Kultur

Hemmelige filmplaner i 2007

Wenche Foss forsvant som snarest ut i kjøkkenet i Brasserie Blanche for å høre om kokk Colin August Dahl kunne anbefale sjøtunge.
  • Forf>tor G. Stenersen (foto)
  • <forf>thorleif Andreassen <
  • Om jeg lever til sommeren, skal jeg være med på innspillingen av en norsk spillefilm. Jeg er tilbudt en liten rolle. Morsomt å få filmtilbud i min alder, synes Wenche Foss (89).

Mer kan ikke den feterte skuespilleren si om den kommende spillefilmen, men hun deler raust sine inntrykk av serien om den unge Ibsen, "En udødelig mann", som gikk på NRK i romjulen. Her spiller Wenche Foss "Faster", et underlig og unektelig mystisk innslag i den ibsenske familie.— "Faster" sitter på en farlig hemmelighet. Hun vet at fru Ibsen har sveket en kjærlighet. Antagelig ble hun presset til sviket. Og Henriks mor vet at "Faster" vet. Dette er en vidunderlig serie; fotografering, manus, skuespillerne. Ibsen er laget ganske tøff, ingen Helmer-skikkelse her. Kringkastingen har satset stort og med hjertet, fastslår Wenche Foss, som Aftenposten har invitert på café.- Du er en uavlatelig etterspurt 89-åring?- Ja, det er hyggelig. Nå er jeg med på så mange ting på én gang. Og jeg som er et rotehode.- Hvordan har du det egentlig?

Isjiassmerter.

— Jeg skal ta bilder av begge hoftene om noen dager. De er operert to ganger. Ein skigard kan ikke vare evig, veit du. Jeg har vondt i isjiasen. Og kiropraktoren har ferie. Nå kommer et anfall. Au! Det gjør så vondt. Jeg må ta en øvelse nå. Legge benet opp slik. Og presse. Ikke glem å puste nå da, Wenche. Når du blir gammel, ligger det så mange uhumskheter på lur. Jeg vil jo ikke ligge noen til byrde. Har ikke så lett for å ta imot. Skal greie alt selv, men skjønner jo at jeg ikke kan det lenger.

Legger på seg.

— Vet du hva, jeg legger på meg.- Hvor da?- Her, rundt magen. Det er blitt slik at det ikke er jeg som bestemmer over kroppen min. Den bare detter ned selv om jeg trener og trener. - Gi pupp, gi pupp, roper plutselig vår raust inkluderte og spontane borddame til en ung kvinnelig kafégjest med en utålmodig baby på fanget. - Jeg skremmer visst vettet av barnet, sukker Wenche Foss. Senere er hun som snarest og vitalt ute på kjøkkenet og spør kokken Colin August Dahl om han kan anbefale sjøtunge. - Er du forelsket for tiden, Wenche Foss?

Erotikken lever.

— Nei, dessverre, men det hadde vært deilig. Det kan jo skje. Jeg kan ikke tenke meg å bo fast sammen med en mann nå, men det hadde vært fint om vi kunne delt weekender en gang iblant. Det behøver ikke være så mye erotikk, men erotikken slipper aldri, vet du. Jeg synes det hadde vært godt å ha en å ligge ved siden av og diskutere med. Ha en å si god natt til. Det tror jeg mange savner. Jeg tar sovetablett i stedet.- Hvordan skal en kjæreste være?- Det kler ikke en kvinne å ta en yngre mann. Jeg har alltid forelsket meg i menn som er eldre enn meg, så nå er jo ikke tilbudet særlig stort, konstaterer hun.

Spiller en rolle.

I selskaper gir det Wenche Foss et kick å spille den glamorøse Wenche, som alle vil ha en bit av. Men hjemme igjen, føler hun seg tom, fordi hun ikke har gjort noe annet enn å tilfredsstille folks forestillinger om henne.- Hvem er Wenche hjemme alene, uten parykk og ute av rollen som glitrende midtpunkt?- Parykken er det første jeg tar av meg. Jeg har til gode å kjede meg og har aldri en grå dag. Jeg prater mye med meg selv.- Om hva?

Gråter ofte.

— Mye om at min sønn Fabian og barnebarna må bli tatt godt vare på gjennom sine liv. Jeg er så glad i dem. Men jeg kan også være trist. Av og til gråter jeg ganske mye. Da sier jeg til meg selv at det er like sunt å gråte som å le. Få det ut, Wenche, sier jeg.- Hvorfor gråter du?- Jeg tenker på at det skjer så mye grusomt i verden. Mennesker har alltid gjort hverandre vondt, men i vår tid er ondskapen mer perfid. Tenkt på russeren i London som ble drept av et radioaktivt stoff... Slike ting får meg til å bli kvalm. Ikke les så mye aviser og se og hør så mye nyheter, sier folk til meg. Men jeg kan ikke la være. Den som søker kunnskap, søker smerte. Det er noe der. Mitt engasjement er fortsatt like sterkt. Kanskje det var derfor jeg fikk hjerneinfarkt, selv om jeg ikke har brukt hjernen mest.- Du har gjennom årene stilt opp og gitt og gitt til alle som ville ha en bit av deg. Ble det nok igjen av deg til dine nærmeste, tror du?- Ja, det tror jeg, men jeg har dårlig samvittighet for at jeg spilte hver kveld.

En tviler.

— Du er en tviler. For deg er Guds eksistens et håp, en ønskedrøm?- Jeg vokste opp med mamma som var ateist og far som lå på kne og ba sin aftenbønn. Jeg har litt fra begge.- Har du regi på egen begravelse?- Jeg har i alle fall bedt Gunnar Stålsett forrette ved bisettelsen min. Om jeg ikke får teksten, vil jeg ha musikken til siste del av Åses død fra Peer Gynt. Nå er jeg jo litt bekymret over at Domkirken er stengt i tre år.

Leve lenge.

Wenche Foss og Aftenpostens utsendte gjør en avtale som besegles med håndtrykk over bordet. Hun skal leve lenge, og i alle fall være til stede når Per Ungs statue av henne avdukes utenfor Nationaltheatret til høsten. Og undertegnede skal dekke begivenheten. - En nydelig avtale. Ja, jeg må leve til høsten. Det hadde vært moro. Jeg gikk med på at det skulle lages en statue fordi det er mennesket Wenche som skal fremstilles. Om det var skuespilleren, skulle så mange ha stått der. Kjolen jeg skal fremstilles i er levert til Per Ung. Den er laget av et stoff jeg kjøpte av en sjømann for 500 kroner for 42 år siden.På vei ut i ventende drosje roper to yngre kvinner: - Hei Wenche. Vi synes du er fantastisk flott. - Hei, hei og takk, strålte stjernen tilbake.