Kultur

Analyse: Dette forteller kunsten i House of Cards

Fjerde sesong av House of Cards er ute. Men glem intrigene for en stund og se på kunstverkene. De forteller nemlig like viktige historier.

Forrige uke ble et malt portrett av figuren Frank Underwood avduket i Smithsonian National Portrait Gallery, der det i en periode skal erstatte intet mindre enn et portrett av George Washington.
  • Karin Hindsbo

NB: Denne saken inneholder enkelte «spoilere» fra de tre første sesongene.

— Jeg elsker disse maleriene. Gjør ikke du?

Allerede i første episode av House of Cards gir hovedperson Frank Underwood oss et klart hint. Følg nøye med på det som henger på veggene. Gjør vi det, vil vi se at den populære TV-serien om maktkamp, korrupsjon og amerikansk politikk er full av kunst. Malerier og tablåer fyller handlingen rundt Frank og Claire Underwood med frempek, nyanser og symbolikk.

Frank retter spørsmålet om maleriene til gravejournalisten Zoe Barnes. De to er på vei inn i et farlig forhold der grensene mellom informant og elsker viskes ut.

Båten er lang, smal, ustabil

I hemmelighet treffes de foran maleriet The Biglin Brothers Racing på The National Gallery of Art i Washington. Verket er malt av den amerikanske kunstneren Thomas Eakins og forestiller brødrene Biglin, et kjent par kapproere på slutten av 1800-tallet.

Det skildrer brødrene under en konkurranse nær Delaware River. Den ene ser rett frem, den andre har blikket vendt til siden, mot brorens åre sekunder før den treffer vannet. Båten er lang, smal, ustabil.

«Vi er i samme båt nå, Zoe. Pass på så du ikke velter den, for da kan jeg kun redde én av oss fra å drukne», sier Frank i en nøye orkestrert advarsel. Ingen slipper unna om de lager bølger i Franks farvann.

Kate Mara i rollen som Zoe Barnes
  • Dette mener Aftenpostens anmelder om den nye sesongen av House of Cards:
Les også

«Donald Trump og virkelighetens valgkamp kan fort ta innersvingen på både Frank og Claire»

Livet etterligner kunsten

Slike øyeblikk er det mange av i House of Cards, scener der kunsten skaper subtile nyanser, dirrende spenning og emosjonelle understrømmer i historiens blodbad av makt, fordervelse og forkvaklet kjærlighet.

Når Frank kommer hjem etter møtet med Zoe på The National Gallery, har Claire installert en romaskin i kjelleren. Eakins maleri symboliserer dermed ikke bare parløpet mellom kongressmannen og journalisten, men også ekteskapet mellom Frank og Claire, det komplekse forholdet som i all hovedsak er seriens omdreiningspunkt.

Og i romaskinen etterligner livet kunsten: Det er Claire som plasserer Frank i båten, og i den ror han trofast igjennom hele første sesong, helt til siste episode, da håndtaket brekker og Frank detter på gulvet. Da skjønner vi at Zoe er ille ute.

Les intervju med Robin Wright:

Les også

Derfor elsker vi Claire Underwood

Begynnelsen på slutten av forholdet mellom Zoe og Frank finner da også sted foran et annet verk i National Gallery, Little Girl in a Blue Armchair (1878) av den anerkjente amerikanske kunstneren Mary Cassatt. Etter at Zoe har forlatt museumsbenken foran maleriet, zoomes det inn på motivet, en liten jente i lette klær, henslengt i et rom fullt av blå lenestoler, mens vi hører Franks syngende sørstatsdialekt:

«Så hun vil være voksen? La oss se om hun kan fly når hun forlater redet.»

Maleriet står i klar kontrast til de krasse ordene.

Jentas uttrykk er tvetydig, men fredfylt. Rommet er lyst og bløtt. Helt annerledes enn Biglin Brothers .

Synet av den vesle piken minner en på den store aldersforskjellen mellom Frank og Zoe, mens motivet i sin helhet fremstår som et bilde på transformasjonen i Zoes indre.

Hun er klar for å gi opp sin besatte jakt på den gode historien. Hun vil ha fred nå, men det får hun ikke. Hun vet for mye, og Frank oppfyller sin egen profeti ved å dytte henne foran en T-bane.

Flagg i oppløsning

Også i Det hvite hus og i Kongressens kontorer er det verdt å merke seg kunsten på veggene.

Verkene setter stemningen for scener og åpner for fortolkninger. For eksempel har Frank i sin periode som visepresident et maleri av slaget ved Monmouth hengende bak pulten, et blodig slag fra den amerikanske uavhengighetskrigen der George Washington gikk til taktisk angrep på de britiske baktroppene.

Ikke helt ulikt renkespillet Frank bedriver i kulissene for å nå helt til topps.

Mange av kunstverkene vi ser i Det hvite hus, er verker som faktisk er en del av husets kunstsamling, og TV-serien er imponerende presis i sin bruk av verker og referanser.

En definerende scene fra sesong to utspiller seg rundt et verk fra kunstsamlingen til Det hvite hus.

I et sjeldent intimt øyeblikk setter president Garrett Walker seg ned med sin visepresident Frank foran maleriet The Avenue in the Rain (1917), et klassisk impresjonistisk verk av den amerikanske kunstneren Childe Hassam.

I maleriet ser vi amerikanske flagg på Fifth Avenue på 4. juli, nasjonaldagen.

Fargene flimrer i rødt, hvitt og blått.

Det er som om flaggene er i ferd med å gå i oppløsning.

Trett, desillusjonert og på grensen til kapitulasjon forteller presidenten sin banemann om impresjonismen og dette maleriets betydning. Om hvordan det symboliserer stoltheten han kjenner for landet sitt, men også det tunge ansvaret som hviler på hans skuldre.

Når Underwood kort tid senere overtar presidentembetet takket være sitt utspekulerte intrigemakeri, er verket blitt flyttet til Det ovale kontor. Der henger det som en symboltung erobring, et trofé på veggen.

Hassams maleri henger også på veggen i virkelighetens Oval Office

House of Cards er tema i denne ukens Aftenpodden:

Les også

Rossavik: - Trump og Cruz får Frank Underwood til å se ut som Odd Einar Dørum

Spor og hentydninger

Slik legges det gjennom hele serien ut små hentydninger og spor som senere hentes frem igjen som symbolske understrekninger.

I tredje sesong, der Frank og Claire på sitt udemokratiske vis har inntatt Det hvite hus, ser vi en gruppe tibetanske munker utføre en «mandala» i husets lobby: Et stort abstrakt bilde som blir til ved at farget sand nøysomt plasseres utover en flate gjennom et messende ritual som skal ha en helende effekt på omgivelsene.

Mens det sakte, men sikkert går i utforbakke med forholdet mellom Frank og Claire, kryssklippes det mellom konfliktsituasjonen de to befinner seg i og den helbredende mandalaen.

Til slutt børstes sandmaleriet vekk av munkene, parallelt med at Frank og Claire fornyer ekteskapsløftene sine i en tilsynelatende forsonende gest.

Men idet mandalaen forsvinner, skjønner vi at noe er forandret for alltid.

De tibetanske munkenes kunstverk fungerer som et bilde på det etterhvet skjøre forholdet mellom Frank og Claire i sesong 3.

Og til slutt i tredje sesong hentes både Eakins og mandalaen frem igjen. Tynne tråder som har gått gjennom hele serien knyttes plutselig sammen.

Målrettet får Claire romaskinen hentet frem igjen for en innbitt treningsøkt, før hun med et ibsensk drønn forlater mannen sin midt i presidentvalgkampen.

I samme scene betrakter hun tankefull et fotografi av den tibetanske mandalaen.

Kunst, drama og virkelighet smelter sammen

Ved aktivt å bruke kunsten i TV-ruten skaper House of Cards viktige og originale fortolkningsrammer.

Serien leker konsekvent med reelle referanser til amerikansk historie og kunsthistorie. Kunst, drama og virkelighet smelter sammen.

På mange plan.

Forrige uke ble et malt portrett av figuren Frank Underwood avduket i Smithsonian National Portrait Gallery, der det i en periode skal erstatte intet mindre enn et portrett av George Washington.

Gjennom den nå pågående amerikanske valgkampen henger dermed Frank side om side historiens faktiske amerikanske presidenter. Slik kan valgkampen som utspiller seg i fjerdesesongen og den som finner sted i det virkelige livet, konkurrere om hvilken som fremstår som den største fiksjonen.

  • Dette mente Serieskolens TV-eksperter om House of Cards i fjor:
  • Politikkpodkasten Aftenpodden gikk i sommer gjennom de beste politikkseriene på TV:
Les også

Aftenpodden: Dette er politikk-seriene, filmene og bøkene du ikke må gå glipp av

  • Trenger du flere serie-tips? Disse må du få med deg:
  • Se Aftenpostens kulturpanel diskutere den mørke siden av popindustrien: