Kultur

Familiens smertepunkter

Linn Ullmann fortsetter sin utforskning av de nære relasjoner. Men hun skriver ikke om de såkalt alminnelige.

afp000255942.jpg

En hvit, gammel sveitservilla og en 75-årsfeiring. De er der alle sammen: Jon Dreyer, den utro forfatteren med skrivesperre. Hans driftige restauranteierkone, Siri. Deres balstyrige datter Alma. Siris krevende mor, Jenny Brodal, jubilanten som etter å ha vært tørrlagt i 20 år, bestemmer seg for å begynne å drikke igjen.Og så Mille da, den unge, vakre barnevakten som brått bare forsvinner, noe som for alvor får familien Dreyer/Brodal til å gå opp i limingen.

Familien som spesiale

Gjennom hele Linn Ullmanns forfatterskap har familien og de nære relasjonene vært hennes spesiale. Så også i hennes første roman på seks år, Det dyrebare. På en måte som virker forunderlig typisk for henne, trommer hun sammen et ganske aparte persongalleri som hun undersøker fra ulike vinkler og til ulike tider. Snart zoomer hun inn på den ene, snart på den andre, med en strålekaster som avdekker hemmeligheter og smertepunkter en masse.

De såkalt alminnelige er altså ikke noe for Ullmann. Hos henne har skikkelsene gjerne en liten skavank, en knekk i ryggen, en kropp som ikke lar seg temme, eller personlighetstrekk som heller mot det eksentriske. Sårbare og utsatte, stygge og infame står de frem i en tekst som har et spesielt våkent øye for barnet ingen forstår.

Et godt eksempel er beskrivelsen av Alma, som gjennom den yngre Simens blikk fremstår som en farlig, ja, nærmest demonisk jente. Her utnytter forfatteren guttens begrensede perspektiv, for senere å la det skinne igjennom at Alma vet hva hun snakker om når hun forteller grusomme historier som Simen ikke vet om er sanne eller ikke: Voksne kan for eksempel «[…] helle sovemedisin i kakaoen din uten at du merker noe som helst.»

Taushet og tale

Enkelt sagt er det tausheten som ødelegger for personene i denne boken. Boken på sin side har imidlertid en hel del den skulle ha sagt, og den gjør det på en nesten overraskende raus, for ikke å si utbroderende måte.

I en bortimot friksjonsløs stil, som forøvrig også kjennetegner flere tidligere Ullmann-utgivelser, suser den frem og tilbake i tid mens den forteller om sorg og tap og traumer – det er med andre ord lite som forsinker og hindrer lesingen. For å være sikker på å bli oppfattet rett: Det er ikke ment som et entydig positivt utsagn.

Men Det dyrebare er ikke bare en roman om hemmeligheter og farlige forbindelser. Det er også en roman om å fortelle, om å dikte sitt liv, og her står den faktiske historien om Herman Rosenblat helt sentralt.

En øvelse i empati

I Jons notater til siste del av en trilogi som aldri ser ut til å bli noe av, kommer han stadig tilbake til den jødiske konsentrasjonsleirfangen som på sine eldre dager diktet om på sin fortid og ble berømt for det, før han senere ble avslørt som løgner. Slik nærmer forfatteren seg spørsmålet om hvordan vi konstituerer oss selv gjennom historiefortelling, og om litteraturens funksjon som en øvelse i empati.

Innsikten teksten her åpner opp for, er hverken spesielt original eller utfordrende, men den er uansett med på å heve og utvide en bok som på godt og på ondt er helt særegen ullmannsk.