Kultur

Det onde, det fæle og det grusomme

Barn, ungdom og voksne - alle oversvømmes vi av fæl, melankolsk og skremmende kultur. Den har dratt oss til seg i over 200 år. Hvorfor er grusomheten så fascinerende?

  • Forf>
  • <forf>arnhild Skre <

I musikkbutikken har voldtektsforbryterne i Gorgoroth nettopp sluppet sin siste satanhyldest. I tegneseriespaltene dyrker Nemi sin lyst på kirkegårdsvandring og svarte klær. På kino går "The Omen", og faller ikke den i smak, er DVD-butikken full av "Exorsisten", "Twin Peaks" og filmer om utallige hjemsøkte hus, hvis du ikke går for mer uskyldig halloweengrøss i "Trick or Treat".Black Box teaterscene har nettopp huset horer som spiser menneskekjøtt. I bokhandlene selger stadig ny mystikk i stabler. Og mens alt dette foregår, samles ungdommer foran dunkle videospill eller ifører seg middelalderdrakter til underlige rollespill i den mørke skogen bak deg.Mørket og kulden truer med å erobre kulturlivet i Norge som i andre land. Vi har ikke bare meteorologisk nok av det. Vi trekkes åpenbart mot det kulturelt også. Godt for oss da at forfattere, musikere, filmskapere og spillregissører yngler stadig nye, grusomme ideer og fortsetter å velte ut okkultisme, bestialitet og truende farer. For 250 år siden var dette avantgardelitteraturen som erobret leserskarene. I dag lever det mørke og iskalde mest i populær— eller undergrunnskulturen. Men fortsatt skriver kvalitetsforfattere gotiske fortellinger som får gåsehuden til å sprette. Vi nyter grøsset, men nå mener forskere at det er dypere ting enn kroppsreaksjoner som fascinerer. La oss først se på hva grusomhetskulturen består av.

Tyranner.

"Ord kan ikke forklare det smertefulle i prinsessens situasjon. Alene på et forferdelig sted med sinnet preget av alle dagens grusomme begivenheter, uten håp om å slippe unna, venter hun hvert øyeblikk at Manfred skal dukke opp. Hun var alt annet enn trygg. Et sted i nærheten skjulte en ukjent seg. Alle disse tankene overveldet henne så hun holdt på å synke sammen under byrden."Det skal ha begynt med Horace Walpoles roman "The Castle of Otranto". Hårene reiste seg på leserne da boken kom ut i 1764. Den sønneløse prins Manfred presser seg på stakkars jomfru Isabella, jager henne i fuktige kjellerhvelv og holder henne fanget i sin middelalderborg for at slekten Otranto skal føres videre. Her finnes sukkende aneportretter, truende ondskap, gode helter og annet som vi kjenner igjen fra Harry Potter-bøkene.Mottagelsen av fantasifortellingen var syrlig den gang som nå."La kritikerne si hva de vil," skrev Walpole, "Jeg blir ikke opprørt. Boken var ikke skrevet for denne tiden som bare vil ha kjølig fornuft."Uhyrer, middelalderborger og rasende føydalherrer kan virke like utidsmessige i dag som mot slutten av opplysningstiden. Likevel holder de stand i populærmusikken som de gjør i tegneserier og - ikke minst - film, i det formspråket som Walpole og hans samtidige skapte. Grusomheter og ondskap bak tunge murer gjorde Walpoles romaner til bestselgere og skapte en litterær skole som ever since har fått den engelsktalende verden til å grøsse frydefullt, først over Ann Radcliffes romaner, Mary Shelleys og Edgard Allan Poes historier, frem til dagens Minette Walters, som nylig uttalte gledesstrålende at hun nå har skapt sin verste lystmorder.

Onde krefter.

På Radcliffes og Walpoles tid var heltinnene innestengte kvinner i dystre slott. De var forelskede unge jenter som ble forvandlet til skrekkslagne ofre for voldelige menn og bloddryppende vampyrer. Trenden ble kalt "gotisk" med henvisning til arkitekturen som dannet det fysiske miljøet rundt de fleste av disse tidlige grusomhetsskildringene.I dag skapes fortsatt gotiske historier. Forskjellen er at nå er heksene og de rasende fangevokterne gått fra skurkerollen til å bli helter og heltinner.Bergensbandet Gorgoroth hører til de skumleste guttene i denne klassen. Akkurat nå gjelder presseoppslagene musikken deres, men så sent som i januar forbandt folk flest bandnavnet med adskillig mer håndfaste redsler. Da behandlet rettsvesenet enda en av voldssakene to av bandmedlemmene er dømt for. Denne gangen gjaldt det innestengning og voldtekt. I Polen unnslapp bandet så vidt rettsforfølgelse for å ha krenket folks religiøse følelser under en fjernsynsoverført konsert der Gorgoroth omga seg med bøtter av blod og nakne, korsfestede kvinner.

Jernneven.

"Nå, i den mest produktive perioden av bandets historie, ser tiden med hardt arbeid og juridiske problemer ut til å ha brakt frem det beste i disse menneskene, raseriet og ønsket om bedre resultater virker heftigere enn noen gang. Med "Ad Majorem Santhanas Gloriam" er det igjen tid for å filosofere med hammeren. Den er et tegn på jernneven og en advarsel om at mørkere tider skal komme," heter det om den nye CD-en på Gorgoroths hjemmesider.Bandets strategi påstås nå å være begrenset til "å sende sonisk og åndelig vold utover verden". Metalmusikerne er i dag det mest synlige uttrykket for gru i kulturen. Med finske Lordis Grand Prix-seier er retningen i ferd med å bevege seg fra undergrunn til mainstream. Den finnes heldigvis også i mer filosofiske versjoner.- Heavy og Black Metal-miljøet huser mange ulike personligheter, sier Aftenpostens musikkanmelder Harald Fossberg. - Varg Vikernes og Gorgoroths gitarist sitter i fengsel med voldsdom, mens andre utøvere er nesten påfallende normale. De jobber på posten, i barnehage eller er lærere. Trommeslageren i Darkthrone er en typisk skogens mann. Gitaristen i bandet har kjøpt gård i Røros-traktene, liker turer og frisk natur og skyr alt som heter kjendiseri.Men døds-, blod- og satanmystikken holder de på og det svelges rått. Norsk Black Metal-musikk er i dag verdenskjent, og påskens Infernofestival i Oslo er en årlig musikkbegivenhet.

Varselet.

". . . fra det evige hav stiger han oppog danner armeer på begge siderHan vender mann mot brorinntil mannen ei er lenger"Sitatet fra Åpenbaringen varsler Antikrist i filmen "The Omen" som for tiden går på kino. Her adopteres et barn i hemmelighet på fødeklinikken, en handling som virker både barmhjertig og fornuftig akkurat da. Foreldrene kaller gutten Damien og alt ser normalt ut til familien bosetter seg på et gods utenfor London. Der begynner det å skje urovekkende ting som ser ut til å ha noe å gjøre med femåringen. Barnepiken henger seg i fødselsdagsselskapet hans, en fremmed prest advarer faren, en tur i dyrehagen utvikler seg til kaos. En dag blir Damien hysterisk på vei til kirken, og det dukker opp varsel om sjokkerende dødsfall. Til slutt innser faren at gutten er djevelens sønn, den varslede antikrist og at dommedag kan være nær. Hva må han gjøre?Varsler, gruvekkende hendelser, gammelt herskapshus, den ugjennomtrengelige følelsen av ondskapens nærvær midt i det tilsynelatende hverdagslige. Alt i "The Omen" passer inn i den 200 år gamle gotiske formelen. Filmen er en nyinnspilling, men originalen er ikke mer enn 30 år gammel. - Demoner er igjen på moten, sier religionsforskeren Asbjørn Dyrendal som nylig kom med boken "Demoner". - Sosialrealismens død har åpnet for en flom av fantasy, okkultisme og kriminallitteratur med slutt som avviker fra tidligere tiders rasjonelle oppklaringer. Ikke minst ser vi denne utviklingen i barnekulturen. Interessen og frykten for slikt har vært sterk i samfunn der kravet til renhet og enhet er stort, og konfliktnivået høyt, men slik er jo ikke vårt samfunn. Her må vi heller finne forklaringen i lunkenheten.Adskillig eldre enn "The Omen" er "Frankenstein", Mary Shelleys gruoppvekkende historie om en vitenskapsmann som setter seg i Guds sted og skaper liv i laboratoriet - et overmot som får fatale følger og skapte litteraturgenren science fiction.Akkurat "Frankenstein" kan passere som seriøs teknologikritikk i dag, men ellers har vi en tendens til å regne grøssere som spekulative og det tidlige 1800-tallets gysere som fullstendig latterlige. Et slikt syn er for tiden til revurdering. Den britiske litteraturviteren Alison Milbank er blant dem som minner oss på at ikke minst Radcliffes sene 1700-tallsromaner var inspirert av samtidens fremste filosofer. Særlig Edmund Burkes skrifter om estetikken og det storslåtte som han knytter til skrekkopplevelser. Allerede få tiår innpå 1800-tallet ble Radcliffes bøker harselert over og regnet som passé, men grøsserne fortsatte å komme.

Redsler.

— Populærkulturen overtok det gotiske da det gikk av moten i den seriøse litteraturen, sier litteraturviteren Kristin Ørjasæter. Hun plukker frem fra glemselen en norsk forfatter som tjente mye på dette, populærforfatteren Rudolf Muus. Mellom 1889 og 1932 skrev han et stort antall romaner og tilsynelatende dokumentariske bøker med titler som "Gardistens Kjæreste eller Forstadens Blodsuger" og "Præstedatterens Elskovskamp". Muus skrev også om historiske hendelser i bøker som "Kongemordet i Bergen eller Borgerkrigens Rædsler". Ørjasæter hører til dem som ikke vil være helt med på at det gotiske i litteraturen oppsto på slutten av 1700-tallet.- Det norske folkeeventyret "Ridder Blåskjegg" er en av mange eldre historier med motiv som kunne gått rett inn i en gotisk roman. Jeg tenker særlig på de innestengte kvinnene som er et av mine stikkord på tidlig gotisk litteratur, i tillegg til den demoniske maktfiguren som kuer dem. På moderne norsk ville vi vel kalt ham psykopat.Middelaldersk tyranni er en fast bestanddel i de tidlige gotikkromanene. Der går føydalt maktmisbruk sammen med machiavelliske intriger og katolsk overtro, og handlingen foregår gjerne i Italia, romantikkens mest elskede landskap.

Labyrintisk.

Mer enn skrekk er det gru som kjennetegner den gotiske kulturen, skriver den svenske litteraturforskeren Mattias Fyhr, som har skrevet doktorgradsavhandling om det gotiske som han også finner i samtidskulturen. "De mörka labyrinterna" heter boken hans, og tittelen peker på et trekk som gjerne blir glemt blant spektakulære fremstillinger av død, demoner og terrorisering: Følelsen av ikke å ha oversikten, av å være fanget i noe som en ikke vet hva er.Begrepet gotikk (se faktaramme) kan brukes om Radcliffes romaner så vel som på tekstene til Black Metal-bandet Cradle of Filth, mener Fyhr. For ikke å snakke om den norske gruppen Dimmu Borgir, der henvisningene til det klassiske gotiske bygningsmiljøet er overtydelige.Gruppen Mayhem fra Ski samler det meste av Fyhrs definisjon i teksten til "Freezing Moon" fra 1992, skrevet i CD-omslaget med black metalfolkets kjære gotiske skrift:"Everything herés so old.Everything herés so dark.I remember it from adream, the corner of this time.Diabolic shapes float by. Out fromthe dark.I remember it was here I died."

Undergang.

I Mayhems låt er sangeren en død som svever rundt på kirkegården i kaldt månelys. I Kristopher Schaus "Praying for Cancer" fra vårens Cumshots-CD "Just Quit Trying" er det dødslengselenog forfallet som utgjør det gotiske elementet."Am I the only one who can see clearlythis is as good as it getsand it sucks,"synger Schaus alter ego Max Cargo og trygler om å få kreft slik at resten av verden kan få det bedre uten ham, og kanskje kjenne på at de elsker ham likevel."So fuck you allthis life is too long"Slik slutter låten "Punchdrunk on death" på samme CD. Schaus karrière som komiker gjør at latteren ligger faretruende nær og tekstene oppleves lett pompøstmelankolske. Han holder stilen i intervjuer rundt CD-en, som når han sier til Dagbladet at "vi må innse at livet bare vasser nede i bunnsørpen, med noen få kortvarige topper innimellom. Det er bra at det er noen som tror det er omvendt. Det er en overlevelsesteknikk"."Hvis livet var et kjøttstykke, hadde du gitt det til bikkja," sier Schau til Aftenposten. Om livet er generelt begredelig, ser bandmedlemmene likevel et lyspunkt. Tekstene på den nye CD-en har fått mer oppmerksomhet enn samleier på scenen og annet Cumshots er kjent for å omgi musikken sin med.

Melankoli.

Med all fare for å ta Cumshots for alvorlig, rører tekstene deres ved en av de opprørske kjernene i grusomhetens kultur. Walpole skrev mot tidens krav om kald fornuft. I dag skrives, spilles og filmes det mot troen på at et gjennomorganisert samfunn kan gjøre oss lykkelige. Døden finnes fortsatt og farer truer faktisk, slik de truet i andre perioder da det gotiske i kulturen blomstret opp, rundt forrige århundreskifte, i mellomkrigstiden og i dag. Norske forfattere fra Ragnhild Jølsen til Hans Herbjørnsrud har skapt uhyggelig uttrykk for dette i romaner og noveller der menneskene føler seg vergeløse, der usigelige ting skjer og barnelik ligger skjult i slektsgårdens praktbygg. Også samtidsforfattere som A.S. Byatt, Margaret Atwood, Michel Houellebecq og Joyce Carol Oates er innom det gotiske i noveller og romaner og lar litteraturen avdekke slikt den dannede offentligheten ikke liker å snakke om. Grusomheter, galskap og anarkistisk despoti, men aller mest preges de mørke historiene av melankoli, et tungsinn som ikke minst Jølsen ser ut til å mene er menneskenes uavvendelige lodd. I hennes roman "Rikka Gan" fra 1904 får motivet med de innesperrede kvinnene en ny tone. Her er det heltinnensom er ravende gal, som fantaserer om å stenge alle fjollete hovedstadsfrøkner inne, sette fyr på huset og vise sin makt:"'Vig av Veien nå!' skulde Rika Gan raabe. 'Vig av Vejen! Her kommer Rikka Gan, som I skyr, fordi I ingenting forstår og ingenting ved. - Her ser I Dødens Storhed for Livets Flitter - og det er jeg, Rikka Gan, som har gitt jer det. Jeg, jeg, som ogsaa kan gi jer Livet tilbake.'"Det er ikke bare Black Metal-folkene som snur heltebildene, dyrker forfallet og tar onde krefters parti. Dekadenseforfatterne rundt år 1900 gjorde også det, som Percey Shelley og de tidlige romantiske poetene hundre år før der igjen.

Omvendt gotikk.

Utforskning av livets mørke kan også skje ved å undersøke den konsekvent positive livsholdningen. Slik Vigdis Hjorth gjør i årets roman "Fordeler og ulemper ved å være til". Hovedpersonen er så fjern fra Cumshots' tungsinn som det vel er mulig. Nina er enslig mor med "et lyst sinn, en ukuelig optimisme og tro på at alt vil ordne seg til sist", som det heter i baksideteksten. Hun fascineres av alt menneskene rundt henne gjør og tolker det i beste mening til krampa tar henne og feier henne av banen uten at vi vet om hennes lyse syn på livet er tåpelighet eller den eneste mulige overlevelsesmåten. Den voksende følelsen av at superoptimismen kommer til å ende i forferdelse, gjør boken til en slags omvendt gotikk. Uansett om kunstnerne regner satan som frigjøreren og dyrker overmenneskets rett, eller de kjemper de små og det godes kamp mot onde krefter, synes beskriverne av gru og mørke å ha ett prosjekt felles: De river opp det overfladiske glansbildet av livet.

Lei av happiness.

— Noen av Black Metal-folkene liker ekstrem musikk. Noen er rabiat antikristne. Men det finnes også dem som rett og slett bare er lei alt snakket om happiness og av at ingen orker å se skyggesidene, sier musikkanmelder Fossberg og får støtte av religionsviter Dyrendal.- En kan ikke ta all satandyrkelsen deres like alvorlig. Mye av dette handler om at her er altfor lunkent. Du ser det i ekstreme miljøer overalt, en leting etter konflikt og livsintensitet.Teatergruppen Sons of Liberty ser ut til å ha et lignende temperaturøkningsprosjekt i forestillingen "God Hates Scandinavia". Det handler om dødslengsel og dødsangst. Om skandinavisk, sosialdemokratisk livstrøtthet. Teatergruppen har skapt en hysterisk verden hvor de to skitne vampyrhorene Dracula og Ruccola serverer humor, alvor og motbydeligheter mens de blir stadig mer tilklint med blod og gørr, og lengter etter mer død som kan fortrenge all trygg kjedsomhet. I de siste timene før verden bryter sammen rekker de å vise en mengde måter å dø på, de drar bokstavelig talt på mannejakt til Mexico, blir stadig fullere på tequila og røsker publikum ut av vante forestillinger om kvinnelig og mannlig, om vondt og godt. I "God hates Scandinavia" bruker Stina Kajaso og Lisa C.B. Lie det grusomme til hardtslående samtidssatire i samme gotisk-komiske genre som Lise Myhre bruker når hun lar Nemi herje rundt og kommentere den pinglete samtidskulturen. Tross slim og aggresjon er begge deler hylende morsomme.

Livet er mer.

"Alt som er egnet til på noen måte å fremkalle tanker om smerte og fare, det vil si alt som på en eller annen måte er grusomt, eller handler om grusomme ting, eller har en virkning som på noen måte ligner gru, er en kilde til det sublime; det vil si at det kan fremkalle de sterkeste følelsene sinnet er i stand til å føle," skrev filosofen Edmund Burke i 1756. Han ble senere konservatismens filosof, men Burkes tidlige tekster var sterkt opposisjonelle og skal ha vendt den estetiske smaken i England fra klassisk formalisme til romantikk og sans for det dunkle og antydende. "Det er vår uvitenhet om tingene som forårsaker all vår beundring og vekker våre sterke følelser," skrev han, og kunne like gjerne ha ment dagens gotikk. Det ekle, forfallet, galskapen og - ikke minst - døden finnes jo. Slikt er hverken skjønt, forutsigbart eller behagelig. Men de kan gi livet en spenning og tilværelsen en intensitet og et dyp som er uendelig større enn det reguleringselskende idyllikere av alle politiske avskygninger vil ha det til."Det kan synes som våre (glans)roller som anstendige medmennesker og lovlydige samfunnsborgere forbyr oss å reflektere over det onde annet enn gjennom å ta avstand fra det," skriver forfatteren Stig Sæterbakken i essaysamlingen "Det onde øye". Så lenge de styrende og toneangivende fortsetter å avvise det fæle og bare vil dyrke menneskets flinke, fornuftige og siviliserte sider, er det svært sannsynlig at grøss og gru vil fortsette å tyte vitalt og ekkelt opp all steder i kulturen der det kan få utløp.

Svartmetal-bandet Gorgoroth dyrker vold og mørke makter på scenen. Tirsdag ble det kjent at gitarist King ov Hell ikke lenger står for enkelte &quot;ideologiske aspekter&quot; ved bandet og derfor har sluttet. Her fra en konsert på John Dee i Oslo i høst.
Teatergruppen &quot;Sons of Liberty&quot; skaper et kullsvart univers der kjedelige Skandinavia driver vampyrhorene Dracula og Ruccola til Mexico. Trashkomedien snur opp ned på begrepene &quot;feminint&quot; og &quot;ekkelt&quot; mens Stina Kajaso (t.h.) og Lisa C.B. Lie heller i seg blod, tequila og annet gørr i jakten på mannekjøtt og livsintensitet.
Mørke middelalderborger, vampyrer, varulver og rasende ondskap. Harry Potters forfatter har lånt mange ingredienser til sine lightgrøssere fra 1700-tallets gotiske romaner, og leserne fanges fortsatt.