Kultur

Ny og gammel mester i Cannes

En ny mesterregissør kan være i emning, fra sumpene i Louisiana.

  • Kjetil Lismoen
kjetil lismoen.jpg

Når det gjenstår tre dager av festivalen, er det én film som peker seg ut som en åpenbar Gullpalme-kandidat.Michael Hanekes Amour befester regissørens status som en av verdens ledende, som befinner seg i sitt livs form. Etter Skjult og Det hvite båndet, som han vant Gullpalmen for, viser Haneke her et presisjonsnivå og en kunstnerisk brodd få kan måle seg med.

Amour berører et av de siste tabuene som sjelden slipper til på film. Det handler om aldringens fysiske og psykiske konsekvenser, og hva det gjør med kjærlighetens vilkår. Det høres kanskje deprimerende ut, og det ville det nok ha blitt om ikke Haneke fikk uvurderlig hjelp fra de to filmlegendeneJean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva.

Etter innbruddet

Som i Skjult møter vi et kultivert par fra øvre middelklasse som opplever brått at grunnen under dem slår sprekker.

Det skjer den dagen noen bryter seg inn i leiligheten deres og hun litt senere får et slag. Scenen der slaget lammer henne, er briljant iscenesatt av Haneke, med en rennende vannkran som et slående motiv.

Men dette er som nevnt like mye Trintignant og Rivas film, deres hudløse utlevering av sin egen og rollefigurenes skrøpelighet er brutal og øm på samme tid.

Amour har en sjelden emosjonell kraft, nettopp fordi parets kjærlighet er så sterk og kompleks og fordi tematikken berører oss på et fundamentalt plan. Noen vil huske Riva i nybølge-klassikeren Hiroshima mon Amour .

Her gjør hun en like minneverdig rolleprestasjon, som burde gi henne en skuespillerpris i Cannes.

Et vidunderbarn

Alle filmfestivalers store drøm er å introdusere verden for et nytt stortalent. Men det er sjelden det skjer. Benh Zeitlin er det nærmeste vi i år kommer et vidunderbarn i Cannes, med den spektakulære regidebuten Beastsofthe Southern Wild .

En rekke kritikere har omtalt filmen som et mesterverk og utpekt Zeitlin til den uavhengige amerikanske filmens redningsmann.

Beasts er et imponerende filmverk som er umulig å sjangerfastsette — det befinner seg et sted mellom etnografisk dokumentar og katastrofefilm, magisk realisme og skittenrealisme.

Vi følger den nærsynte tilværelsen slik seksåringen Hush­puppy opplever den langs elveløpene og sumpene i Louisiana. Da en orkan treffer kysten, insisterer faren hennes på å holde stand.

Det blir en kamp på liv og død med naturkreftene, som Hushpuppy i sin fantasi knytter til en større, global katastrofe.

Anarkistisk

Beasts er likevel ingen advarende pekefinger om menneskeskapte katastrofer. Til dét er den for anarkistisk. Zeitlins empati med underklassen som skildres, er total, og filmen hever seg ikke over dem og forsøker å analysere dem. Derfor gir den uvirkelige slutten på filmen fullstendig mening når Hushpuppy tar oss med på et flytende bordell som er fullastet med dansende prostituerte. Bare en ekte magiker kan slippe unna med sånt.