Hør Bowies "sound and vision"

David Bowie (67) tar lytteren med gjennom alle faser - ikoniske som utskjelte, fantastiske som irriterende - på sin fullverdige samleboks.

67-åringen David Bowie lever i dag tilbaketrukket i New York med familien, kona Iman og deres datter Alexandria (14).

"Nothing has changed" sier David Bowie på omslaget av sin nye "the very best of"-samling, som slippes mandag.

Den byr på 59 låter og nesten fire timer med musikk fra en karrière på 50 år, og gir ham selvfølgelig rett. Ingenting har endret seg. Bowie har trukket seg tilbake fra rampelyset det siste tiåret, etter hjerteproblemene han opplevde i 2004, men aldri sluttet å lage musikk som gleder og irriterer, som overrasker og fascinerer.

Åpner man samleboksen, kommer først den underlige påskriften "gnihtoN Changed", muligens inspirert av at de 59 låtene er plassert i omvendt kronologisk rekkefølge. Ved å brette ut neste lag av det selvreflekterende omslaget, kommer man derimot inn til kjernen. "Everything has Changed".

Året er 1978, og David Bowie har rømt til Berlin fra USA og en nesten drepende kokainavhengighet. I Berlin skapes blant annet mesterverkene <i>Low </i>og <i>Heroes</i>.

Hører man så gjennom, fra den nye mørke og jazzaktige singlen "Sue (or in a season of crime)" og tilbake til r&b-debuten "Liza Jane" som Davie Jones & The King Bees fra juni 1964, lyser poenget frem.

Bowie er seg selv lik, mye på grunn av den karakteristiske stemmen, men de musikalske endringene han har foretatt gjennom 50 år, er ekstremt mange. Og viktige.

Angst, isolasjon og frykt

Jeg møtte David Bowie til et intervju i hans nåværende hjemby New York i 2002, et par år før han trakk seg tilbake og sluttet å si noe som helst offentlig. En liste med 42 ord for å beskrive siste studioalbum, er alt.

Jeg var tungt starstruck og lett stotrende, hovedpersonen den pratsomme velvilligheten selv. Blant annet om alle sine "changes", som det altså spilles på i tittelbruken her, og statusen som rockens ubestridte kameleon.

— Ahhh, det er bare et ord som journalister bruker fordi de er late, svarte Bowie bestemt.

For der kameleonen tilpasser seg bakgrunnen for å gjemme seg, har han søkt etter stadig ny oppmerksomhet med forskjellig musikalsk tilnærming. Glam, rock, soul, elektro, ambient, funk, tungrock, pop og jazz. Solo, eller med bandet Tin Machine.

I 1973 er Bowie midt i stormen etter gjennombruddet med karakteren og albumet <i>Ziggy Stardust</i>, uklanderlig kledd som den utenomjordiske, biseksuelle rockestjernen.

Om det tekstlige innholdet i sine hundrevis av låter, hadde legenden også svaret lysende klart og direkte.

— Spørsmålet om hvorfor vi er her, og om angst, isolasjon og frykt. Det er det samme, gang etter gang, sa Bowie.

Da jeg gjenskrev dette sitatet nå, passerte sylskarpe "I'm afraid of americans" i hodetelefonene. Det skulle vel egentlig bare mangle.

Den komplette samlingen

Om noen skulle lure, så er denne nye samlingen med Bowie-materiale helt ypperlig.

Samleplater er strødd ut jevnlig fra artist og plateselskap siden den første store, Changesonebowie fra 1976, men dette er den første komplette. Selv tre låter fra det aldri utgitte Toy -albumet fra 2001 er med.

Låtene fra hans ikoniserte periode fra Hunky dory i 1971 til Scary monsters (and super creeps) i 1980 er naturlig nok tungt representert, med 23 av de 59 låtene. De fleste av dem i originalversjoner, gullkorn på rekke og rad.

En tidsriktig stylet David Robert Jones i 1966, kun 19 år, og året før han tok artistnavnet Bowie til sitt debutalbum.

Mange av låtene fra Bowies mer omstridte og ofte utskjelte periode fra utgivelsen av albumet Tonight i 1984 og frem til nyklassikeren Heathen i 2002, utrolige 18 lange år, serveres derimot i annerledes versjoner. Noen er remikset av andre artister, noen av sjefen selv, andre igjen kuttet ned til "radio edit" eller "single version".

Alt i alt et mulig bevis på at også Bowie godtar at albumkvaliteten var høyst varierende i denne perioden, selv om enkeltlåtene skinner. Selv en låt som "Time will crawl" fra musikkhistoriens absolutte bunnpunkt Never let me down (1987), er blitt hørbar.

1997: David Bowie er det store trekkplasteret i det som skal bli Kalvøya-festivalens siste år.

Det blir aldri hysteriske "Dancing in the street" med Mick Jagger, men da er man halvveis gjennom boksen og har nådd den gule kremdressen som Bowie brukte i sin discopopperiode rundt gigasuksessen Let's Dance i 1983.

Og utelukkende kjente høydepunkter som "Ashes to ashes", "Heroes", "Young americans", "Ziggy Stardust" og de personlige favorittene "Sound and vision" og "Starman" gjenstår.

Venter på neste kapitel

67 år gamle David Bowie anno 2014 er ingen sentral samtidsartist, så ærlige må man kunne være.

Det er lenge siden han skapte direkte nyskapende musikk, eller var i den teknologiske førersetet med sine interaktive nettsider. Fjorårets album The next day , et comeback etter ti år, var en solid popskive med en rekke gode låter, men aldri viktigere enn det.

Konserter holder han heller ikke lenger, etter hjerteoperasjonen han måtte ta etter å ha avbrutt en konsert sommeren 2004. For øvrig én uke etter at en kjærlighet ble kastet rett i hans svakeste øye under konserten på Norwegian Wood i Oslo.

Journalisten og hovedpersonen selv, på et hotellrom i Soho i New York en maidag i 2002.

Gjenhøret med alle fasene fra hele hans musikalske historie på Nothing has Changed gir likevel et varsko om at man aldri skal si aldri. Endringer har skjedd uventet før.

Det samme gjør legendens aller nyeste låt, "'Tis a pity she was a whore" (ikke inkludert her). B-siden til "Sue" er helskrudd rockelektro med en energisk pumpende jazzsaxofon og umulig vokal.

Det hele såpass langt ute at man blir ventende i spenning på neste kapitel Bowie.

Les også:

Les også: