Kultur

Riksmålsforbundets Gullpennen til Sturle Scholz Nærø for hans særegne og virtuose stil

– I mylderet av priser i norsk presse er dette den eneste som hedrer verktøyet vårt, nemlig språket, sier Aftenposten-journalisten blidt begeistret.

– At jeg får lov til å holde på som jeg gjør, sier vel så mye om Aftenposten som om meg, fastslår Sturle Scholz Nærø. Nå blir han priset for sin språklige stil.
  • Hilde Bjørhovde
    Hilde Bjørhovde
    Journalist

– Jeg er overveldet!

For en gangs skyld famler Sturle Scholz Nærø etter ordene. Så stor er overraskelsen og gleden over å være tildelt Riksmålsforbundets mediepris, Gullpennen, for 2021.

– Sturle Scholz Nærø tilhører en sjelden gruppe journalister med en så særegen og ekvilibristisk penn at man ikke trenger å lese bylinen for å vite hvem som står bak. Hver eneste sak – fra korte værrapporter til større featurereportasjer – bærer Sturle Scholz Nærøs umiskjennelige merke, skriver juryleder Tom Egeland i en pressemelding.

– Du verden. Værrapportene også! Det er jo morsomt, ler prisvinneren.

Vegg-til-vegg-sol

– Alle er opptatt av været. Egentlig er det ingen som forstår det. En meteorolog sa til meg at det ikke er alltid de forstår det selv.

Når Scholz Nærø på nyhetsvakt blir satt til å ringe den obligatoriske telefonen til Meteorologisk institutt for å høre om helgeværet, kan samtalen åpne omtrent slik:

– Vi ringer for å snakke om noe hyggelig, rettere sagt om en mulig blendende nyhet: En kollega påstår at det brått blir vegg-til-vegg-sol?

Stil og nyanserikdom

Presseprisen Gullpennen utdeles hver vår til en medarbeider i dags- eller ukepressen som skriver riksmål/moderat bokmål. Det legges vekt på personlig stil og nyanserikdom. Prisen ble for første gang utdelt i 1985 og er nå en del av Medieprisene. ( Se faktaramme)

Årets jury har bestått av Tom Egeland (leder), Vetle Lid Larssen, Ragnar Kvam jr., Knut Olav Åmås og Eirin Eikefjord.

«Å sturle» et begrep

I 30 år har han skrevet om smått og stort i Aftenpostens spalter. Hans sprudlende stil som oser av overskudd, ble raskt kjent som «å sturle».

– Det var ment som en kompliment. I rødmende ettertid er jeg oppmerksom på at det til tider har gått helt over stag. En tidligere redaktør sa at det er fint å ha en Sturle i redaksjonen, og bare én!

– Hvordan klarer du alltid å ha språklig overskudd, nær sagt uansett hva du skriver om?

– Jeg synes det blir mer og mer påfallende hvor lang tid det tar å skrive enkelt, men legger vekt på at artiklene skal være lettleste og forhåpentlig ha en livsbejaende tone, sier han.

– Jeg har alltid synes at det er gøy å se hva som skjer når man setter sammen ord på ulike måter. Faktisk har jeg vært innom alle sjangere innen journalistikken. Sportsjournalistikk var for meg en rungende fiasko, men jeg har vært medlem av Stortingets presselosje. Da må du jo være nøktern, sier han.

Sturle Scholz Nærø er opptatt av at språket skal være tydelig og enkelt å forstå, samtidig som han alltid prøver å skrive med overskudd.

I sin faste intervjuserie «Mitt Oslo» i søndagsavisen møter Scholz Nærø kjente og mindre kjente mennesker som har et nært forhold til hovedstaden. Her får språkkunstneren briljere:

«Det knaser i rimfrost. Det sildrer av sol. Og se: Rett opp Liabratten, Oslos nye, trolig mest krevende steinsti, spretter kringkastingssjefen

«Majorstuen i stille regn. Bak en 92 år gammel butikkdør venter sløyfe-lekker konfekt. På opphørssalg. Samt et blidt smittende smil. Idet en av Oslos eldste butikker legges ned: Ekspeditøren og eieren på 87 år deler gjerne sine energitips. Nå vil nemlig Unni Bernhoft bli gyminstruktør.»

– En fantastisk oppgave å ha, sier han om «Mitt Oslo».

– Jeg prøver å skape et spenn, variere og utforske byen med et bergensk søkende sinn, humrer han.

I intervjuserien «Mitt Oslo» utforsker Sturle Scholz Nærø byen. Spalten skrives med stort, språklig overskudd.

To meter lang gullpenn

– Sturle har et skriftspråk som oser av overskudd og fortellerglede. Hans tekster blir man rett og slett i godt humør av å lese, sier kulturredaktør i Aftenposten, Cecilie Asker.

– En særegen reporterpenn er gjerne noe man forbinder med papiravisens storhetstid. Det er derfor hyggelig å se at Sturles tekster fungerer like utmerket i det digitale universet, legger hun til.

Blant tidligere gullpenner er mange Aftenposten-profiler. Harald Stanghelle, Knut Olav Åmås, Per Egil Hegge, Mona Levin, Inge D. Hanssen, Linn Ullmann, Jan E. Hansen, Yngve Ekern, Øyvind Thorsen og Vetle Lid Larssen er alle priset for godt språk. Den aller første som fikk prisen, var Dagbladets «Plut», journalist Arne Hestenes i 1985.

– Han gjorde ekstra inntrykk på meg. Jeg husker at han stilte på et bilde med en to meter lang gullpenn. Jeg skrev hovedoppgave om ham på Journalisthøgskolen, sier Scholz Nærø.

– Som bergenser er du vel glad i «en»-endelser?

– Jeg tror fortsatt det er lov å skrive «hytten», men det må jeg sjekke. «Kuen» og «jenten» er verre, ler han.

– Hvordan er språkmiljøet i Aftenposten?

– Jeg synes det er blitt mye bedre fordi redaksjonsledelsen konsekvent legger vekt på det igjen. Samtidig vil jeg si helt generelt at i den skriftlige delen av norsk mediebransje, blir alt dessverre likere og likere. Det skal mindre og mindre til for å skille seg ut. Dessverre.

  • Under kan du lese noen av Sturle Scholz Nærøs artikler:

Les også

  1. Utelivsgründer i «Mitt Oslo»: – Vi har hatt kø fra dag én. Grunnen er veldig enkel.

  2. Prest og forfatterdebutant i «Mitt Oslo»: – Kryss denne broen. Kjenn på håpet.

  3. Byutviklingsbyråden i «Mitt Oslo»: Vil ha trikker på tvers av Groruddalen

  4. NRKs Øystein Bache om byutviklingen: – Nitrist og opprørende

  5. Artisten Hkeem i «Mitt Oslo»: – Det er veldig bra å være en minoritet