Kultur

«Kampen for tilværelsen» viser de mørke hemmelighetene i Ullevål Hageby

I dramaserien «Kampen for tilværelsen» beskrives det ultimate nederlaget best som en 53 kvm leilighet i en lavblokk uten heis.

  • Cecilie Asker
    Cecilie Asker
    Avdelingsleder

TV-SERIE

Kampen for tilværelsen NRK1, onsdager kl.21.35

Karakter: 4

Du trenger ikke å være utstyrt med ekstra empatiske evner for å se den grelle kontrasten mellom bollespisende barn fra dagens cafegenerasjon og de sultne barna i brødkø på Christian Krohgs kjente bilde «Kampen for tilværelsen».

Foruten gjærbakst har livene deres absolutt ingenting til felles.

De sterke følelsene som urettferdighet i samfunnet vekker hos folk er nettopp det serieskaperne bak NRKs nye dramasatsing ønsker å spille på, når de lager underholdning om hverdagslivet i Ullevål Hageby.

At disse historiene fortelles med blikket og stemmen til den svakeste part blir også tydelig allerede i introen til serien.

Banale bekymringer

Dramaserien Kampen for tilværelsen er på mange måter et moderne kammerspill. Her møter vi et knippe velstående, og tilsynelatende vellykkede familier. Med både penger i banken og kulturell kapital på kontoen virker det i første omgang som de fleste av problemene deres kan arkiveres under banale bekymringer.

Men det viser seg raskt at den glattpolerte overflaten har mange sprekker som er mye dypere enn det man først får inntrykk av.

I likhet med bildet til Krohg finner man her både, ensomhet, fremmedgjøring, håpløshet, aggresjon og utemmede lyster. Men det er på innsiden.

Hund, eller ikke hund? Svaret kan fort splitte en velstående familie i Ullevål Hageby. Foto: NRK

På utsiden handler det først og fremst om hvor man bor. Og det ultimate nederlaget kan best beskrives som å flytte til fjerde etasje i en 53 m² lavblokk uten heis.

Les intervju med regissøren her:

Les også

«Jeg er litt sutrete og lat»

Ny fortellerstemme

Å lage underholdning på bekostning av de rike og vellykkede er på ingen måte nypløyd seriemark. Det vet også manusforfatterne Erlend Loe, Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen.

Derfor har de gitt historien en frisk vinkling ved å la polakken Tomasz, som kommer til hagebyen for å finne sin far, være seriens egentlige protagonist.

Tomasz er en utdannet lingvist med ti tommeltotter, men tvinges likevel til å jobbe som håndverker når han ankommer Norge.

Ved å bruke Tomasz som utgangspunkt for serien får man mulighet til å vise overklassen på Ullevål Hageby med et annet blikk enn de middelklasseøyne vi vanligvis får det presentert med.

Dette åpner opp for nye og interessante problemstillinger.

Med direkte innsyn inn i Tomasz egen tilværelse og følelsesliv, utfordres også seernes på sine egne fordommer.

Polske Tomasz er utdannet språkviter, men blir nødt til å jobbe som håndverker når han kommmer til Norge. Foto: Thomas Ekström

Mye svart humor

I likhet med mange underholdningsserier for tiden velger Kampen for tilværelsen å plassere seg et sted midt mellom drama og komedie, altså i sjangeren dramedie.

Det gir stort spillerom for å balansere mellom tragedie og svart humor, noe serien gjør til gagns.

Les også:

Les også

Erlend Loe: - Det morsomste jeg har vært med på

Når temaene beveger seg rundt mellommenneskelige relasjoner og de nære tingene fungerer dette veldig bra. Som med paret som ønsker å regissere det perfekte bruddet, eller naboenes evige jakt på hus med enda bedre beliggenhet.

Men når tematikken derimot blir tyngre og mer alvorlig, som selvmord og seksuelle avvik, kunne manusforfatterne med fordel ha ispedd scenene mer humor.

Mange historier

Kampen for tilværelsen stiller med en imponerende rolleliste, og mange av dem leverer også gode rolleprestasjoner. Men når det er så mange personer og historier å følge med på, er det vanskelig å engasjere seg i alle.

Serien kunne med fordel ha barbert bort noen av bihistoriene, som den om den synske leieboeren. Den mystikken hun bidrar med får aldri nok plass til å festet seg i serien, og fører dermed heller til mer irritasjon, enn nysgjerrighet.

Best i bokform

Seriens største utfordring er likevel ikke strukturen i handlingen, men heller at mye av innholdet er plassert i subteksten. Man får følelsen av at dette er et velskrevet manus og en spennende historie, som hadde gjort seg ypperlig i bokform. Ikke minst fordi det gir langt større spillerom til å beskrive personers indre følelsesliv.

Men på skjermen forsvinner noen av disse nyansene. Muligens vil bedre kjennskap til de enkelte rollefigurene gjøre det enklere å lese mellom linjene.

Kampen for tilværelsen har med et godt manus vunnet en kamp i den norske dramavirkeligheten. Men det er altså fortsatt noen kamper å utkjempe.

Les også

  1. Blodig alvor i «The Knick»

  2. For mye av det vonde

  3. Blodfattig avslutning

Kampen for tilværelsen lager underholdning av kontrastene i våre ulike liv. Her poserer rollefigurene i serien på samme måte som perosnene på Christian Krohgs kjente maleri med samme navn. Foto: Thomas Ekström