- Marianne Heier og Marco Vaglieri
- Havet er ikke troløst - en performance som handler om å reise uten returbillett
- Deichmanske Bibliotek, Tøyen (i sammen med Kunsthall Oslo)
- 11., 12. og 13. November
Nordmenn tenker på seg selv som et forståelsesfullt folkeferd, men Europarådets antirasismekommisjon (ECRI) bekymrer seg over økende innvandrerfiendtlig i mediedekning og hatske ytringer her i landet.
Vi er ikke alene om det: Verden vris mot høyre. Vi ser det med Pegida, Trump og Marine le Pen. Høyreradikalismen er i ferd med å bli mainstream igjen, påpekte den engelske avisen Guardian nylig.
Kunstens hjelp
Tendensen finnes ikke bare i avisene og politikken, den er i sosiale medier og rundt middagsbordet også. Vi kan ikke bare peke på andre når hatet siver frem: det er i oss selv vi må gå skal noe gjøres. For diskriminering og hat er noe enhver anstendig borger med selvrespekt bør motarbeide. Vi må alle mobilisere mot disse tendensene.
Gjør vi ikke dét kan ferden inn en mørk fremtid fortsette.
Så hvordan skal du forholde deg til mennesker du ikke forstår? Eller noen du er uenig med? Du må høre på dem. Sette deg i deres sted. At kunst og litteratur kan hjelpe oss med dét er underkommunisert.
I kjelleren på Deichmanske på Tøyen får du denne helgen mulighet til å utforske den beste inngangen til å forstå andre mennesker: fortellingen.
Migranters fortellinger
I performancen Havet er ikke troløst hører vi vitnesbyrd fra forskjellige typer migranter. Noen flyktninger, andre arbeidsinnvandrere. Vi får høre om hvordan de kom til Norge og hvordan det er å være her. Tre skuespillere fremfører tekstene.
«Når en far kan miste barna sine i forsøket på å redde dem fra krigen, så kan det godt hende at det går galt med meg og deg, også,» sier en kvinne fra Ghana. «Jeg kan aldri komme hit med hele meg, jeg henger alltid litt igjen. Men barna mine er her om natten også. De er bare her. Det er verdt reisen og alt sammen,» forteller en eritreisk mann.
En splittet identitet – hvor vanskelig det er å dras mellom flere steder – går igjen. En italiensk mann sier at «utenom familien min fins det ingen som kan se livet mitt, meg, som en sammenhengende historie, som noe annet enn en fremmed.»
- Aftenpostens kunstanmelder Kjetil Røed mener at kunsteliten pynter seg med lidelse når den samler seg om 22. juli-minnesmerket «Memory Wound»:
Kiellands flyktninger
Men migrantenes egne historier er flettet sammen med sitater fra kjente bøker. Litterære klassikere og prisbelønnede storverk.
Det interessante her er at overgangen mellom verdenslitteratur og vanlige folks vitnesbyrd er sømløs: det trekkes ikke opp noe skille mellom «viktig» litteratur og det migrantene har på hjertet.
Sett gjennom denne performancen er eksempelvis de flotte beskrivelsene av havet i Kiellands German & Worse ikke begrenset til Norge og Stavanger på 1880-tallet (hvor handlingen opprinnelig var lagt).
I Havet er ikke troløst brukes Kielland i stedet til å kaste lys over flyktningers ferd over Middelhavet idag. Teksten vris ut av litteraturhistorien og brukes som briller for å se vår samtid klarere, fra flere synsvinkler.
Skjerpet blikk
Performancen ber oss høre på migranters fortellinger for bedre å forstå dem, men den sier også vi ikke må la oss blende av at kunstverk er viktige eller dyrebare.
At vi, på det mest grunnleggende menneskelige plan, kan lære noe om andres liv og skjebne gjennom kunst og bøker blir gjort ekstra tydelig i denne performancen ved at den fjerner autoriteten viktig litteratur og kunst pakkes inn i. Det vanlige hierarkiet mellom livsfortellinger og «stor» kunst brytes ned. Kunsten skyves i bakgrunnen til fordel for det menneskelige.
Dét er en bra måte å tenke kunst på i en tid hvor hatet igjen har kommet mellom oss.