Guide til Film fra Sør: Nå kan du se en av årets beste filmer
I fjor var Oslos største filmfestival digital. I år er de tilbake i byens kinosaler.
Pandemien fortsetter likevel å påvirke festivalen. Asia dominerer årets Film fra Sør-program. Der kan du blant annet kan se «Drive My Car», som vant tre priser i Cannes i år og er Japans Oscar-kandidat.
– Det kan virke som om Asias filmindustri har kommet seg betydelig lettere gjennom pandemien sammenlignet med andre kontinenter. Det er slående hvordan et vanligvis storproduserende filmkontinent som Latin-Amerika, har stagnert i året som har gått. I årets Film fra Sør er halvparten av titlene fra Asia, sier Skagen.
Sør-Korea med Bong Joon Hos «Parasitt» og nå sist TV-serien «Squid game» har gjort Asia til kontinentet alle retter oppmerksomheten mot. Skagen forteller at Sør-Korea ikke står alene. Både Kina, Japan og Thailand preger de store internasjonale festivalene.
Nedenfor har vi plukket ut noen filmer og programspor fra Asia du kan dykke ned i:
Japan står for en av årets beste filmer
Japanske «Drive My Car», regissert av Ryûsuke Hamaguchi, var en av de mest kritikerroste filmene i Cannes i år. Der vant den blant annet prisen for beste manus.
I starten er det ikke lett å skjønne hvorfor den tre timer lange filmen er så bejublet. Men når vi gradvis får vite mer om karakterenes fortid, minner filmen om et klassisk teaterstykke der alle brikkene faller mesterlig på plass til slutt.
«Drive My Car» er basert på en Haruki Murakami-novelle, fra hans samling «Menn uten kvinner» (2014). Vi følger en gruppe teaterskuespillere gjennom to måneder, mens de øver til en oppsetning av Tsjekhovs stykke «Onkel Vanja».
Filmen handler om identitet og autentisitet på mange plan. Den illustrerer glimrende hvordan vi mennesker av og til tar på oss en maske og nærmest spiller et skuespill for våre nærmeste. Samtidig kan vi ha dypt fortrolige samtaler med mennesker vi knapt kjenner. Dette stilsikre og dyptloddende verket er en av årets beste filmer.
Tilbake til Hongkong
Hongkong var en av verdens største filmindustrier. Kampsport, wuxia og ikke minst actionfilmen dominerte. John Woo, Chow Yun-fat, Wong Kar-wai og Maggie Cheung ble også kjent for et vestlig kinopublikum.
1. juli 1997 ble Hongkong tilbakeført til Kina. Det var en av årsakene til at filmindustriens gullalder var over. Mange kreative krefter rømte landet. Noen dro til andre land i Asia og til fastlands-Kina, mens andre prøvde lykken i USA.
Årets festival hyller Hongkong med et eget programspor. En av de nye filmene som vises er Jun Lis «Drifting» (2021), en historie om de hjemløse blant byens skyskrapere. Vil du vite hva Hongkong-filmen var under storhetstiden, bør du gå tilbake i tid.
Bruce Lees «The Way of the Dragon» (1972) regnes fortsatt som noe av det beste som er laget av kampsportfilmer. Vil du vite hva wuxiasjangeren er, anbefaler vi at du får med deg «Dragon Inn» (1967). Her er det skumle leiemordere, modige helter og kampsort.
Sør-Korea er mer enn «Squid game»
Sørkoreansk underholdning har inntatt verden med alt fra film og TV-serier til K-pop.
I år kan du kose seg med – eller bli skremt av – «The Night Shift». Den unge filmskaperen Jo Ba-Reun serverer en antologifilm med fem historier som alle finner sted i det samme leilighetskomplekset. Her skjer det selvsagt mystiske ting.
Sør-Korea ligger på topp i antall plastiske operasjoner. Da er det kanskje ikke rart at kroppshorror står på programmet i år. Animasjonsfilmen «Beauty Water» er en skremmende fabel over vår tids skjønnhetshysteri.
Park Chan-Wook: – Av alle dyrene på kloden er mennesket det eneste som begår hevn
Asia er stort og sammensatt
I år kan du for eksempel ta deg en tur til Filippinene. I Carlo Francisco Manatads «Whether the Weather Is Fine» tar han utgangspunkt i orkanen som rammet hjembyens hans i 2013. Selv om temaet er alvorlig, har filmen et snev av både magisk realisme og surrealisme.
Den vietnamesiske filmen «Taste» vant juryens spesialpris på Berlinalen i år. Det er vanskelig å plassere Bao Les film i en bås. Filmen er mer et kunstprosjekt enn en tradisjonell fortelling. Det hele starter med at en desillusjonert nigeriansk fotballspiller flytter inn i et kvinnekollektiv.
Handlingen i taiwanske «The Sadness» starter realistisk nok. En pandemi har pågått, men livet for kjæresteparet Jim og Kat har vendt tilbake til det normale. Dessverre har ikke viruset forsvunnet. Det har mutert. Resultatet er en hypervoldelig og veldig, veldig mørk historie.
