Kultur

Følsomt barometer for verdensfilmen

Gjennombrudd. Til tross for svak norsk tilstedeværelse på verdensfilmens Mekka, ble vi vitne til det internasjonale gjennombruddet til et norsk skuespillertalent.

afp000722058-Bc7OEqOwpb.jpg
  • Kjetil Lismoen
    Kjetil Lismoen
    Filmanmelder

Cannes er det nærmeste vi kommer et vindu til det ypperste innen verdensfilmen. Det er ikke alltid festivalen gjør seg fortjent til denne posisjonen, men årets utgave var jevnt over god, med færre svake filmer i hovedkonkurransen enn på lenge.

Gullpalmen gikk ikke overraskende til tyrkiske Wintersleep a v Nuri Bilge Ceylan. Filmen innehar alle de kvalitetene vi kan forvente av et klassisk, storslagent filmverk. Den nesten tre og en halv time lange filmen, festivalens lengste, består i hovedsak av samtaler og ubrutte rekker av dialog med litterære kvaliteter. Filmen krever mye, men vokser underveis og kan minne om et dramatisk maraton av Tsjekhov, Bergman eller Ibsen.

Vi møter hovedpersonen, en velstående jordeier, noen vinterdager i den karrige regionen Anatolia. Han er en tidligere skuespiller som vier seg til samtaler med sin søster og hustru, gjerne om fortiden, men ignorerer småsamfunnet rundt seg. Gradvis ser vi sprekkene i den kultiverte fasaden og dobbeltmoralen som preget hans forhold til nærmiljøet, noe kvinnene i hans liv forlengst har oppdaget.

Det er ikke alltid festivalen gjør seg fortjent til sin posisjon som det ypperste innen verdensfilmen, men årets utgave var jevnt over god.

Skuespillere og deres aldring var et tema blant mange av årets filmer. Festivalen åpnet og avsluttet med to ulike skuespillerportretter. Den første, Grace av Monaco , var en mislykket skildring av Grace Kellys overgang fra filmen til livet som fyrstinne, mens avslutningsfilmen, Clouds of Sils Maria , handler om en kvinne som etter 20 år vender tilbake til skuespilleryrket. Juliette Binoche hadde (igjen!) fortjent skuespillerprisen for sin strålende tolkning, men den fikk isteden Julianne Moore for hollywoodsatiren Maps to the Stars av David Cronenberg. Her utleveres en kvinnelig hollywoodstjernes middelalder ganske brutalt, der filmens undertema om incest forsterker det klaustrofobiske og navlebeskuende ved filmkolonien.

Stjernestøv over smale filmer

I likhet med Cronenberg er Cannes-festivalen avhengig av hollywoodstjerner for finansieringen, der det uttalte målet er at noe stjernestøv skal tilfalle smalere filmer. Derfor svinger fortsatt pendelen for mye mellom amerikansk og europeisk film i hovedkonkurransen, mens brorparten av øvrig verdensfilm er plassert på sidearenaene.

I fjor var hovedkonkurransen dominert av amerikanske regiprofiler som Coen-brødrene, Payne, Jarmusch, Gray og Soderbergh, i år sto europeiske gjengangere for tur, som nevnte Ceylan, Dardenne-brødrene, Loach, Leigh, Assayas og Zvyagintsev. Når bare én asiatisk film var med, kan man spørre seg om festivalen har jobbet godt nok.

Og når det gjelder kvinnene er tingenes tilstand som før. Alice Rohrwachers The Wonders vant festivalens Grand Prix, og var en av mine store filmopplevelser i Cannes. Men fortsatt er årets juryleder Jane Campion eneste kvinnen som har vunnet Gullpalmen.

Hederlig omtale

Med norske øyne var det i utgangspunktet lite å glede seg over. Men Halvar Witzøe fikk fortjent hederlig omtale for kortfilmen Ja, vi elsker , og deltagelsen kan bety mye for hans videre karrière. Den største positive overraskelsen for min del var Lisa Lovens innsats i Ruben Östlunds Turist som deltok i sideprogrammet Un Certain Regard. Ikke siden Maria Bonnevie har en norsk skuespiller utviklet seg så markant ved å bevege seg utenfor den norske filmandedammen. Det er fascinerende å se hvor mange kvaliteter Östlund får ut av de to nordmennene i filmen, Lisa Loven og Kristoffer Hivju, og filmen ville utvilsomt vært en dark horse i oppløpet om den hadde deltatt i hovedkonkurransen. Turist blir garantert et internasjonalt gjennombrudd for Loven.

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    VERDEN
    Publisert:

    Apple melder om alvorlig sikkerhetssvikt

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5