Kultur

Harald Stanghelle om Roy Jacobsen: Inn i sin tid

Knapt noen har gått sterkere, bedre og mer nyanserikt inn i sin egen tid enn forfatter Roy Jacobsen, som nå fyller 60 år.

For en fortellerevne. Og for noen bøker. Men for en genuin innsikt alt dette har gitt oss, skriver Harald Stanghelle (t.h.) om forfatteren Roy Jacobsen, som fyller 60 år annen juledag. Foto: Stenersen Tor G

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Jeg innrømmer det bare motvillig, men det var tørrboret som ble avgjørende for mitt forhold til Roy Jacobsen. Bare tanken på dette vitnesbyrdet fra barndommens 60-tall utløser fortsatt angst. I alle fall hos meg som var livredd for en skoletannlege som ikke akkurat utmerket seg med innlevelse i sine pasienters lidelser.

Og ingen har som Roy skildret den tids skrekk-opplevelse, tannlegebesøket. Det er skildret med en innlevelse som gjør det fristende å tro at dette er skåret nakent ut av forfatterens egne erfaringer.

Det spesielle tiåret

Scenen finnes i Seierherrene . Man kunne føye til et «selvfølgelig».

For Seierherrene er jo den store gjenkjenningsromanen for alle oss som mer eller mindre deler Roy Jacobsens aldersskjebne. Ingen har som han løftet 60-tallet til de store høyder.

Så mener da også Roy at dette tiåret er det mest spesielle i det moderne Norges historie. Det kan han ha mye rett i – i alle fall hvis vi også tar med de fremtidspekerne som viste seg nettopp i løpet av dette tiåret. For 60-tallet forandret ikke bare vår måte å leve på her i landet. Det forandret også vår måte å tenke på.

Knapt noen har gått sterkere, bedre og mer nyanserikt inn i sin egen tid, enn dette festskriftets objekt. Han har gjort det mer nysgjerrig og mer systematisk enn de fleste andre. Slik holder han opp et speil for sin tids skiftende ansikt.

Dyp samfunnsforståelse

Roy Jacobsen er ingen propagandist. Hans kall er ikke misjonærens. Og i hans fiksjonsverden har ikke agitasjon noen plass. Det er ikke de rene og ranke vi møter i Roys romaner. Snarere de sammensatte og derfor også så spennende menneskene. Derfor er det helt feil når han fra tid til annen blir påklistret den banale merkelappen «politisk forfatter».

Likevel ligger det ofte dyp samfunnsforståelse både på og mellom linjene i mange av Roy Jacobsens bøker. Det finnes et gjenskinn der av de kreftene som maler menneskene mellom seg. Vi mer enn aner samfunnets dypere understrømmer tydeliggjort av individene som meisles ut innenfor fiksjonens ramme.

Dette gjelder slett ikke «bare» i Seierherrene .

Europeeren fra Årvoll

Ta Grenser , en roman som rommer selve kjernen i det klassiske Europas historie i forrige århundre. En roman som gir utfyllende mening til at Roy Jacobsen selv er blitt kalt «Europeeren fra Årvoll».

Det siste skjedde sikkert etter at han i 1994 var blant initiativtakerne til «Kulturfolk for EU» og advarte det norske nei-folket mot frykten for et integrert Europa. En frykt som sto frem som «en mer grunnleggende følelse enn håpet», slik Roy formulerer det et sted. Kanskje er det nettopp her det også passer å minne om hans roman med den finske vinterkrigen som ramme, Hoggerne . Det er i alle fall mye som gjør at den har et visst slektskap med Grenser .

Favner det meste

Eller hva med den politiske og psykologiske thrilleren Ismail ? Igjen en roman med utallige nervetråder som vokser inn under samfunnets overflate. Et sterkt signal ligger allerede i tittelen, navnet er jo på utlån fra den evige utstøtte.

Marions slør blir et nytt ledd i denne kjeden. Om drapet på en ung jente av pakistansk opprinnelse og et flerkulturelt Norge, slik vi om ikke lenge kan komme til å oppleve det. Roy Jacobsen inviterer sine lesere til å følge en etterforskning som virvler opp flerkulturelle fordommer i opptil flere leire.

For ikke å snakke om fjorårets storartede bokmonument De usynlige . Et samfunnsportrett så sjeldent at det favner det meste – ikke minst menneskene som løftes frem fra sin tid og som sin tid.

Hjerte for sosialdemokratiet

Dette bare som stikkord til en bokverden som trer frem med historie og samfunn som resonansbunn. Visst er det samfunn her og visst er det politikk. Men først og størst er diktningen. Den som gjerne stiller ubehagelige spørsmål, men som ikke gir bastante svar.

Roy Jacobsens begeistring for sosialdemokratiet er nok også en av grunnene til at han med jevne mellomrom settes i de politiske forfatternes trange bås. For det finnes knapt noen annen av hans forfattergenerasjon som er så utilslørt glad i en av de gråeste av våre politiske retninger.

Han har da også brukt tre år av livet sitt på å skrive Trygve Brattelis biografi. Politikeren alle trodde var kjedelig, helt til Roy Jacobsen gjorde ham spennende for oss. Der er han så udelt på Trygve Brattelis side. Både i virkelighetsforståelse og ikke minst i fremstillingen av de maktkampene som i flere tiår herjet blant arbeiderbevegelsens toppledere. Det er mulig å diskutere hvor treffsikker biografen er, men det er umulig å trekke i tvil hans dype forståelse av den politiske og personlige livsskjebne som ble Trygve Bratteli til del.

Ingen svermer

Det finnes utallige og triste eksempler på forfattere som lar seg begeistre og forføre av politiske ideologier. Underlig nok finnes de tydeligste eksemplene blant dem som i perioder har svermet for det totalitære. Vår egen generasjon av ml-forfattere er nok som stikkord.

Roy Jacobsen er noe helt annet.

Han er original fordi hans politiske ideal – slik det kommer til uttrykk som en undertone i flere av bøkene hans og i en rekke intervjuer – er den systematisk samfunnsbyggende politiker og retning. Hvis ikke den betydelige Arbeiderblad-redaktøren Olav Larssen – for øvrig Trygve Brattelis svigerfar – allerede for drøyt førti år siden hadde formulert boktittelen Den langsomme revolusjonen , ja, så kunne Roy Jacobsen utvunget skrevet en bok under en slik tittelfane.

Typisk norsk å være sosialdemokrat

Han formulerer en dyp forankring i et styringsrettet sosialdemokrati som må ta så mange hensyn, og derfor bare sakte forandrer samfunnet.

Da han først på 80-tallet begynte å stemme Arbeiderpartiet (også han hadde flørtet med ml-tankene) var det rett og slett fordi det i hans øyne opplevdes som «det beste politiske partiet i vår tid». En samfunnsomformende kraft som vil det beste for de fleste, slik Roy tolker det med hele sin velferdsstats-identifikasjon som ballast.

«Å være sosialdemokrat er vel mer en måte å leve på enn at man forliter seg på et sammentømret idésett. Politikk er et fag, og Arbeiderpartiet har (…) vært nødt til å forholde seg til den virkelighet det selv har skapt, å ta konsekvensen av egne handlinger,» er hans analyse.

Nå mener Roy riktignok også at denne klodens typiske sosialdemokrat nok helst er norsk. «… selv Frp-ere er sosialdemokrater i dette landet, de vet bare ikke om det …», postulerer vår egen tids forfatter. Og har svært mye rett i dette.

Politikkens ubehag

Enda en alen legges til Roy Jacobsens samfunnsforståelse når han gjennom sitt nære vennskap med nasjonens sosialdemokratiske makt-elite ser hvordan politikerne må forstille seg. Det er godt sett og tankevekkende uttrykt når forfatteren Jacobsen snakker om den delen av politikkens ubehag som har med språk å gjøre:

«Politikerspråket blir unektelig upresist, det blir løgnaktig, fordi det politiske spillet handler om å ha rett. Maktstrukturene forutsetter at en del fronter opprettholdes, det skaper et utrivelig rollemønster, der politikerne trår i urent farvann og blir urene i kantene. De kan ikke si hva de egentlig mener. Og allikevel skal de argumentere for at de har rett.»

Definisjonen av politikkens ubehag er ikke bare treffende. Den er glimrende i sin skarphet.

Genuin innsikt og fortellerevne

Slik balanserer samfunnsmennesket og observatøren Jacobsen mellom sin grunnleggende kjærlighet til sosialdemokratiet og et ubehag over hva han oppdager fra sin unike utkikkspost. Slik fristes jeg i alle fall til å tolke ham.

For Roy Jacobsen er sosialdemokrat av nødvendighet, mer enn av entusiasme. «Det skal du legge deg på minnet til neste gang vi treffes,» sa han en gang mot slutten av en samtale vi hadde.

Mulig det. Men for en genuin innsikt alt dette har gitt oss. For en fortellerevne. Og for noen bøker. Og da har jeg ikke engang nevnt all den vennlige nysgjerrighet som stråler ut fra Roys kraftfelt.

Gratulerer med de 60 – jeg ser frem til fortsettelsen!

Teksten er hentet fra festskriftet "Til Roy!", som ble overrakt Roy Jacobsens i går, i forbindelse med markeringen av hans 60-års dag. Utdraget er trykket med tillatelse fra forlaget.

Les også:

Les også

Jordnær og himmelhøy prosa

Les også:

  1. Les også

    «Man skriver jo for å bli lest for pokker»

  2. Les også

    Fikk svar fra Nav etter ett år, ble bedt om å vente ett år til

  3. Les også

    Roy Jacobsen om oppvekst og sosialdemokrati