Kultur

Roy Jacobsen byr på færre uforglemmelige øyeblikk

Ny bok om kystmennesker i krigens slagskygge.

Hardt arbeid spiller en sentral rolle i Roy Jacobsens roman. Trygve Indrelid

  • Pål Gerhard Olsen

Bernhard Ellefsen i Morgenbladet sto for en av de best kvalifiserte analysene av Roy Jacobsens forrige roman, De usynlige fra 2013, som Hvitt hav legger seg tett opptil. Ellefsens hovedpoeng var at den historiske romanen praktisk talt er en umulighet, fordi den nærmest ubegripelige distansen i tid tvinger frem en fortellerstemme som henfaller til det overtydelig orkestrerende når den ikke blir for svulstig og sentimental.

Gyldige innvendinger, generelt sett, men i mine øyne maktet Jacobsen å fornye den historiske romanen nettopp ved å betone avstanden dagens velfødde nordmenn nødvendigvis må føle til tidligere generasjoners uhorvelige slit og strev, parallelt med at han lydhørt skrev seg inn i hjerteroten til de bærende personene gjennom å synliggjøre arbeidsprosessenes iboende psykologiske komponenter. Det harde, fysiske arbeidet manifesterte seg både som en forbannet dyd av nødvendighet for å overleve, og en dyrekjøpt eksistensiell merverdi.

I tsunamien av stillesittende og tamt tastetrykkene romankarakterer i norsk litteratur, fremstår Jacobsen som en fabelaktig skildrer av hvordan «ekte» håndkraft kan generere åndskraft. Her kan vi virkelig snakke om arbeidets lys, selv om det svært ofte er tale om et mørkt lys.

Krigsfange

Hvitt hav flytter handlingen til henimot slutten av 2. verdenskrig. Ingrid, som ble så sitrende og sansevart barndomsportrettert i forgjengeren, er blitt en voksen kvinne som etter å ha spart seg opp noen slanter på et fiskebruk, vender tilbake til folketomme Barrøy på Helgelandskysten for å forsøke å lage seg et utkomme. Funnet av noen klesfiller får henne til å innse at hun allikevel ikke er alene på øya. Mennene hun leter seg frem til er døde på ett unntak nær, en blikksterk russer som er blitt skyllet i land etter den allierte senkingen av det tyske transportskipet «Rigel».

Ingrid og Alexander fra Leningrad innleder, ikke himmelropende overraskende, et lidenskapelig forhold som lever på lånt tid. Barrøy er ikke noe blivende sted for en russisk krigsfange, og da okkupasjonsmaktens representanter og den lokale, samarbeidstro lensmannen fatter mistanke om at Ingrid underslår opplysninger, inntreffer en hendelse som setter dype og traumatiske spor i henne.

Kanskje blir hun utsatt for et overgrep, hvis det ikke heller er tale om et sinnsforvirret utslag av kjærlighetssorg. Et sykehusopphold lenger nordpå munner ut i at den gravide Ingrid skysses sørover igjen sammen med flyktninger fra nedbrenningen av Finnmark.

Nybyggersamfunn

Mange viderverdigheter senere tar hun til seg noen av de forhutlede sjelene fra den evakuerende hvalfangstskuten og bosetter dem på Barrøy, der frigjøringen fører til at det ene familiemedlemmet etter det andre dukker opp fra fjern og nær. Den karrige øya blir et nybyggersamfunn, befolket av for det meste unge krigsofre som Jacobsen gir stor og prisverdig plass, men som har en tendens til å gli over i hverandre og stå i fare for å nulle hverandre ut. Forunderlige Ingrid som veksler det smertelige tapet av russeren sin inn i bramfri og kortlevd seksualitet, forsvinner litt i kollektivromanens strømhvirvler. Hver og en skal liksom ha sitt.

  • Les også: Harald Stanghelles artikkel til Roy Jacobsens 60-års dag

Manér

Muligens er det grunnen til at det nå hvelver seg en noe lavere himmel over Jacobsens skittenrealistiske skrivekunst. Et annet moment er at alt kan bli en manér, også det å sette arbeidet foran alle andre menneskelige praksiser. Særlig når det kan fornemmes en viss ubalanse mellom den bitende konkrete og bevisst nærsynte beretningen om kampen for tilværelsen, og den mer vidtfavnende fortellerstemmen.

  • Les også: Skjønnlitteratur av sjelden klasse, skrev Pål Gerhard Olsen om første bind i denne serien
    I noen tilfeller blir forfatterens bakenforliggende styringsorgan åpenbart for tungt på labben, for pedagogisk overforklarende, som for å oppveie for de fåmælte samværsformene som ellers er enerådende. Hvitt hav er helt klart en god bok. Hamsunsk skjelmsk i snittet. Rå og øm i skjønn forening. Men det er samtidig en bok som hinter om sine egne begrensninger.

Bok roman

Hvitt hav

Roy Jacobsen

Cappelen Damm

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Bokanmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ingunn Økland om Roy Jacobsens nyeste bok: «Rigels øyne er en lite vellykket roman»

  2. KULTUR

    Roy Jacobsen nominert til internasjonal storpris for «De usynlige»

  3. KULTUR

    Roy Jacobsen kan bli første norske vinner av prestisjepris: – Som født pessimist er jeg forberedt på alt

  4. A-MAGASINET

    Da Roy Jacobsen endelig begynte å tjene penger, kjøpte han villa med Visakortet

  5. KULTUR

    Ingunn Økland: Vigdis Hjorths litterære metode

  6. KULTUR

    Nina Lykkes roman i tredje opplag og solgt til Tyskland