte på et utested i Oslo. Da hadde Pushwagner lenge levd et rufsete liv på gata, langt unna de idylliske omgivelsene vi møtes i nå. Soli Brug Galleri utenfor Fredrikstad huset allerede på 1600-tallet et formidabelt sagbruk. I tre av de åtte bygningene kan besøkende i to uker fra og med lørdag gå i dybden av en helt annen historie.

Pushwagner etterlyser mer substans

På samme måte som det er en bragd ikke å ha sett et Pushwagner-bilde, er det en bragd at mannen står på to ben. Det er tross alt ingen hemmelighet at Hariton Pushwagner, født Terje Brofos, har levd et liv som overgår de drøyeste kunstnermyter om å gå til grunne, men reise seg igjen som en fugl Fønix.

Samtalen er nettopp derfor et virvar av anekdoter fra London hvor han ble tatt vare på av skinheads, eller en vanvittig historie om et bilde som viser smarte amerikanere som passer på at russerne ikke kommer med langdistanserakettene sine først. Kort etter vil Pushwagner ha litteraturquiz («Hva het våpendrageren til Don Quijote?» «Og hva het kapteinen i Moby Dick?») før det sprettes litt mer. Til slutt hekter alt seg sammen til et kunstnerliv som tidligere har blitt gjenfortalt i både bøker og filmer.

Kjedsomhet som symptom på senilitet

Pushwagners blikk er årvåkent, og ifølge gallerist Ole Dørje som huser hans jubileumsforestilling er kunstneren i meget god form. God nok til at det blant utstillingens 100 verker befinner seg flere rykende ferske verker som snart skal finne nye eiere.

-Det synes jeg er hyggelig av galleriet å si. Ole Dørje gir meg selvtilliten til å overleve. Livet skal være så spennende at jeg ikke kjeder meg, som jeg er så redd for. Det å kjede seg er et symptom på senilitet. Folk på min alder legges inn på hvilehjem slik min mor gjorde, og da satt de bare der og kjeftet på søstrene, sier Pushwagner og lurer på om jeg skriver det ned.

-Da er det ditt ansvar. Jeg trenger ikke å selge noe, jeg har stilt ut her før og ikke solgt en dritt. Men jeg vil gjerne hjelpe ham, Ole skylder sikkert masse penger for dette galleriet her, men det vet jeg ikke noe om. "Kona" vil sikkert ha ny persianerkåpe til jul også.

-Ny til og med? Ja, hun kaster den gamle? spør galleristen lakonisk.

-Ja, den kan jeg få, svarer Pushwagner kjapt. Og flirer når Dørje skyter inn at sist han stilte ut ved Soli Brug, solgte han for én million. Den første timen.

Det er overbefolkning som er problemet

I tidligere verker har Pushwagner vært opptatt av den industrielle utviklingen og vårt voldsomme konsum. Han rister på hodet av spørsmålet om det fremdeles opptar ham.

— Selvfølgelig er jeg opptatt av det, men verden går så fort at du må forstå det, ikke skriv det… verden forandrer seg, vi er som dyr med computer på skulderen. Overbefolkning er problemet. Er du med?

Jaaa…

-Ellers dreper jeg deg, sier Pushwagner muntert. Det står tross alt så mye tull i avisene. Så kommer smilet.

Man blir ikke nødvendigvis intelligent av å leve

Denne utstillingen skal ikke forstås som en kommentar til vår overbefolkede planet. Nå er jeg mer opptatt av litteraturen, sier Pushwagner som leser mye for tiden. Etter eget sigende har han bladd seg gjennom 40 bøker på en måned.

— Nå sist leste jeg Miguel Cervantes’ Don Quijote , og Moby Dick er en stor leseropplevelse.

Inspirerer bøkene deg?

-De inspirerer meg indirekte, lesingen får meg til å bli mer intelligent. Du blir ikke det av å leve, man må lese litteratur.

"Push virker så uhøytidelig i forhold til alderen"

De fleste som har fulgt kunstneren på armlengdes avstand, vet at alder ikke har hindret ham i banale ting som å danse natten lang på nattklubb omringet av unge som kunne vært barnebarna hans. Følgelig avviser han også at han føler seg som en 75-åring.

-Nei, alder har jeg ikke noe forhold til. Jeg treffer barn som er mer voksne enn voksne. Fordi voksne er som kuer, når de er nyfødte hopper og spretter de i solen. Men når de er gamle kommer de som bjellekua luntende, dritalei. Akkurat som folk på Telenor, som er lei av jobben og kommer hjem til ei sinna kone som ikke har middagen på bordet, sier han og ler høyt. Før han lener seg over bordet og ber meg skrive følgende:

-Intervjuet foregår uten at Push foretrakk en mine, men alle som var til stede lo hele tiden. Push virker så uhøytidelig i forhold til den høye alderen, da folk vanligvis begynner å tenke på hvor lenge de har igjen å leve.

Han forteller at det er et under at han har blitt 75, faren døde da han var 69, moren ble 81. Ellers tenker han om døden at de er heldige de som har fått det overstått.

Får ofte lyst til å kaste pensel og farge i veggen

Pushwagner omtaler kunsten som en jobb bestående av «90 prosent svette og beinhardt arbeid».

-Og ofte er det sånn at jeg har lyst til å kaste pensel og farge i veggen på grunn av malerier jeg ikke får til. Det berøver meg for nattesøvn. Hvis et bilde er problematisk, begynner jeg ofte på nytt. De som henger her, kan jeg se på uten at det irriterer meg. Ingenting ved dem irriterer meg, ingen detaljer, sie rhan og kaller fargene sin medisin.

-Fargene har jeg studert og satt meg inn i, og jeg har lest en del bøker som har med kunstmaling som håndverk å gjøre og den formelle utdanningen er på plass. Tiden ved Statens Kunstakademi ga meg troen på at jeg behersket håndverket.

Det høres ut som du befinner deg på et høydepunkt i karrieren?

-Ja, det er nå. Jeg har vært der hvor jeg har gitt opp å bli kunstner, spesielt da jeg bodde på gata. Men Stefan kom inn i bildet i 1999, da begynte jeg igjen å fatte interesse for kunsten. Det har gått 16 år og vi har blitt et radarpar og vi har lært å kommunisere med substansielle setninger, sier han og lyser opp igjen.

-Vet du hva substans er? Det er det som mangler i maten i Øst-Europa!

Les også

  1. Kronikk om Pushwagner: Uteliggeren som kom inn i varmen

_D3A9853-WUKhRoEbqr.jpg

Les mer om

  1. Kunst