Kultur

Masken faller

Jens Christian Hauge holdt sin egen historie for seg selv. I Olav Njølstads glitrende biografi åpner han seg. <br></br>

I boken om Jens Chr. Hauge er det Norgeshistorie på annenhver side, skriver vår anmelder. Det var fullt hus på pressekonferansen da Olav Njølstads biografi ble lansert i går.
  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Ingen av det norske etterkrigssamfunnets store personligheter er som Jens Christian Hauge omspunnet av myter og historier — løgner, frykt og beundring. Hovedansvaret for dette er hans eget. Med hard hånd regisserte Hauge bildet av sin egen medvirkning og betydning, og valgte ofte en rungende taushet der han kunne forklart - kanskje også forsvart. Hauges enestående stilling er tuftet på hans unike plass i begivenheter som utgjør en viktig del av resonansbunnen for dagens norske samfunn: Okkupasjonstidens motstandskamp, gjenoppbyggingen, NATO-medlemskapet, den kalde krigen og forvaltningen av oljeeventyret.Overalt spilte Jens Christian Hauge en avgjørende rolle. En rolle han bare i begrenset grad lot offentligheten få del i. Nå skal det sies at han stilte opp for forskere han stolte på, skrev selv mange artikler, forfattet flere bøker og ga en del intervjuer. Likevel lukket han brått døren hvis noen kom ham for nær, og mange viktige temaer nektet han kort og godt å snakke om.

Avliver myter.

Slikt skapes det myter av. Også den myte at Jens Christian Hauge brente sine viktigste papirer, og tok hemmelighetene med seg i graven. Så feil er det altså mulig å ta. Olav Njølstads bokstavelig talt store biografi (893 sider) viser det motsatte. Jens Christian Hauge har knapt kastet et eneste personlig papir. Dokumenter, brevutkast, notater, ja, til og med små kjærlighetslapper fra hans elskerinner er tatt vare på. For ikke å snakke om diktene han selv skrev til sine kvinner. De kommer ikke til å leve som stor lyrikk, men det er stort paradoks at den ofte så tause Hauge trer vidåpent frem etter at han selv er død.Slik gir Jens Christian Hauge oss nå adgang til den historien han tidligere har nektet oss innsyn i. Han blottlegger sin eventyrlige og sammensatte livsskjebne. Og fremtrer på denne måten som åpen og raus overfor ettertiden. Olav Njølstad har forvaltet dette innsynet usedvanlig godt. Hauge-biografien er blitt en av de store leseopplevelsene i norsk memoarlitteratur. Den representerer ny innsikt, overraskende funn og en sjelden åpenhet. Slik blir boken en gullgruve for alle med interesse for nær norsk historie, og en av dens viktigste aktører.

Avgjørende.

Boken viser hvordan livssammentreff kan få stor betydning for historiens gang. For Jens Christian Hauge var det avgjørende at han tidlig i 1942 ble plukket ut til å bli Milorg-leder Knut Møyens skygge. Da Møyen måtte flykte, overtok Hauge. Minst like avgjørende var et nesten tilfeldig møte med Werna og Einar Gerhardsen en maikveld i 1945, et møte som endte med at Milorg-lederen kjørte de to videre til et familietreff i Bærum. Det ble starten på en mannsalder med Hauge-innflytelse på norsk politikk og samfunnsliv.En kraft som Jens Christian Hauge ville nok uansett raget over de fleste. Men disse livsveikryssene plasserte ham i en særstilling i det norske samfunnsmaskineriet.Olav Njølstad tegner bildet av et menneske med en sterk vilje, et nesten hensynsløst ego, og en arrogant og selvbevisst væremåte. Men også av en mann med et nesten utrolig strategisk overblikk, en briljant formuleringskunstner og et nesten grenseløst potensial for ellevill lek og utøvd sjarm.Slik kunne Jens Christian Hauge fremstå som helt forskjellig alt etter hvilket forhold han hadde til sine medmennesker - og sine saker.

Plass i historien.

Det strategiske overblikket og den udiskutable gjennomføringskraften Hauge viste da han temmelig uforberedt som 27-åring måtte overta som Milorg-leder, er alene nok til å sikre ham en plass i Norgeshistorien. De samme egenskapene var avgjørende da han få år senere ble en av hovedarkitektene bak det norske NATO-medlemskapet. Og da Hauge langt senere spilte en strategisk nøkkelrolle i Statoils første år. Også dette hver for seg nok til å gi ham en sentral plass i etterkrigstidens politiske historie.Den må neppe skrives om etter at omsider også Hauge lar sin stemme nå høres. Men Olav Njølstads bok gjør at viktige kapitler kan korrigeres og utfylles. Det gjelder for eksempel den gjengse oppfatning at NATO-medlemskapet ble et spørsmål om Einar Gerhardsens sjel. Hauge-notatene viser snarere at Gerhardsen praktisk talt hele tiden mente at et atlantisk samarbeid var eneste farbare vei, men manøvrerte klokt og forsiktig overfor et motvillig parti.I to saker som begge i perioder har dominert vår tids nyhetsbilde, må imidlertid denne boken føre til en revurdering av Jens Christian Hauges rolle. Det gjelder det norske medansvaret for den israelske atombomben, og den politiske overvåkingen av norske kommunister.Njølstad dokumenterer - uten skygge av tvil - at Jens Christian Hauge som forsvarsminister ikke bare initierte viktige deler av kommunistovervåkingen, men også at han var meget sentral i det sterkt kritiserte samarbeidet mellom stat og parti som utviklet seg. Statens interesser ble definert som sammenfallende med Arbeiderpartiets.

Løy om sin rolle.

Lund-kommisjonen er knusende i sin dom over dette, men Jens Christian Hauge slapp fri for kritikk. Grunnen er åpenbar: Han løy om sin rolle for Lund-kommisjonen og i den skriftlige forklaring han ga i forbindelse med Stortingets overvåkingshøringer. Hauge førte oss alle bak lyset.Overvåkingen kunne han kanskje kommet seg fra uten altfor mange riper i lakken. Tiden var spesiell, og krevet spesielle metoder, er det mulig å hevde. Men løgnen overfor Stortinget vil bli stående som en skamplett på hans rulleblad. Så skriver da også Njølstad at det er Hauges "minst ærefulle opptreden noensinne".Også fordi den følges av en annen - og i konsekvens så mye alvorligere - usannhet. I 1959 solgte Norge 20 tonn tungtvann til Israel. Hauge var formann i Noratoms styre, og en sterk pådriver for salget. Med en nesten skremmende dokumentasjon viser Njølstad hvordan Hauge overkjørte alle dem (spesielt i Utenriksdepartementet) som advarte mot å selge tungtvann til et land som nesten i klartekst erkjente at det skulle brukes for å skaffe seg atomvåpen.Norske myndigheter visste mye mer om dette enn det som til nå er kjent. Og de visste det mye tidligere. Da bekymrede amerikanere to år senere ba Norge bruke sin avtalefestede inspeksjonsrett, er det Jens Christian Hauge som sendes. Han får se reaktoren i Dimona - det aller helligste - men benekter dette i inspeksjonsrapporten. Til dagboken er han åpen, mens overfor sin oppdragsgiver - den norske regjering - er han taus, og skriver at han ikke har besøkt Dimona. Igjen en blank løgnOg resten av historien er fortsatt en del av vår samtids dramatiske virkelighet: Israel fikk - med aktiv hjelp av Hauge - utvikle sine atomvåpen i fred for det internasjonale samfunn. Slik er Hauges historie også en del av Midtøstens blodige historie.

Bitre oppgjør.

Det er ikke vanskelig å spekulere over hvorfor Hauge i disse to sakene drev dobbelt bokholderi. Det lar seg likevel ikke forsvare. For Jens Christian Hauge kunne være en rasende formalist i sine krav til andre om følge enhver instruks forankret i storting og regjering. De bitre oppgjørene han som forsvarsminister hadde med offiserene viser dette. Men han tok det selv ikke så nøye om han gikk krokveier. Det viser hele hans historie, og den topper seg i de sakene da Hauge rett og slett opptrådte stikk i strid med det storting og regjering ønsket av ham. I slike saker tillot han seg til og med å lyve.Kanskje var han drevet av et urokkelig syn på at han var den som visste best. Kanskje var hans forakt overfor forsinkede historiske oppgjør så rotfestet at han ikke tok dem på alvor. Eller kanskje var han blitt for stor for resten av det norske samfunnet.Et trekk hos den modne Hauge er jo at han ikke bare er en samfunnsbygger i utviklingsoptimismens tjeneste, men også at han steller seg slik at de mange etter en stund helst vil bli kvitt ham. Han blir for egenrådig, og tåler sjeldnere og sjeldnere motstand. Hans evne til dialog med folk han ikke beundret, øker ikke akkurat med årene Jens Christian Hauges uunnværlighet vokser i egne øyne, og det er sjelden et godt tegn.Det er nokså typisk at han mot slutten av sin tid som Statoils styreformann ender i krangel med både embetsverk og Statoils eier - representert ved den ryddige sosialdemokrat og industriminister Ingvald Ulveseth. Internt forsvarte Ulveseth den egenrådige Hauge i det lengste, men til slutt antydet han at hvis Hauge fant det så vanskelig å leve med Industridepartementets synspunkter, ja, så burde Bratteli-regjeringen heller se seg om etter en ny styreformann.Hauges reaksjon er sterk og talende: "Du skal ikke se bort fra at det vil falle nasjonen lettere å finne en ny industriminister enn en ny styreformann i Statoil."

Selvbevisst.

Slik snakker en mann hvis selvbevissthet er vokst seg større enn hans rettbevissthet, slik biograf Njølstad mer enn antydet da han i går presenterte sin bok. For Jens Christian Hauge gikk så visst sine egne veier. Han blir ikke mindre av den grunn, men han blir tydeligere.Nei, Jens Christian Hauge var definitivt ingen "lydig natur", for å låne en av hans selvkarakteristikker. Men han var kompromissløs i sitt krav om at andre skulle følge de spilleregler han selv ofte var med på å trekke opp. Det er mulig å se en linje bakover fra samfunnsveteranen som heller fører Stortinget bak lyset enn å bidra til å opplyse norsk overvåkinghistorie, og til den unge Milorg-sjefen som stikk i strid med sine egne regler har en privat dekkleilighet med en hemmelig elskerinne.Det er noe suverent uavhengig over ham. Også når han setter sine egne interesser over dem som defineres av fellesskapet.Og apropos elskerinne: Hvem skulle trodd at Jens Christian Hauges avsky for å kaste noe som helst var så konsekvent at hele hans og Mathilde Oftedals intense og varme kjærlighetshistorie nå blir offentlig eiendom. Deres hemmelige privatliv både under og etter okkupasjonen brettes ut i detalj. Vi får vite om nattlig lidenskap og uforløst lengsel. Små lapper og lange brev dokumenterer det meste.Olav Njølstad må nok tåle spørsmål om det er nødvendig å gå så detaljert til verks. Finnes det ikke noe som fortsatt bør tilhøre det private rom? Eller er det slik at fordi mannen har krav på stor interesse, ja, så har også hele hans privatliv det?Dette er problematisk også fordi Njølstad aktivt skjuler viktige deler av Hauges privatliv, mens han altså blottstiller andre.

Detaljrik.

Det hender nok at forfatteren blir for detaljrik, ikke minst når han forteller om Hauges kamp for våpenkjøpene etter krigen. Og han irriterer ved hele tiden å skrive hvor mye han skal komme tilbake til senere i boken. Dessuten skriver han foraktfullt om Egil Ulateig - forfatteren som skrev den første boken om Milorgs likvidasjoner - uten å gi Ulateig kreditt for at han faktisk var den første som åpnet dette skjulte kapitlet i okkupasjonshistorien. Uten ham hadde dette blitt værende i den individuelle hukommelsens mørke. Njølstad tar dessuten feil når han tror Vårt Land kom ut før krigen, og har stolt på feil kilder når han tror Werna Gerhardsen var en intens motstander av Jens Christian Hauges skilsmisse.Men slikt er småplukk som er lett å tilgi. For Njølstad har skrevet en av de mest spennende politiske biografier som er kommet ut på norsk. Han forklarer like mye som han forsvarer sitt objekt. Det er en prestasjon når hovedpersonen like ofte fulgte sitt eget moralske kompass som han var lojal overfor fellesskapets.Men for et liv - og for et menneske! Og for en bok! Gratulerer, Olav Njølstad og Aschehoug. Dette er en bok som er skrevet med en åpenhet og en innlevelse det oppleves som nesten utenkelig å få lese. På annenhver side finnes det Norgeshistorie!

I den nye biografien om Jens Chr. Hauge blir legenden beskrevet som en stor strateg og gigantisk leder. Samtidig tegnes et bilde av en nasjonal helt som levde et løynaktig dobbeltliv.