Kultur

Ved grensen og over grensen

MORTEN JENTOFT<br></br>Mennesker ved en grense. En beretning om folk i Øst-Finnmark i historiens drama<br></br> Gyldendal<br></br>Grundig, med mye nytt, om vanlige mennesker i storpolitikkens klemme i nord.

  • Kjell Dragnes
    Kjell Dragnes
    Tidligere Moskva-korrespondent og utenriksredaktør i Aftenposten

Vi har hørt og lest om dem før: De norske partisanene som deltok i kampen mot Hitler-Tyskland på en av de tøffeste og vanskeligste frontene, i polarmørket og polarkulden bak fiendens linjer i Finnmark. På 50-tallet kom noen beretninger om hva flere av dem var blitt utsatt for av sovjetiske myndigheter. Osvald Harjos bok "Moskva kjenner ingen tårer" rystet Norge. På 70— og 80-tallet kom rehabiliteringsbøkene. Forfatterne Kjell Fjørtoft og Hans Kristian Eriksen fortalte rett frem hvordan Norge hadde behandlet de hjemvendte krigsdeltagerne fra nord, de som ikke hadde vært i Sverige eller Storbritannia. De ble til slutt fullt ut anerkjent gjennom kong Haralds tale i 1992 ved partisanbautaen i det lille fiskeværet Kiberg, ytterst ute på tuppen av Varangerhalvøya og med fri sikt til Russland i sør.

Grundig arbeid.

Så hva kan Morten Jentoft, NRK-journalist med erfaring fra både Finnmark og Moskva, bidra med av nytt? Ganske mye. Gjennom nysgjerrighet og grundig arbeid i tidligere hemmelige norske og russiske arkiver, gjennom intervjuer og ikke minst ved å kontrollere og sette opplysninger fra de ulike kildene inn i en sammenheng, tegner han et fascinerende og rikt fasettert bilde av hvordan små mennesker kan få sin tilværelse snudd opp ned når de store kreftene spiller opp.

I grenseland.

I grenselandet i nord var kreftene kommunismen og fascismen, aktørene Sovjetunionen og Tyskland, Norge og Finland, krigsmakten og de hemmelige tjenester. Her er de overbeviste norske kommunister, småkårsfiskere som fulgte partilinjen, her er det mystiske figurer som kom og gikk og drev sin aktivitet over grensen, i varm krig og kald krig. Her er de som satte livet til i kamp med tyskerne eller i sovjetiske fangeleire, og de som så vidt berget livet på en "frukt- og bærstasjon" bak Ural. Her er de som måtte undertegne en ed om evig troskap til og innsats for Sovjetunionen, selv om de politiske forhold endret seg. Her er de som i sovjetisk soldatuniform bar gevær under frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944, men måtte holde munnen igjen for ikke å bli avslørt som norske. Her er de som gikk med pistol når de var på tur i etterkrigstidens Øst-Finnmark, redde for hva Sovjet kunne gjøre mot dem som ikke holdt eden om evig troskap, men holdt munnen igjen om hva de hadde opplevd og nå gjennomgikk.

Forståelse.

Morten Jentoft har åpenbart forståelse for, og medlidenhet med, både dem som med åpne øyne gikk inn i, og dem som ble trukket inn i krigen mot sin vilje. Det samme gjelder tiden etter krigen. Han kan forstå at grenseboere, noen med sterk ideologisk overbevisning, svarte ja når spørsmålet ble om de ville fortsette å tjene Sovjets og kommunismens sak. Jeg følger ikke argumentasjonen fullt ut. For Jentoft forteller også om andre som "svarte høflig nei" når spørsmålet ble stilt. De visste hvor grensen gikk i grenselandet i nord.Det er mange mennesker i boken. Noen forteller sin historie mer detaljert enn andre. Noen har bidratt til å fortelle sine foreldres historie. Jentoft har fortjenstfullt laget en grundig oversikt over de fleste. Men hvorfor har ikke forlaget spandert et register med sidehenvisninger til personene?

Les mer om

  1. Litteratur