20 år siden world wide web kom til Norge

Noen forsto at dette ble stort, men ingen kunne fatte hvor gjennomgripende world wide web skulle endre våre liv.

Hva var ditt første møte med world wide web? Fortell om det i kommentarfeltet under!

Nyheter, musikk, kultur, oppslagsverk, spill og underholdning – ja, selv lettkledde damer var å finne allerede da den aller første norske nettsiden ble lagt ut åpent 13. mai. 1993.

— Det var enkelt, og det var åpent, sier Håkon Wium Lie.

— Og det var et generøst system, med plass til mange slags meninger og aktiviteter, sier Per Einar Dybvik.

De to snekret det som ble den aller første nettsiden på «world wide web» i Norge. I dag er Wium Lie teknologidirektør i softwareselskapet Opera, mens Dybvik er toppsjef i musikkstrømmetjenesten Wimp.

WWW kom inn fra sidelinjen

Den gang var begge ansatt i en forskningsgruppe på fem-seks personer, Dybvik som prosjektleder, ved Teledirektoratets avdeling på Kjeller. Telefaks og teleks var allerede på plass, og Televerket så at flere datatjenester var på vei.

Det som hadde vært informasjonssystemer forbeholdt forskning og forsvar, var i ferd med å bli noe langt mer. Men var dette et marked man kunne tjene noe på? Det var vel ingen tellerskritt i et slikt datanettverk?

Forskergruppen skulle undersøke ulike alternativer for neste skritt i datautviklingen, og sammenlignet alternativer som ISDN og franske Minitel.

- Men så kom internett, world wide web, inn fra sidelinjen, skrevet av forskere i Sveits. Noen av oss så dette og ivret veldig for å gå denne veien, forteller Wium Lie.

Hakeslepp

World Wide Web (www) er en del av internett der man utveksler informasjon i formatet HTML, via nettsteder med hver sin unike adresse (URL).Disse kan man også forbinde til hverandre gjennom lenker. Samme system virker for ulike produkter, noe som har bidratt til å gjøre world wide web så overlegent mer spesialiserte systemer.

— Vi fikk rett og slett hakeslepp. Internett var så grunnleggende enkelt, og vi så med en gang at «dette var greia!». Derfra ble egentlig alt annet ryddet av veien, supplerer Dybvik.

Nyheter og underholdning fra start

For å eksperimentere med de nye mulighetene, satt de opp den første, norske nettsiden 13. mai: Multitorg. Her lenket de blant annet videre til nyheter fra NTB og Dagens Næringsliv, til reiserapporter, et satellittbilde av Norden, musikk, oppslagsverk, Museum Orsay i Paris og de siste dataspillene.

Helt til sist bød de på en siste lenke til «romantiske fantasier».

- Men du ser kanskje at vi var ganske nerdete, vi som satt og holdt på med dette, ler Håkon Wium Lie og viser hvor lenken til de erotiske adspredelsene ledet: Til et bilde av en graf som tar form av to bryster.

— Det var ikke mange som hadde tilgang til nett den gangen. Men jeg husker jeg fikk telefon fra en i det akademiske miljøet, fortsetter han.

Innringeren var nemlig bekymret for hva denne typen innhold ville bety for internettets gode navn og rykte overfor sjefene.

— Men også dette var jo litt i internettets natur – man spør ingen om lov, og ingen kontrollerer internettet fra toppen. Du kan jo tenke deg hvor vi hadde vært i dag, om en tjeneste som den statskontrollerte, franske Minitel hadde vunnet frem. Da ville vi fått en helt annen kontroll over internett. I dag kan hvem som helst legge ut hva som helst. Det har noen problematiske sider, som at folk kan legge ut bombeoppskrifter på nett. Men stort sett har det ført til en veldig demokratisering, der mange flere enn før har mulighet til å bli hørt, påpeker Wium Lie.

Syv nettsteder i Norge

Forskerne på Kjeller laget også den første katalogen over norske nettsteder, Norweb. Den ble kort, med syv tjenere totalt i Norge.

At internett skulle vokse og vinne kampen om å koble folks datamaskiner sammen, var imidlertid ingen overraskelse for dem som først tok tjenesten i bruk: Det var så lett å promotere internettet, det var bare å gi folk en datamaskin og vise dem. «Se her, klikk der!»

Og med et klikk var man et helt annet sted i verden. Fra de første serverne ble satt opp, spredte internett seg som ild i tørt gress i løpet av et par år, forteller Wium Lie.

OL på Lillehammer førte an

Oslonett var den første kommersielle aktøren på banen i 1993, og OL på Lillehammer var blant pionérene da de la ut resultater på nett året etter.

I 1995 kom Brønnøysunds Avis som første norske avis med egen nettutgave, og Televerket lanserte Origo og Gule sider på nett.

I årene som fulgte eksploderte utbudet av kommersielle tjenester på nett. Dybvik og Wium Lie jobbet mye med fremtidsscenarier på den tiden, men ingen så for seg de radikale endringene nettet ville medføre for livene våre i løpet av 20 år.

— I dag betaler vi skatten på internett og finner kjærester der. Hvis folk måtte velge mellom internett og bilen, tror jeg mange ville valgt nettet. Så fundamentalt er det blitt, sier Wium Lie.

Børs og katedral

Han beskriver internett som en struktur bygd først og fremst som et samfunnshus, men som har tok mer og mer form av et kjøpesenter.

- Internett er både børs og katedral, og det er fortsatt plass til samfunnshuset der, sier Wium Lie.

Han har engasjert seg i den norske utgaven av Piratpartiet, for å kjempe politisk for en av sine kjepphester for de neste 20 årene på nett: Mer åpenhet.

Det gjelder for eksempel offentlige databaser som kartverk. Wium Lie mener de bør være gratis tilgjengelige for folk, akkurat som Meteorologisk institutt har vært en pionér innen formidlingen av sine værdata gjennom Yr.

— Får man så mye offentlig støtte, må dataene legges fritt ut. Det samme gjelder institusjoner som Oslo-Filharmonien eller Operaen, sier Wium, og argumenterer for at kulturtilbud som i hovedsak er offentlig finansiert, automatisk bør deles åpent gjennom f.eks. strømmetjenester.

- Om 20 år er det nok på plass.

Hva var ditt første møte med world wide web? Fortell om det i kommentarfeltet under!