Kultur

Han skriver om å være soft og sensitiv i en verden av hardt arbeid, vold og fyll

Douglas Stuarts debutroman om alkoholisme, fattigdom og kjærlighet i 80-tallets Glasgow er årets vinner av den prestisjetunge Bookerprisen.

Den skotske eks-motedesigneren Douglas Stuart (født 1976) er mannen bak oppvekstromanen «Shuggie Bain», som foreligger på norsk i disse dager.
  • Emil L. Mohr
    Journalist
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

– Agenten min sa det var 20. Senere røpet hun at det var 32. Enda senere avslørte hun at det faktisk var 44.

Douglas Stuart flirer i skjegget da han forteller Aftenposten om hvor mange ganger Shuggie Bain ble refusert før utgivelse. Hevnen var søt: I høst vant han Bookerprisen for oppvekstromanen fra Glasgows forsteder på det Margaret Thatcher-styrte 80-tallet. Bookerprisen deles ut til den beste romanen skrevet på engelsk og utgitt i Storbritannia hvert år.

«Forutbestemt til å bli en klassiker», mente juryen om boken som foreligger på norsk i disse dager.

Stuart forklarer den kronglete antagelsesprosessen med at Shuggie Bain er lett å misforstå. Derfor klarer han heller ikke å ta til seg all rosen den er blitt gjenstand for.

– Når folk skal oppsummere handlingen, griper de fort til fattigdom, avhengighet og arbeidsløshet, sier han på telefon fra sitt adopterte hjem Manhattan.

– Etter publisering har Shuggie bevist at den handler om kjærlighet, samhørighet, håp og hvordan du tar deg av «mangelfulle» mennesker. Jeg tror forlagene undervurderte hvor universelt temaet er, legger Stuart til.

Les også

Bokanmeldelse: Oppsiktsvekkende og essensielt om prosessen bak oppreisningen til de norske jødene

Fra innsiden

Sikkert er det at tittelfiguren vokser opp i et kullnedstøvet hjørne av Skottlands største by. Like sikkert er at moren hans, Agnes, lider av sterkt fremskreden alkoholisme. Det hjelper ikke omstendighetene at han er homse uten peiling på fotball, eller som forfatteren formulerer det: «en myk gutt i en hard verden».

– I postindustrielle landskap er det ofte smale rammer for hvordan folk skal være. Det starter med menn – heteroseksuelle menn, hevder Stuart.

– De «må» være hardtdrikkende, hardtarbeidende, hardtelskende typer som liker sport og svarer vold med vold før det er blitt vold. Hvis du er feminin, sensitiv, kreativ eller soft, skjønner du kjapt at du ikke passer inn.

– Hvor selvbiografisk er dette?

– Selv om verket og skikkelsene er fiksjon, er jeg den skeive sønnen til en alenemor som døde av alkoholisme da jeg var 16. Følelsen av kjærlighet og tap, hva det vil si å være glad i en misbruker, hva det betyr å være fattig og annerledes i et temmelig patriarkalsk samfunn: Jeg skildrer alt sammen fra innsiden.

Etterlyser empati

Stuart er debutant. Men ifølge eget utsagn har han skrevet siden han forsøkte seg på morens memoarer som skoleelev.

– Som barn av rusavhengige tilegner du deg små overlevelsesstrategier, små triks for å forhindre dem i å drikke, utdyper han.

– En av tingene jeg lærte meg, var at jeg kunne holde på mors oppmerksomhet ved å late som om jeg skrev memoarene hennes. Jeg satt ved føttene hennes og noterte i kladdeboken mens hun fortalte. Ikke at vi nådde så langt før alkoholen kom inn i bildet.

– Hvor står du i arv og miljødebatten og den politiske tilnærmingen til avhengighet?

– Jeg har ingen politisk tilnærming overhodet. For meg dreier det seg om mennesker. Jeg synes ikke vi betrakter misbrukere som menneskelige nok – vi har ikke nok medlidenhet med dem. Hvis Shuggie kan oppnå noe som helst, håper jeg det er å stimulere frem mer empati.

– Har du slitt med avhengighet selv?

– Der har jeg intet å rapportere. Jeg tror jeg ble ekstra vàr og påpasselig i oppveksten. Men jeg tror ingen som ender i avhengighet, forventer det. Så lenge du er i verden, kan du aldri vite. Det siste året har vært en utfordring for mange, fordi det har vært vanskelig å finne håp og komme seg vekk – ting folk søker til misbruket for.

Litterær design

Shuggie Bain utkom på engelsk tett oppunder den første koronanedstengningen. Før det litterære gjennombruddet gjorde Stuart karriere i motebransjen. Han har designet klær for størrelser som Calvin Klein og Ralph Lauren. Han mener romanen bærer preg av det.

– Jeg har alltid vært opptatt av detaljer og observasjon, vært visuelt orientert. Jeg ville skape et så oppslukende univers som mulig, og betraktet scenene nærmest som kinokapitler, sier han.

Han ville gi leserne følelsen av å sitte i samme rom som Agnes, av å kjenne på teksturen, hvordan det luktet, hvor varmt det var i ovnen.

– Når kan vi vente oss filmatiseringen?

– Vel, TV-rettighetene er solgt. Uten at det er en garanti for at den havner på skjermen, jobber vi mot det akkurat nå. Jeg synes det er viktig, for jeg tror at fortellinger som viser den andre siden av Thatcher-epoken, arbeiderklassesiden, kan bidra til å korrigere historien.

– Hva hadde moren din sagt, hadde hun fått oppleve boken?

– Hun hadde vært vilt begeistret. Jeg tror mor alltid følte det som om hun var stjernen i sin egen film uansett, selv om ingen andre enn henne fikk se den.

Stuart flirer igjen, før han blir alvorlig.

– Dette er ikke mors liv. Agnes er en fiktiv skikkelse. Men jeg tror mor ville vært stolt av at prøvelsene hennes kunne inspirere frem et stykke kunst. Ja, hun ville vært over seg.

Les mer om

  1. Bøker
  2. Litteratur
  3. Roman
  4. Storbritannia
  5. Skottland