Kultur

Bokanmeldelse: Moden, klok og morsom debutant

«Den siste komle» vitner om en forfatter med et åndelig anliggende.

Arild Rossebøs lange erfaring fra bokbransjen har ført til en usedvanlig stilsikker debut.
  • Kenneth Moe
    Kenneth Moe
    Bokanmelder og forfatter
  • Arild Rossebø: «Den siste komle»
  • Roman fra Flamme Forlag

Bokens forside.
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Med sine 48 år er Arild Rossebø en godt voksen romandebutant. Han har jobbet lenge med litteratur og har tidligere skrevet to barnebøker om en skater. Med tanke på erfaringen er det kanskje ikke så rart at «Den siste komle» er blitt en usedvanlig stilsikker debut.

I romanen er komlen både et symbol på og et bokstavelig tilfelle av den anstrengte kjærligheten mellom en mor og en sønn.

Moren var «ustabil» og «vanskelig å elske». Mens hun dør av kreft, vil fortelleren Harald at moren skal lære ham å lage denne potetretten som minner ham om vestlandsk barndom. I en slik enkel og praktisk handling viser kjærligheten seg som noe konkret:

«det var én smak jeg likte, og det var én rett du likte å lage, og det var komle».

Hver for seg er setningene nokså konkrete. De er sjelden spesielle i seg selv. Men i assosiative sprang fra én setning til en annen oppstår en trist og vestlandsk ironisk kraft.

Å se og bekrefte

Året etter moren dør også faren. Han var så fraværende at Harald og storebror Kjetil ikke engang blir invitert i begravelsen. De drar dit nærmest på trass.

Bilturen fra Sola til Haugesund er bokens lengste parti. På vei dit minnes han blant annet farens utroskap som førte til en tøff skilsmisse i et kristent miljø.

Denne delen av boken er mer fortellende enn den første. Siden faren er definert av sitt fravær, mangler noe av den nære setningsmagien fra åpningen om moren. Til gjengjeld får vi et innblikk i Haralds følelser for hjemstedet. De er vel så uklare som kjærligheten til moren.

I et spesielt sterkt kapittel fantaserer han om å bli adoptert av kvinnen som jobber på en bensinstasjon de stanser ved:

«Jeg kunne nå merke trangen til å drøse, til å slå meg ned her, til å finne «ei kjekke jenta» fra Aksdal og kjøpe en liten, skranglete enebolig ved havet, få en drøss unger og begynne å jobbe i «oljå» ...»

Det er lett å kjenne seg igjen i dette nye blikket som oppstår når man vender hjem. Mye av Rossebøs styrke ligger i å se og bekrefte det hjemlige man som ung bare vil bort fra.

Arild Rossebøs «Den siste komle» skildrer på komplekst vis en barndom i et kristen miljø i Haugesund.

Åndelig anliggende

Han klandrer sin mor for at han sliter med å elske: «det gjør vondt å si det, men det er kanskje sant, slik alle sannheter kommer med forbehold og inneholder sin motsetning i åpenbar eller skjult form.»

Denne «yin og yang»-innsikten gjør romanen livsbekreftende på tross av sin tristesse. Man lengter etter en følelsesmessig klarhet som alltid er der.

Men den er skjult i en vrimmel av konkret og partikulær hverdag. Med andre ord er det midt i uklarheten at kjærligheten finnes. Via komlen blir den komplekse kjærligheten mellom mor og sønn til noe enkelt og praktisk.

I romanens tre–fire siste sider reflekterer Harald over livet. Dette på poetisk velklingende haugesundsk. Det er som om alt han en gang forlot, er det han nå trenger for å se seg selv på nytt.

Rossebø fremstår i det hele tatt som en moden, klok og morsom debutant med et åndelig anliggende.


Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Kultur
  4. Aftenposten Lørdag