Kultur

Året da en mørk verden slo inn i kunsten

Det norske kunståret 2015 har gitt oss et alternativt blikk på de dramatiske hendelsene som har preget året. Det trengs.

Årets beste enkeltstående verk, skriver kunstanmelder Kjetil Røed om Marianne Heskes «House of Commons» i sin oppsummering av kunståret 2015. Rolf Øhman

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

Når vi tenker tilbake på året som snart er slutt, er det ikke først og fremst kunstopplevelsene som melder seg, men flyktningstrømmen til Europa, terroraksjoner, stigende arbeidsledighet, kritisk økonomi, Russlands uenighet med NATO, miljøkrise og fremveksten av IS.

Dertil styrkede høyreradikale krefter, blant annet islamofobe og rasistiske Donald Trump og det ytterliggående franske høyrepartiet Front National.

Har kunsten noen relevans i en så ustabil situasjon som dette?

I aller høyeste grad. Den gir oss et blikk på sakene vi ikke får ellers. Og det trengs.

Krig og kunst

Kunstnernes Hus begynte utstillingsåret sterkt med Krigens skygge. Politisk kunst i Norge 1914-2014 . Den bød på et formidabelt mangfold av måter å se krigen på, fra både historie og samtid.

Senere på året åpnet Kunst i Kamp på KODE (Bergen). Her ble historisk materiale fra nazi-tidens utstillinger av «sunn» og degenerert kunst presentert, foruten et spennende blikk på den norske utgaven av Hitlers «folkeopplysnings»-utstillinger.

Med tanke på IS-ødeleggelsene av kulturskatter i Midtøsten, er sensur åpenbart ikke noe tilbakelagt tema. Det er alltid noen som vil bestemme hva vi skal se og ikke se – og det er helt avgjørende for et levende demokrati at vi reflekterer rundt hvilke krefter dette er.

Kunstverkets bakside

På sporet av Matisse på Henie Onstad Kunstsenter, som omhandlet eierhistorikk (proveniens), gav et annet innsyn i maktspillet bak kunstverket. En fantastisk interessant utstilling, som også gav opphav til en like tankevekkende bok om samme tema.

Hilma af Klint-utstillingen samme sted var også flott: hennes forsøk på å visualisere åndelige opplevelser favner mye bredere enn kunsten.

Hun har en slektning i Anna-Eva Bergman, som var en av høydepunktene på Museet på Samtidskunst i år. Også hun, i sin form-dyrkende og kontemplative modus operandi , vender seg mot en åndelig virkelighet.

Saken fortsetter under bildet.

Installasjonsbilde fra «Hilma af Klint – abstraksjonenes pionér», da utstillingen ble vist på Moderna Museet i Stockholm, 2013. Åsa Lundén/Moderna Museet

På den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen i år viste Camille Norment et tilsvarende meditativt verk, som fascinerte gjennom å være både ekspressivt og innadvendt på samme tid.

Ondskap

I sommer oppstod en spennende dialog mellom 22. juli-museet i Regjeringskvartalet og Lise Bjørne Linnerts Cruelty Has a Human Heart i Oslo Domkirke.

22. juli-utstillingenvar en etterlengtet og betimelig presentasjon av hva som skjedde denne skjebnesvangre dagen, men den manglet en avgjørende del: Informasjon om hva som radikaliserte Breivik og hvilket tankegods hans motiver var beslektet med.

En slik kontekst er helt avgjørende om vi skal kunne forstå terrorenshistoriskerøtter og hvilke meningsfellesskap gjerningsmannen befant seg i. Dette er kjernen av hvordan vi forvalter kunnskapen om det som skjedde videre – og en viktig del av å forhindre at noe tilsvarende skjer igjen.

Saken fortsetter under bildet.

22. juli-tragedien kan også leses som et slags horror-svar på et samfunn som dyrker evnen til å iscenesette seg selv og skape sitt eget, perfekte bilde, skriver Anki Gerhardsen. Paal Audestad

Her spilteLinnerts samling av utsagn om ondskap en nyanserende rolle. For, som verket gjør klart, er ikke ondskap noe uforståelig og fremmed, men en del av oss alle.

Formulering av sorg

I forlengelsen av denne dialogen var AUF og de etterlattes minnested på Utøya en betimelig påminnelse om det problematiske i den statlige insisteringen på å oppførteJonas Dahlbergs omdiskuterte Memory Wound , når beboerne i området og de pårørende ikke bifaller monumentet.

Det er betenkelig at en statsautorisert formulering av traumet og den påfølgende sorgen skal dyrke avstanden mellom dem som gikk bort og dem som ble igjen.

Ved at verket skiller navnene på de døde fra plattformen de besøkende står på gjennom et«kutt» i landskapet, skapes et bilde som i verste fall kan fordype og forlenge tapet, fremfor å skape rom for forsoning.

AUF og de etterlattes minnested, derimot, er åpent og overlater formgivingen til de besøkende.

Flyktninger

Politikk og historie har i det hele tatt vært et fremtredende trekk ved flere utstillinger i år. Ane Hjorth Guttus festspillutstilling på Bergen Kunsthall tok for seg utenforskap og flyktninger, og om de har noen plass i kunsten.

Hovedpersonen setter seg sammen med en tigger, i sympati, noe som kanskje ikke løser noe konkret – men innlevelse og empati er kanskje det beste stedet å begynne om en skal nøste opp de større linjene.

Det hele ble en nøktern og interessant fortelling om kunstens begrensinger og muligheter.

Tresnitt og tekstil

Hannah Ryggens Verden i Veven var et av høydepunktene på Nasjonalgalleriet. Ryggens tepper er rørende saker, særlig gjennom måten det dypt personlige flettes sammen med storpolitikk i hennes arbeider. Det er mer humanisme i disse vevene enn i de fleste Nobelpris-taler.

Tresnitt-utstillingen Avtrykk fikk et originalt løft med Thomas Kilppers bidrag, som ikke bare tok pulsen på samtiden, men gravde seg inn i Nasjonalgalleriets gulv. Modig og friskt.

Fiona Tan-utstillingen bør også nevnes, ikke minst Vox Populi -prosjektet, hvor hun viser et demokratisk sinnelag ved å lage kjempemessige collager av utvalgte bilder fra vanlige folks fotoalbum.

Carlos Garaicoas Rommets politikk og poesi var også sterk i sin bruk av arkitekturmodeller som redskaper for å reflektere over samtiden.

Mestermøter

På Munch-museet så vi de første variantene av «mestermøter» med Munch. Melgaard + Munch var en svært vellykket sammensetning av Munch og Melgaard, hvor førstnevnte bringes ut av balanse.

Den respektløse i Melgaards dominans og rearrangering av Munch-ikoner lar oss se mesteren med et friskt blikk.

Debatten rundt enkelte av verkene skapte også en viktig diskusjon rundt sensur og kunst.

Koblingen med Van Gogh var tynnere, mens Vigeland tilførte et interessant nok blikk på Munch, men den var museal og veloppdragen sammenlignet med urokråka Melgaard + Munch .

Resirkulering

Astrup Fearnley kjedelige resirkulasjon av egen samling reiser spørsmålet om denne type utstillinger er særlig relevante.

Det samme gjelder den overvurderte Damien Hirst og hans smakløse hodeskalle med diamanter. Dette er kunst på sitt mest uinteressante. Men Fearnley lagde en habil presentasjon av ung norsk abstrakt kunst med NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon . Den skal de ha honnør for.

På Haugar i Tønsberg ble vikingene, som fortsatt ligger ved roten av det norske, satt under lupen. Her fikk vi se sentrale verk av Gerhard Munthe og Peter Nicolai Arbo. Det ble et spennende sted for refleksjon over norsk kulturarv og identitet.

Pussige gullkorn

Vibeke Tandbergs utstilling på OSL Contemporary var en obsternasig mot-reaksjon til merkevarebygging. En motpol til den striglete og kapitalnære kunstpolitikken på Fearnley. Hennes revidering av eget kunstnerskap er kryptisk og ujevnt, men det oppstår mye spennende og stimulerende i selvransakelsen.

En annen merkverdighet var utstillingen på Standard (Oslo), som bestod av modeller basert på fotografier av verk fra Bergensgalleriet Otto Plonk.

Bildeneble sendt til Kina som grunnlag for nye modeller av verkene, men modellmakerne kjente hverken til kontekst eller at det var kunst det var snakk om.

Resultatet er rart, for å si det mildt, men sier mye om hvor alt som kan gå tapt i oversettelsen av verk fra et sted og en tid til en annen. Men også hvor mye som kan vinnes om vi tør å utsette oss for forflytningene.

Gode enkeltverk

Blant det som gjorde sterkest inntrykk er Marianne Heskes House of Commons .

Gjennom å sette opp en husmannsplass foran Stortinget demonstrerte hun overbevisende nødvendigheten av å gi vanlige folk økt synlighet. Årets beste enkeltstående verk.

Saken fortsetter under bildet.

Marianne Heskes «House of Commons». Rolf Øhman

Av unge kunstnere som har bemerket seg sterkest er Ann Iren Buan en åpenbar kandidat, med solide utstillinger på NoPlace, Astrup Fearnley og F15 i Moss.

På tampen av året var også Martin Schreiner et friskt på Galleri QB. Han vil vi nok se mer av.

Fremtiden

Steinar Haga Kristensens veggmaleri Konsensusbilde stikker seg også ut i år: Plassert i atelieret i en av rådhusets ene tårn, hvor Kristensen har holdt til, ble det murt inn som en tidskapsel, sendt ut til fremtidige generasjoner.

Det samme gjelder Katie Patersons Framtidsbiblioteket , som vil bestå av en bok med hundre tekster som skal utgis om hundre år. Inntil da vil tekstene lagret i et forseglet rom i Deichmanske hovedbibliotek.

Kunsten ser vanligvis bakover, men her får vi et omsorgsfullt blikk rettet mot fremtiden. Det trenger vi, i en tid som er mer urolig enn på lenge.

Les Kjetil Røeds anmeldelser av noen av årets beste utstillinger:

Tresnitt-utstillingen Avtrykk:

Les også

Thomas Klipper: Jobber ikke bare med hendene, men med hodet

Den sterke Hannah Ryggen-mønstringen på Nasjonalgalleriet:

Les også

Langsomhetens verdensvev

Astrup Fearnleys presentajson av ung norsk abstrakt kunst:

Les også

Abstraksjon til ettertanke

Om Munchmuseets omstridte Melgaars-utstilling:

Les også

«Dette er ingen barnevennlig utstilling»

Om Ane Hjorth Guttus Festspillutstilling:

  1. Les også

    Klargjørende kunstanalyse

22. juli-utstillingen i det bombede Regjeringskvartaler ble en etterlengtet og betimelig presentasjon av hva som skjedde denne skjebnesvangre dagen, skriver Kjetil Røed. Paal Audestad

<i>Melgaard + Munch</i> var en svært vellykket sammensetning av Munch og Melgaard, den hittil beste av museets utstillingsserie mjed mestermøter

Hannah Ryggens <i>Verden i Veven</i> var et av høydepunktene på Nasjonalgalleriet.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Kunståret 2017: Tid for å oppdage den ukjente Munch

  2. KULTUR

    Knausgård med kunst-skup i sin kommende bok

  3. KULTUR

    Kunstanmeldelse: Suverene japanismer

  4. KULTUR

    Da Bjarne Melgaards nye prosjekt ble kjent, utløste det et ras av henvendelser

  5. KULTUR

    «Tidvis fantastiske enkeltverk. Men noe skurrer når Astrup Fearnley viser frem Selvaags kunstsamling.»

  6. KULTUR

    Neste år skal det satses hardt på kunst der du er ute og går