Kultur

Øyvind Rimbereid med travelt lærdomsdikt

Diktsamlingen "Solaris korrigert" er blitt en klassiker. Ane Dahl Torp gir en spektakulær tolkning på Det Norske Teatret.

Han er landets mest respektert poet i generasjonen under 50 år. Likevel er det noe jeg savner i hans nye bok.

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

«Man blir ikke født kriminell!»

Replikken kommer fra en engasjert passasjer i filmen Taxi Teheran . Det er den iranske regissøren Jafar Panahi som selv kjører taxi i en film som ble smuglet ut av hjemlandet og vant Gullbjørnen i Berlin tidligere i år.

Hans passasjerer kan være en kvinnelig advokat, en skadet mann, to gamle damer eller regissørens munnrappe niese på ti år. Uansett kommer de uhøytidelige taxisamtalene til å handle om landets rettspraksis. Dødsstraff, filmsensur, fengselsvesen: I løpet av en drosjetur med den tidligere fengslede regissøren får kinopublikumet en humoristisk leksjon i forkvaklede lover og regler.

Les om taxituren:

Les også

Iran sett fra drosjesetet

Juss som poesi

Tone og stil er en annen i den norske diktsamlingen Lovene av Øyvind Rimbereid, men intensjonen ligner. Titteldiktet på nærmere 70 sider er en poetisk studie i menneskenes rettferdighetssans og lovtradisjoner.

«Hva veier en urett,» spør dikteren i første strofe.

Svaret begynner i Egypt og med Hammurabis lover, som for nærmere 4000 år siden ble risset inn i en søyle av ibenholt. Den store diktsyklusen ruller videre gjennom verdenshistorien. Rimbereid gjør nedslag i juridiske prinsipper, legendariske rettssaker, diskusjoner om dødsstraff og så videre.

Blir det poesi av slikt, spør du.

Det kan man diskutere. Rimbereid har greid det før. Hans bøker kan ha store, lærde dikt om eksempelvis finanskriser og orgelmusikk.

Solaris korrigert (2004) etablerte Rimbereid som landets mest respekterte dikter i generasjonen under 50 år. I denne samlingen skapte han et fremtidssamfunn komplett med eget språk, teknologi og moral. Boken er allerede en klassiker i norsk litteratur. Den lever videre på nye språk og i ulike scenesammenhenger, akkurat nå viser Det Norske Teatret en spektakulær tolkning av Ane Dahl Torp.

Mona Levin anmelder Solaris korrigert :

Les også

Den siste olje

Samtidspoesien er full av introspeksjon og dominerende jeg-figurer. Rimbereid på sin side vender blikket utover. Denne poeten kan til og med skrive dikt på oppdrag, eksempelvis ble deler av årets samling bestilt av komponisten Henrik Hellstenius i anledning fjorårets store grunnlovskonsert i Oslo Konserthus.

standard_Rimbereid-yvind_Fotograf-Nikita-Solenov-j4erjXkJY8.jpg

Lovene har mange av forfatterens viktigste kvaliteter. Han formidler kunnskap på en skjerpet og fabulerende måte. Syklusen har et grafisk oppsett som inspirerer til en aktiv lesemåte: Linjedeling og oppsett skaper brudd, pauser og variasjon. Den lange, løpende fortellingen kontrasteres av korthugde innsikter av typen «Mennesket, dyret som er blitt lovlydig».

Svettelukt som bevis

Du behøver ikke bruke oppslagsverk underveis, men mange partier får unektelig et løft når man kjenner forhistorien.

Eksempelvis hjelper det å vite at Erich Fritz Emil Mielke var sjefen for Stasi under lesningen av dette flotte partiet:

Et enkeltmenneskes svettelukt

oversatt til rettskilde.

Hele skjebnen på en klut

eller på en bomullsdott lukket inne i et glass

dypt nede i Erich Fritz Emil Mielkes

dissidentarkiv.

Rimbereid beveger seg høyt og lavt i historien, fra mytiske offertradisjoner til knusktørre juridiske prinsipper. Etter en brutal skildring av torturmetodene på 1500-tallet, kan han brått vende oppmerksomheten mot folkemassen på torget:

Og de som var vitne til det?

I det offentlige, blottstilt

med døren inn til helvete åpnet

på vidt gap

Insekter flyvende ut.

Hvordan var sjelen den gang?

Poeten har hastverk

På sitt beste klarer Øyvind Rimbereid å vekke leserens undring over noe så basalt som menneskenes konstitusjon. Vår stendige veksling mellom klokskap og sadisme, og vår lovgivning som uttrykk for det samme.

Likevel er det noe jeg savner. For mange og lange partier er holdt i en streit normalprosa der oppsettet alene må bære det poetiske ansvaret. Og Rimbereid skal alltid videre!

Det er bare så vidt man kommer i kontakt med alle de ofrene han sveiper innom, for dikteren har alltid en større agenda. Et negativt ord for denne metoden kunne være potpurri.

En blond, norsk massemorder

Tenkere som Konfucius og Karl Marx får hver sin lille avdeling, det samme gjør terrorgruppen IS og den israelske atomteknikeren Vanunu.

Ekstra påfallende blir det når Rimbereid kommer til «en norsk, blond massemorder»; poeten er ferdig med Anders Behring Breivik før han er skikkelig i gang.

I tillegg til den store syklusen har Lovene et knippe selvstendige dikt. Og det er her jeg finner samlingens skatt.

Prisverdig poet:

Les også

Gyldendalprisen til Øyvind Rimbereid

I «Hendene» portretterer Rimbereid en guttunge som vi skjønner i ferd med å bli kriminell, en ensom og smart type med anlegg for å stjele.

Dette diktet er skrevet på dialekt og fra innsiden av guttungens eget hode:

«Heilt siå eg va liden som et bitte lide viskelér; / då kunne eg lett finna någe og bare skjula det».

I løpet av kun fem sider tegner poeten et vakkert og sørgelig portrett av en tolvåring som allerede er avskrevet av de voksne som et håpløst tilfelle. Mens han luller seg inn i søte dagdrømmer, skjønner leseren at nettopp han skal innhentes av lovens lange arm og bli et tall i statistikken.

Og det er akkurat da loven begynner å svi i denne boken. Og det er her Lovene får noe av den samme hverdagsgløden som passasjeren i baksetet i Taxi Teheran : «Man blir ikke født kriminell!»

  • Ferske bokanmeldelser:

Les også

  1. En hel del lesere vil åpenbart la seg avskrekke av sideantallet. I dette tilfelle vil jeg si: Synd for dem.

  2. «Den tør jeg ikke å lese,» sa en venn da jeg viste henne boken« Historie om et ekteskap»

iblfqiq9-RbC9N1gPeC.jpg

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Bøker