Kultur

Stemmeprakten

Det unge stjerneskuddet Sam Smith synger låt etter låt om sin kjærlighetstørst og blir litt kjedelig på veien. Til tross for en stemme av sjeldent kaliber.

Sam Smith er kåret til den britiske «lyden av 2014», og leverer et godt debutalbum med noen tekstlige svakheter. Foto: Universal Music

  • Robert Hoftun Gjestad
    Robert Hoftun Gjestad
    kulturjournalist

Sam Smith

In the lonely hour

Karakter: 4

Engelske Samuel Frederick «Sam» Smith fylte akkurat 22 år, og med solide forventninger på skuldrene slipper han nå sitt debutalbum In the lonely hour . Det er ingen artister britene tror mer på i år enn Smith, etter at han blant annet vant den årlige BBC-kåringen «Sound of 2014».

Til tross for sin alder, virker det som om unge Sam har opplevd svært mye hjerte-smerte og kjærlighetstrøbbel i livet.

Og kanskje på grunn av sin unge alder, har han ennå ikke utviklet vokabularet til å fortelle om de inderlige problemene uten å ta i bruk rekken av klisjeer.

Uansett alder har Sam Smith en stemmeprakt for himmelen, og det er stemmen som driver In the lonely hour fra start til mål.

Hvit soul

Verden ble kjent med vokalisten Sam Smith da han først imponerte i Disclosures hit «Latch» for et drøyt år siden, så i Naughty Boys «La la la». I etterkant har det tatt tid å få ut debuten, og man kan se for seg noen diskusjoner på plateselskapets økonomirom.

Skulle man satse hardt på Smith som en popmusikalsk posterboy for dem som har vokst fra urokråka Justin Bieber? Eller la ham bruke stemmen til å grave seg ned i den hvite soulen han opplagt elsker?

Resultatet er blitt et pent sted midt imellom.

Hør bare på den smittende låten «Like I can» midtveis på dette nokså korte albumet, som blander soulstemme og lett energiske rytmer med bitende refreng. Tre knappe minutter med enkel popmagi.

Kun kjærlighet

Langt bedre er Sam Smith likevel i den påfølgende låten «Life support», der han bruker den store spennet i stemmen over en dempet melodi inspirert av moderne R&B.

En annen godbit er åpningslåten «Money on my mind», som bærer med seg et driv av britisk dubstep og elektronika lært av tidligere nevnte Disclosure.

På plussiden er også balladene «Good thing» og «Not in that way», som fyller på med effektfulle strykere.

Mindre spennende er den fattigslige singlen «Stay with me», som til tross for refrengets kraftfulle gospelkor ikke sitter. Det gjør heller ikke småsutrende "Leave your lover", der Smith bringer sin kjærlighetstørst opp i falsett.

Ikke godt nok

Denne låten blir også stående som et tydelig eksempel på hvor det er mer å hente for unge Sam Smith i fremtiden, for hans mange tekster om kjærlighetens irrganger er rett og slett ikke godt nok skrevet.

Dette klarer han likevel nesten å dekke over med sin stemmeprakt, som garantert vil dominere britisk pop— og soulmusikk alene og som gjestevokalist i mange år fremover.

Vi får tro ham på tekstlinjen om at det kun er kjærlighet, og ikke penger han har på hjernen, og dermed fortsetter den musikalske ferden i det kanskje mindre innbringende soullandskapet.

Ukens musikk:

  1. Les også

    Mangler Robyns flamme og Röyksopps sjel

  2. Les også

    Vellykket historiefortelling

  3. Les også

    Er den digitale lyden blitt god nok?

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Sam Smith: Praktfull stemme, ustø som entertainer

  2. KULTUR

    12 plater fra i år som du bør lytte til i sommer

  3. KULTUR

    «Tre håpløse 1-ere og en 17 år ung favoritt fra Bulgaria er blant de Norge slåss mot i kveld».

  4. KULTUR

    Hyllet #metoo-tekst, et par mulige vinnere – og bunnkarakter til en oddsfavoritt

  5. KULTUR

    Nytt album: En solid overdose Kygo

  6. KULTUR

    Fjerde delfinale i MGP: Vinneren er nok ikke blant disse fire