Mona Levin om Songfuglen: - Dette er teater som åpner sansene

Uansett om kvinnene utrydder mennene eller selv blir utryddet, så lever driftene og dragningen mellom kjønnene.

I en by bak en mur full av kulehull, i et totalitært og militært samfunn, lever bare kvinner. Mannen – mannebeistene – er fordrevet. Kvinnene patruljerer med maskinpistol for å holde halve menneskeheten på trygg avstand. Men trygghet finnes ikke. Bare ufrihet. Kvinnene verger seg i hjel, verger seg bort fra livet. Om maktstrukturene er endret, er situasjonen den samme enten det sitter menn eller kvinner på toppen.

«Jeg er fri, jeg er fri! Mitt fangenskaps tid er forbi! Jeg er fri som en fugl! Jeg er fri!» heter det i Ibsens Når vi døde vågner. For Jan Roar Leikvoll, som døde i 2014 bare 40 år gammel, fantes bare innestengthet og lengsel. Songfuglen er selve innbegrepet av ufrihet. Alle valg er umulige. Likevel må det velges. Skal du synge og ikke fly. Skal du fly, men ikke synge. Hvem er du uten sang og vinge?