Kultur

Tarjei Vesaas’ «Brannen» drukner i teknologi

Historien er dystopisk, datagrafikken spektakulær og robothunden lydig. Likevel er det vanskelig å forstå hva Nationaltheatret vil fortelle oss med «Brannen».

Robothunden gjør en solid innsats i «Brannen» på Nationaltheatret. Det samme gjør hovedrolleinnehaver Helene Bergsholm. Vår anmelder mener likevel at det blir mye teknikk og lite sammenheng.
  • Per Christian Selmer-Anderssen
    Per Christian Selmer-Anderssen
    Teateranmelder
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Tarjei Vesaas’ roman «Brannen» kom ut i en tid som ligner vår egen. Året var 1961, det var kald krig og redsel for fremtiden. Ville atomvåpnene gå av? Biotopene forsvinne? 51 år senere frykter verden konflikter både fra og i stormaktene. Vi ser klimaforandringene med egne øyne, og attpåtil herjer en pandemi som legger byene tomme.

I «Brannen» vandrer Jon langs en motorvei og inn i en skog. Der møter han mennesker på bristepunktet. Det er sauebonden som lar dyra sulte ihjel. 16-åringen på selvmordets rand. Trailersjåføren som vil kjøre ned et hus for å hevne seg på en fiende. Åkereieren som ser alt han har kjært, brenne.

Jeg hadde gledet meg som en unge til denne oppsetningen. Likevel går jeg skuffet ut av salen.

Boya Bøckman har laget en spektakulær scenografi på hovedscenen. Her vandrer Aleksander Ottesen-Kaalstad og Helene Bergsholm i det stadig skiftende landskapet.

Mye grafikk, liten helhet

Teatergruppen De Utvalgte har laget fantastiske ting tidligere, og det er nettopp i det dystopiske landskapet de trives best. I 2020 lagde de «Fem forestillinger om døden», som tok deg inn i forskjellige rom i dødsriket med roboter og 3D-animasjon.

Sterkest er likevel «Begynnelser» av Carl Frode Tiller, som de satt opp på Trøndelag Teater i 2016, og som var en livsreise fortalt baklengs. Også «Brannen» forsøker å spille på mange budskap og sanser samtidig.

Etter min mening lykkes de ikke denne gangen. Jeg sliter med å forstå hva de vil fortelle. Både fordi summen av virkemidler ikke går over i en helhet, og fordi de enkelte scenene er utydelige hver for seg.

Les også

Denne forestillingen vitner om en ny tid for Nationaltheatret

I starten av forestillingen spiller Helene Bergsholms Jon mot en avatar av seg selv. Det er en interessant effekt, men den blir i liten grad fulgt opp. Isteden pøses det på med stadig nye ideer. Vandrende skjeletter. Skuespiller med bombevest. En godt dressert robothund som blir dårlig integrert i handlingen.

Og ikke minst: Et stort lerret som spektakulært heises opp og ned på scenen. Det siste er for øvrig virkelig vakkert – og et spennende scenografisk konsept.

Helene Bergsholm redder forestillingen

Det virker på meg som at regissør Kari Holtan og visuell designer Boya Bøckman vil ta oss gjennom en dystopi. Men hvilken? Ja, hva vil de fortelle? Og hva er det egentlig som skjer i Jons indre?

Noen steder er det så dårlig diksjon, eller lyd, at jeg ikke hører hva skuespillerne sier. Andre steder tror jeg De Utvalgte ønsker at dette bare skal være en visuell opplevelse, og at publikum skal finne sin egen mening i all grafikken.

Greit nok, men det føles etter hvert ganske tomt. Og enda verre: humørløst.

Borte er nemlig De Utvalgtes uhøytidelige humor. Her blir replikkene fremført på en i overkant melodramatisk måte, uten at jeg tror det er meningen. Det store unntaket er Helene Bergsholms tolkning av Jon. Hun bryter gjennom teknologien ved å vise frem en spørrende ung mann. Hva går han gjennom? Det skjønner ikke Jon selv. Hvorfor virker han så frastøtende på andre? Vi undrer oss med ham.

Det får en fin effekt som redder oppsetningen fra å bli mekanisk.

Lite kjøtt, mye teknikk

Men «Brannen» handler ikke bare om skjør psyke og naturkollaps. Boken kan også leses som en fortelling om maskulinitet. Jon klarer ikke å nå frem til noen av kvinnene han møter. Han vil være nær, vil koble seg på, vil bli elsket. Men isteden gjør han skade.

Kari Holtan har åpenbart en helt annen lesning av boken. Her har ikke Jon drifter. Det er nærmest likegyldig at det er kvinner han møter på veien, ja, om han er kvinne eller mann selv. Med det mister «Brannen» en viktig psykologisk motivasjon.

Les også

Livsbejaende om depresjon og selvmord

I den fineste scenen er alle aktørene samlet rundt et bål. Ensemblet forbinder fugler, mens Jon blir stående og se på. Det er utelukket at han får bli med, uten at hverken han eller vi forstår hvorfor. Natur og samhold går opp i en høyere enhet.

Plutselig er det kjøtt og blod – og ikke bare teknikk- som står på spill på Nationaltheatrets hovedscene.

Vår vurdering:

3 av 6

Les mer om

  1. Teateranmeldelse
  2. Sceneanmeldelse
  3. Nationaltheatret
  4. Teater
  5. Robothund