Kultur

Til kamp mot krimbøkene

Krimbøker er ikke fullverdig litteratur, mener kronikkforfatteren.

FLØRTER MED MARKEDET.Skal man skrive god litteratur, blir det ødeleggende å gå inn i de rammene som krim skrives etter. En flokk seriøse forfattere har gitt opp sine seriøse pretensjoner og begynt flørten. Da har man jo et marked som forfatter.

  • Stil>
  • > <
  • >høgskolen I Bergen<p
  • <br
  • Forf><stil>førstelektor
  • <forf>per Bjørnar Grande <

Skarpsynt eller elitistisk? Si din mening her!

100 ÅR FOR STAALESEN? Forfatteren Dag Solstad skriver i "Artikler 1993-2004" at vi lever i "ei tid hvor man helt uten ironi kan forestille seg de store offentlige markeringene som vil finne sted i 2047 i anledning av at det er hundre år siden Gunnar Staalesen ble født".Jeg husker da jeg leste dette at jeg lo litt og tenkte; ja, ja, enda en av Solstads overdrivelser. Få år senere begynner det hele å fortone seg som en profeti. Krimgenren har begynt å jafse i seg store deler av bokmarkedet. I mediene får krimanmeldelsene veldig mye blest, og ikke få seriøse forfattere vrir behendig forfatterskapet sitt henimot krimgenren.

Vold, begjær og drap.

Er det noe i veien med krim? Det fins jo knapt et klassisk verk som ikke inneholder krim, mye krim. Mord, sjalusi, begjær har jo alltid vært hovedingrediensene i romangenren. Ingen av Dostojevskijs beste romaner er særlig krimfrie, det samme kan sies om Shakespeares tragedier.Tvert imot, her er massevis av vold, begjær og drap.

Krim er innsnevring.

Problemet er imidlertid at i krimgenren rendyrker man mordet og setter det inn i et helt forutsigbart system. Krimgenren er innsnevringens kunst. Krimmen ligner den klassiske romanen på samme måten som pornolitteraturen ligner kjærlighets- romanen. Man utelater mangfoldet og konsentrerer seg om mordet eller kjønnsorganene. Krimgenren bygges opp på forventning og spenning. Hva vil skje? Med klamme hender blar man videre. Hele lesningen er basert på transport, på etapper frem mot løsningen.

Unngår transportetapper.

Leser man for eksempel Proust, vil man på hvilken som helst side finne beskrivelser som er vesentlige i seg selv. Man synker ned i ordene. Refleksjonene, metaforene, similiene har egenverdi. Selvsagt styres dette av grep underlagt helheten, men til forskjell fra krimgenren uttrykker hver refleksjon, hvert bilde en egenverdi.Man broderer, man haster ikke videre, livredd for å kjede leseren. Man unngår transportetapper.

Først lære, så befri seg.

Vesentlig litteratur er basert på dybde, på å trenge bak maskene, på å "finne mennesket i mennesket", som Dostojevskij sa. For å få til dette må man til en viss grad fri seg fra bokoppskriftene. Man må først lære dem, så befri seg fra dem. Skal man skrive god litteratur, blir det ødeleggende å gå inn i så ferdiglagde og drøvtygde skjemaer som krimmen skrives etter. Fornyelse innenfor litteraturen kommer ofte gjennom at genren føles for smal, man får ikke uttrykt det man vil uttrykke.

På sporet av den tapte tid.

Prousts romanfornyelse er et typisk eksempel på å ikke føle seg konform med genren. Stoffet hans fløt og formet seg utenfor det tradisjonelle, og det fornyende ble til gjennom et ubendig behov for å reflektere omkring det han allerede hadde fortalt. I "På sporet av den tapte tid" flyter romanen hele tiden inn i filosofigenren og psykologien — på romanens premisser. Denne manglende tilfredsheten med genren skapte et 12-bindsverk om hvordan begjær virker og transformeres i løpet av et helt liv.

Krimmen amputerer litteraturen.

Til forskjell fra virkelig fornyelse (det er jo selvsagt fornyelse innenfor krimgenren som genre), reduserer krimmen livsopplevelsene. Alt underordnes et genretyranni. På det viset amputerer krimmen litteraturen.Den har alle ingredienser av god litteratur, men så gjør man som sjefkokkene på TV: Man jukser, man kutter ut prosessene og fremstiller det ferdige produktet. Ut fra krimkomfyrene kommer rykende spenning men null innsikt.

Lightversjonen av litteratur.

Krimmen er lightversjonen av litteratur. Og krimgenrens (foreløpige) seier over den seriøse litteraturen skyldes penger. Man tjener bedre på å skrive krim. (Staalesens tjente rundt ni millioner på Varg Veum-trilogien.)En flokk seriøse forfattere har gitt opp sine seriøse pretensjoner og begynt flørten med krimgenren. Da har man jo et marked som forfatter.

Krim i stedet for dikt.

Og tidsklemma, det daglige stresset, gjør det lett for leseren å ty til krimmen. Å rase gjennom en krimbok tar jo ikke all verdens tid. I tillegg kan man glemme sitt eget liv. I stedet for å bruke litteraturen for å spore opp livet sitt, for å gi det mening og perspektiv, forkaster man den seriøse skjønnlitteraturen i behovet for kjapp og lite krevende underholdning.I tillegg blir forlagene mer og mer hardcore kommersielle. Idealismen krymper når pengebingen øker. Gyldendal, Cappelen og Aschehoug er lite keen på forfattere som selger under et par tusen bøker. Derfor blir det krim i stedet for dikt.

Nihilistiske relativitetsdogmer.

Innenfor akademia er man av en eller annen grunn livredd for å si at en bok er bedre enn en annen.De som til daglig jobber med tekst, som intuitivt ser forskjellen på "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige" og "Som i et speil", som gjennom tusenvis av timer med nitid tekstlesning er blitt i stand til å plukke et godt produkt fra et dårlig, like lett som en sjefkokk plukker ut de beste filetene, nettopp de legger seg flat for litteraturens nye, lett nihilistiske relativitetsdogmer.

Kunstens manglende likeverd.

I vår sosialdemokratiske verden som har kommet så langt i likeverd, er man ikke i stand til å se at det er forskjell på menneskers likeverd og kunstprodukters manglende likeverd. Det er småtragisk. Denne redselen for kvalitetsvurdering ble spesielt synlig da Yale-professoren Harold Bloom, lett og tentativt satte opp en liste over stor litteratur. (Nå må det sies at det var få/ingen rene krimbøker i denne listen.) Reaksjonen ble enorm, fullstendig ute av proporsjoner. Her var det en som var så frekk å forsøke å si hva som er god litteratur - samtidig som han ga grunner for det. Men etter reaksjonene å dømme kunne man tro at den jødiske professoren representerte en form for nyinkvisisjon, i ferd med å gjeninnføre bokbåltradisjonen.

Lever i forhold til ingenting.

Dyrkingen av krimgenren er i grunnen en bekreftelse på Sartres tese om at mennesket lever mye av tiden i relasjon til ingenting. I "Væren og intet" viser Sartre at vi, mesteparten av tiden, lever i relasjon til noe som aldri kommer.Vi tenker slik: "Når kjæresten min kommer til helgen, da begynner livet." Eller: "Når utdannelsen er over, da skal det skje, når jeg begynner å tjene penger, får meg en leilighet," etc. etc. I stedet for å leve i nået, projiserer man livet sitt inn i en fremtid som ikke eksisterer.

Flukt inn i intet.

På samme måten er det når vi leser krim. Vi lever i forhold til noe som skal komme, noe som skal oppspores, avklares, forklares på neste side, og vi bryr oss fint lite om selve beskrivelsene. Det er jaget, transporten, etappene som teller.På den måten kan krim være en aldri så liten flukt fra væren og inn i intet.

Les mer om

  1. Litteratur