Kultur

Henrik Ibsen i fullformat

Andre bind i den store biografien om Henrik Ibsen setter en ny standard for norske dikterbiografier.

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Per Sivle, Halldis Moren Vesaas, Olav Duun, Sven Elvestad, Sigrid Undset, Henrik Ibsen: Dikterbiografiene kommer tett i høst, ført i pennen av en ny generasjon profesjonelle sakprosaforfattere.Men hva er det egentlig vi søker i alle disse bøkene? Dramatiske skjebner? Viktig norsk kulturhistorie? Sensasjonelle avsløringer?Det jegsøker er en ny forståelse av dynamikken mellom verk og kunstnerpersonlighet. Siden oppgjøret med den historisk-biografiske skolen på 1950-tallet, har litteraturfaget — og litteraturkritikken - operert med et strengt skott mellom diktning og liv.

Det har spart oss for mange banaliteter. Samtidig har fagspråket nærmest fortrengt klassiske forestillinger om kunstverkets menneskelige dimensjoner. Akademikere snakker sjelden om kunstnerisk stil som uttrykk for en spesifikk personlighet, om forfatterens etiske ansvar eller kunstverkets sannhetsverdi.

Eksistensielt.

Men det gjør forfattere selv. Forfattere vurderer ikke sine egne verker primært på håndverket, men på realiseringen av personligheten eller talentet. Og nettopp fordi mange forfattere har beholdt dette eksistensielle vokabularet, kan brev, dagbøker og anekdoter være et utfordrende alternativ til den offentlige samtalen om litteratur.

Ny standard.

Ivo de Figueiredo (f. 1966) tilhører selv en generasjon som er oppflasket på skillet mellom liv og verk. Men når han nå er klar med andre del av biografien om Henrik Ibsen, er det nettopp arbeidet med dette spenningsforholdet som setter en ny standard for norske dikterbiografier. Ivo de Figueiredo gjenoppretter en sammenheng, men helt uten å gjenta den historisk-biografiske tiltroen til prosaiske detaljer av typen reiseregninger, drikkevaner, "modeller" og påvirkningskilder.I stedet snur han sammenhengen helt rundt, og hevder at det - i tilfellet Ibsen - er den estetiske formen, dramaet, som etterhvert kommer til å danne den viktigste forutsetningen for kunstnerpersonligheten.

Rabiat.

Dersom dette lyder kryptisk, er det antagelig fordi kunsten vanligvis betraktes som en frisone der dikteren kan utfolde sine villeste fantasier. Ivo de Figueiredo mener tvert om at mennesket Henrik Ibsen var en tilnærmet rabiat person som gradvis ble sivilisert og humanisert gjennom det litterære arbeidet. Privat kunne han forfekte de mest ekstreme synspunkter på politikk, mennesker og historie, synspunkter biografen finner minimalt imponerende.Hverken teateret eller dramaet egner seg imidlertid for ensidig forkynnelse, og Ivo de Figueiredo viser hvordan dramaformen tvang Ibsen til å tenke i motsetninger og konflikter. Dramaet ble "et psykologisk og estetisk laboratorium" der Ibsen ikke kunne fremme sine tilbøyeligheter, men måtte tukte dem.

Skarpsindig.

Det er blant annet denne skarpsindige analysen som løfter "Masken" til et høyere nivå enn første bind, "Mennesket", som utkom i 2006. Undertegnede var ikke begeistret for "Mennesket" fordi den er preget av en skjemmende overbudsretorikk, der Ivo de Figueiredo til stadighet foregir å avvike radikalt fra Ibsen-tradisjonen, mens han i realiteten gjør temmelig små justeringer.I "Masken" trenger han hverken stråmenn eller fiender. Biografen er nå kommet under huden på både Ibsen og sine forgjengere i faget. Han korrigerer fremdeles tidligere biografer, især Michael Meyer, men med tilbakelent autoritet. Han legger heller ikke skjul på sin beundring for Halvdan Koht ("Ibsens viktigste biograf"). Men i hovedsak er han mer interessert i å drøfte nyere forskningsarbeider av folk som Toril Moi, Atle Kittang og Helge Rønning.

Ibsen kåt.

Slike spesifikt faglige diskusjoner er lagt til noteapparatet, mens selve fortellingen er tilpasset et bredt publikum. Også hovedteksten er imidlertid full av kritiske kommentarer til de berømte mytene og anekdotene i den store Ibsen-tradisjonen. Det skaper liv og røre i teksten, og gjør den mer - ikke mindre - leservennlig. Eksempelvis har Ivo de Figueiredo lite til overs for alle de iherdige forsøkene på å åndeliggjøre den aldrende dikterens forhold til unge kvinner. Han brukte dem ganske riktig som litterære modeller, men Ibsen var også skjelvende kåt, fastslår denne biografen på bakgrunn av dagboken til Rosa Fitinghoff.Dikterbiografier har lett for å falle inn i et fast mønster knyttet til utgivelse og mottagelse av verk. Med Ibsens regelmessige utgivelser, er det vanskelig å unngå dette mønsteret. Men Ivo de Figureido prøver å bryte det med jevne mellomrom, ofte med hell. Midt mellom "Lille Eyolf" og "John Gabriel Borkman" kan han legge inn en lengre ekskurs om Ibsens kropp. Her analyserer han en serie portretter av dikteren, signert blant andre Erik Werenskiold og Edvard Munch.

Skriveglede.

Nettopp i slike partier blir også biografens egen skriveglede åpenbar. Mens hverken nesen eller ørene sto sentralt i "ansiktstopografien", har malerne ifølge forfatteren dyrket Ibsens blikk: "Særlig interesserer det lille øyet, det som ser tvers igjennom oss ( . . . ). En fysisk deformitet opphøyet til mytisk realitet - til selve dikterøyet."Ivo de Figueiredo takket ja til å skrive Ibsens biografi "i mangel av bedre vett", innrømmer han i første bind. I "Mennesket" virket han også skeptisk til å begi seg inn i det ladede estetiske spørsmålet om liv og verk. I tråd med hans egen poetikk er det fristende å fastslå at arbeidet med biografigenren gradvis har gitt forfatteren både vett og menneskekunnskap, slik at "Masken" er blitt en besnærende fortelling om litteraturens eksistensielle slagkraft.

På sine eldre dager var Ibsen gjenstand for mye uønsket oppmerksomhet. Dette bildet skal være tatt - mot hans vilje - av en tysk turist. Det dreier seg altså om et slags historisk paparazzi-fotografi. Foto: GYLDENDAL

Ibsen ble et yndet objekt for malere, tegnere og skulptører. Her en karikaturtegning fra dikterens 70-årsjubileum i København, der teaterdirektør Peter Hansen holdt en mislykket hovedtale. Alexander Kielland helt til høyre. Foto: FRA "MASKEN"

William Archer var en av Ibsens fremste formidlere i Storbritannia. Den første tiden ble Ibsen lest med avsky, noe som også gikk ut over gjendikteren. Foto: FRA "MASKEN"

Ivo de Figueiredo. Foto: ROLF M. AAGAARD

Les mer om

  1. Litteratur

Flere artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Aftenpostens anmelder: 900 sider om Ibsen, men til hvilken nytte?

  2. DEBATT
    Publisert:

    At tidligere Ibsen-biografer har beskyttet kunstnermyten Henrik Ibsen, er ikke riktig

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Vi befinner oss i overgangen til en frodigere Ibsen-tradisjon

  4. KULTUR
    Publisert:

    Inntrengende biografi om Amalie Skram

  5. DEBATT
    Publisert:

    Historikere lufter altså ikke hypoteser som var de vårkåte fuglehunder

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    Bomann-Larsen: «Vanskelig i dag å trekke skille mellom meg og kong Haakon VII»