Kultur

Lars Vaular avslutter årets triologi med stil

666-trilogien var et vågalt prosjekt, men Lars Vaular har klart å skape noe ikke er gjort i norsk rap før.

  • Eivind August Westad Stuen

Vår vurdering:

5 av 6

Lars Vaular har utarbeidet en særegen stemme. 666-trilogien er sterkt personlig, og allikevel allmenngyldig, med en enhetlig sound som ikke minner om noe annet som tidligere er gjort i norsk rap, skriver vår anmelder. Foto: ERIK FIVE GUNNERUD

Det er alltid risky business når en artist begir seg ut på en trilogi. En svak lenke i kjeden, og hele prosjektet vil fremstå som en ufullstendig helhet. Når Lars Vaular i tillegg slipper hele sin 666-trilogi i løpet av ett år, er fallhøyden stor. Men, som mange nok har forventet, drar bergensrapperen prosjektet trygt i land.

Les anmeldelse av de to første platene i trilogien:

Les også

  1. Hva er det han har funnet på nå da?

  2. Lars Vaular: Holder koken oppe

Perfekt for rytmisk nikking

Denne tredje EP-en åpner med «For ung til å dø», som starter med et klipp fra en flysikkerhetsvideo, før det går over i myke rytmer med en rolig synth som vaker rundt. Bassen tar naturlig nok mest plass, perfekt for rytmisk nikking. Teksten er, som tittelen antyder, eksistensiell, men på et hverdagslig nivå. Store spørsmål pakket inn i reelle situasjoner. Vaulars språk er som vanlig kledelig stilisert, med innslag av mytologisert hiphopkultur og internetthumor. Men det mest sentrale er rapperens eget liv og observasjonene han gjør rundt det.

Denne platen bør du kanskje styre unna:

Les også

Det er kun en positiv ting å si om dette albumet

Sneakers og hjemmebrygget IPA-øl

Deretter kommer singelen «Stripar», som er det mest fengende sporet i denne samlingen. Prosessert kassegitar blandes inn i lydbildet, mens intrikate rytmer skaper bevegelse. Denne gangen rapper Vaular humoristisk om karrièren sin, og til en viss grad om filosofien han har rundt musikk. Opptaket inneholder sidekommentarer og latter fra folk i studioet, noe som bidrar til en mer intim og «real» stemning. Refrenget om folk som samler på sneakers og brygger sin egen IPA er tidsriktig, passe skarpt, og treffer godt.

Les flere ferske plateanmeldelser:

Les også

Seks grunner til og høre Kurt Cobains soloalbum – og én grunn til å la være

Legger seg pent i bakgrunnen

Som tidligere i trilogien, inneholder 666 Mening avslappet musikk, men med en energisk utførelse. En sound badet i nittitallssoul og funky basslinjer – dette er en undersjanger av hiphop som raskt kan risikere å lyde for glatt og nedslipt, men Vaular og hans kumpaner behersker formen godt nok til å holde på lytterens interesse. Musikken har også den fordelen at den legger seg pent i bakgrunnen, og lar Vaulars linjer stå i sentrum. Ikke minst er arrangementene fylt med små variasjoner, slik at det aldri blir for repetitivt.

Her er ukens TV-anmeldelse:

Les også

Norske millennials har endelig fått en egen seriestemme

Halvparten av dine problemer er medieskapt

Låten «Dessverre» risikerer å bli nok en radiohit for Vaular. En enkel låt, hvor han skyter ut rim som et lyrisk maskingevær. Leken han gjør med ord som 'kontroll' er morsom og passe smart, med et snev av underliggende ironi, mens refrenget har en underfundig ærlighet. Linjer som «halvparten av dine problemer er medieskapt som sjakkfeber» treffer en nerve i samfunnet, og har samtidig en høy underholdningsverdi.

Trenger du flere TV-tips?

Les også

At serien rykker stadig nærmere vår egen dørterskel, gjør den ikke mindre skummel

Begynner som kvasispirituell new age-låt

Sistesporet, «Det røyner på», begynner småkleint, som en slags melodramatisk, kvasispirituell new age-låt. Det henter seg heldigvis fort inn, og linjen «Det føles godt å ha kontroll/Det føles bedre å kontrollere» som blir gjentatt som et mantra, er autotunet til en melodi som stikker seg ut. Ikke minst virker teksten ærlig, til og med sårbar, noe som går igjen i mesteparten av materialet her.

Justin Biebers nye album:

Les også

«Han har en av popmusikkens mest magiske stemmer»

Har en helt egen stemme

Lars Vaular har utarbeidet en særegen stemme. 666-trilogien er sterkt personlig, og allikevel allmenngyldig, med en enhetlig sound som ikke minner om noe annet som tidligere er gjort i norsk rap. Prosjektet sementerer Vaulars posisjon, og kan trygt sies å være vellykket fullført.

Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:

Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst:

Les mer om

  1. Musikkanmeldelse