Kultur

Guro Hoftun Gjestad har levert årets viktigste bok om ungdom

Skrevet med smerte og medfølelse

Ikke barn, ikke voksen. Guro Hoftun Gjestad tar for seg foreldrenes rolle i en vanskelig periode. Pedersen, Terje

  • Mette Hofsødegård

Storbarnsliv er boken som en hel generasjon ungdomsforeldre vil kjenne seg igjen i og være takknemlig for at finnes. Bedre attest kan jeg knapt tenke meg at en forfatter kan få for et skriveprosjekt i denne sjangeren. Guro Hoftun Gjestad har lagt sjelen sin i teksten, det merkes i passasjer som dirrer av smerte, medfølelse og selvutlevering. Samtidig presser hun blandingen av opplysende featurejournalistikk og dokumentarisk-dramatisk menneskeskildring så hardt at boken nesten revner. Hun vil gjøre alt som er mulig for å vekke til oppmerksomhet og handling om det å være foreldre for ungdom som vokser opp akkurat nå.

Det er det god grunn til, for med adskillig rett beskriver Hoftun Gjestad at det er et tomrom hun fyller. Mens offentlig helsehjelp, informasjon og bøker flommer over foreldrene i spedbarns— og småbarnstiden, er det forunderlig taust om det å ha foreldreansvar for barn i den eksplosive forandringstiden mellom barn og voksen. Denne muren av unnlatelsestaushet slo forfatteren et kraftig hull i med kommentaren "Kjære storbarnsforeldre" i VG for godt og vel ett år siden. Her skrev hun om "spørsmål som er større enn om barnet skal spise økologisk havre- eller hirsegrøt". Responsen på sosiale medier var enorm, og dermed var boken unnfanget.

Hverdagserfaringer

Med sylhvass presisjon beskrives generasjonen av foreldre som er født rundt 1970, deres barn og kløften mellom dem når det gjelder hverdagserfaringer. Foreldrene har satt inn enorme krefter i en god oppvekst for barna, men mer nådeløst enn deres egne foreldre opplevde, får de døren i fleisen når ungdomsrommet lukkes. Selv om foreldrerollen er bokens anliggende, er det beskrivelser av ungdom som tar plass og oppmerksomhet. Gjennom intervjuer med ungdom, samtaler med foreldre og tilsendte bidrag fra begge grupper, tegner Hoftun Gjestad en serie sterke portretter. Her er gameren som låser inn år av livet i mørket foran skjermene, umulig å få i tale, men som også innrømmer at en årsak er følelsen av å ikke lykkes i det normale sosiale livet. Her er jenta som på det nærmeste tilintetgjør seg selv og sin egen kropp på grunn av spiseforstyrrelser og fordreide skjønnhetsideal. Fagpersoner som uttaler seg i boken er ikke nådige i å legge ansvar på bloggere som bidrar med å idealisere usunne idealer.

Vi får troverdige fortellinger om hvordan sosiale medier griper inn i og virker negativt på mange unges kritiske livsprosesser. Så kjære fotballfrue Eriksen og Tone Damli, en hilsen fra denne anmelderen: Plutselig er deres egne døtre 15–16 år, og skal være til i en verden der ute. Juster signalene dere sender i tide!

Og her er den aller vondeste historien om fullstendig meningstap og selvmord. Utgangspunktet var den livsglade, vakre, mestrende jenta som ga noe til alle, men som selv ble tom. Men her er også historien om den lesbiske jenta som opplever egen styrke og frihet.

Faglige bidrag

Selvransakelse er storbarnslivets kvern, heter det så presist i boken, for alle foreldre spør: hva gjorde vi galt? Forfatteren bringer inn faglige bidrag fra hjerneforskning, sosialpsykologi og evolusjonsbiologi. Nyere forskning har utvidet kunnskap om hvor omfattende endringen av hjernen er i ungdomsårene. Og den grunnleggende sosiale prosessen at barn skal forlate sine foreldre, og spenningen det skaper, kan ikke overvurderes. Slike temaer har opplagt en plass i boken, men det er i disse delene at forfatteren vil for mye. Dette stoffet kunne vært redigert strammere i egne tydelige bolker. Nå utgjør det en uoversiktlig feature-journalistikk i storformat, med tendens til å gå i ring.

Det som dominerer er likevel forfatterens evne til å skrive frem levende mennesker med ansikt, hud og nerver. Vi får vitnesbyrdene om hvor avgjørende det er å bryte taushetsboblen, og betydningen av at foreldre og fagfolk tar tydelig tak for å bryte mønstre, vise vei til nye erfaringer av egen verdi. Aller best er Hoftun Gjestad når stilen er nøktern, og de gode formuleringene ikke sloss med hverandre om oppmerksomheten.

- Det startet med en kommentar. Les intervju med Guro Hoftun Gjestad.

Talekor

Med en samling helt ulike stemmer bygger Hoftun Gjestad opp et dramatisk talekor om presset og uroen som ungdom kjenner på, og som kan få selv de sterkeste til å ønske å forsvinne. Som en rasende representant for tusenvis av mødre og fedre snur forfatteren koret av stemmer om til en kritikk mot krefter i samfunnet som legger stein til byrden. Som prestasjons- og karakterpresset, som nærmest var fraværende for en generasjon siden. Og som nå øker i styrke med skolens stadige testing og måling.

Som leser og storbarnsmamma deler jeg sinnet. Boken gjør det store spørsmålet større: Hvorfor? Hvorfor har barna våre gjort seg fortjent til dette systemet i en langt mer krevende ungdomstid enn de har opplevd som innfører testsystemene? Er ikke disse årene en periode i livet da de unge mest av alt behøver impulser som bygger opp selvfølelsen uavhengig av plassering på poengskalaer?

Bok dokumentar

Storbarnsliv

Om å vokse opp med barn

Guro Hoftun Gjestad

Oktober

Les også

5 sterke kandidater til Nordisk råds litteraturpris

Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:

Trenger du TV-tips? Her er ti serier du bør få med deg i høst:

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «Hjelp! Tenåring i huset» er en intetsigende tullebok, mener vår anmelder

  2. A-MAGASINET

    – Men hvem er jeg som skal fortelle et voksent menneske hva hun skal spise og drikke?

  3. KULTUR

    Bokanmeldelse: Sterk, rørende og tankevekkende bok om norsk eldreomsorg

  4. KULTUR

    Vi etterligner, misunner og rivaliserer. Vi sammenligner oss syke.

  5. KULTUR

    Aftenpostens kåring: Disse har skrevet årets beste bøker

  6. KULTUR

    Sara Stridsberg om sin nye roman: – Jeg har lenge lengtet etter å skrive om noe sant