Filmanmeldelse: «1917» er heftig og imponerende

Rent teknisk kan denne éntagningsfilmen vanskelig overgås.

Filmer som er spilt inn i én tagning, eller ser ut som de er det, utgjør en egen sjanger. Filmfolk har helt siden Orson Welles gjorde en umulig kamerakjøring i starten av Citizen Kane, hatt en tendens til å være fascinert av sekvenser uten klipp.

Etter hvert har det blitt til hele filmer, ganske mange, og en gang iblant funker de for publikum også. Gevinsten med én tagning kan i beste fall ligge i at formvalget skaper intensitet og nærhet. Faren er at det først og fremst blir form.