Kultur

- På tide å anerkjenne den sivile innsatsen under krigen

Sivile hjelpeaksjoner og Hvite busser reddet 20.000 mennesker på slutten av Annen verdenskrig. - Nå er det på tide å anerkjenne denne innsatsen, sier den danske forfatteren Bo Lidegaard.

Forfatteren og historikeren Bo Lidegaard er aktuell med boken<i> Redningsmenn. Skandinaviske aksjoner for å redde fanger fra tyske konsentrasjonsleire i krigens siste år. Cappelen Damm.</i> Foto: Stenersen, Tor

  • Heidi Borud
    Heidi Borud
    Kulturjournalist

Forfatteren Bo Lidegaard er aktuell med bok om de sivile hjelpeaksjonene under Annen verdenskrig. Han mener hjelpen fra sivilsamfunnet er blitt undervurdert av historikerne så langt. I månedene før krigens avslutning ble ca. 20.000 fanger, ca halvparten fra Skandinavia, evakuert til Sverige fra tyske fangeleirer og fengsler via transport med de danske og svenske Hvite busser.

— Du løfter frem det sivile samfunnet og trekker frem flere enkeltpersoners innsats. Har historikere lagt for liten vekt på denne innsatsen som frivillige gjorde under siste del av krigen?

— Ja, helt klart. De sivile redningsaksjonene er til dels blitt oversett. Der var ikke tale om én velorganisert aksjon, men om en rekke private initiativ som brakte cirka 20.000 fanger hjem. Den svenske Røde Kors-mannen, greve Bernadotte og svenske myndigheter spilte en viktig rolle, men også danske sivile embetsmenn var helt avgjørende for at aksjonene lykkes. De er delvis blitt forsvart som enkeltstående aksjoner, men jeg har ønsket å fortelle hvordan disse hjelpeaksjonene er tett innbyrdes forbundet.

- Du beskriver historien om de hvite bussene og redningen av de skandinaviske konsentrasjonsleirfangene i krigens siste måneder. Hvorfor er dette underkommunisert i vår offisielle fortelling om krigens avslutning?

— Det har å gjøre med at vi har hatt det svært vanskelig med å være stolte av disse hjelpeaksjonene fordi det er knyttet så store moralske dilemmaer til hjelpearbeidet, som også innebar at hjelperne kom meget nær bødlene i fangeleirene og den nazistiske ledelsen. Alle som sto midt opp i dette var tett på disse moralske dilemmaer, de sivile var samtidige øyenvitner til de groveste forbrytelser og så skulle man samtidig samarbeide for å klare å hjelpe noen få, sier Lidegaard.

Forfatteren og historikeren Bo Lidegaard er aktuell med boken<i> Redningsmenn. Skandinaviske aksjoner for å redde fanger fra tyske konsentrasjonsleire i krigens siste år. Cappelen Damm.</i> Foto: Stenersen, Tor

Den norske kvinnens innsats

Lidegaard nevner flere enkeltpersoner, blant annet norske Wanda Hjort Heger (95 år) som sammen med familien ble sivilt internert utenfor Berlin høsten 1942. Hun var en av de sentrale hjelperne somleverte matpakker og glass med potetsalat til norske fanger og er kjent for innsatsen med å kartlegge og hjelpe nordmenn som satt i fangenskap i Tyskland under den annen verdenskrig.

Wanda Hjort og Bjørn Heger like etter krigen utenfor sjømannskirken i Hamburg, hvor de giftet seg. Wanda Hjort var 21 år gammel da hun i 1942 ble sivilt internert utenfor Berlin. De to mottok Danmarks Røde Kors Hedersmedalje og Sveriges Røde Kors Hedersmedalje i 1945 og har fått medalje fra Fondet for Dansk-Norsk Samarbeid. Wanda Heger ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1985, og 2001 mottok hun Norges Røde Kors Hederstegn.

Om Wanda Hjort Hegers betydning, sier forfatteren:

— Hun personifiserer hele denne historien. Både hun og mannen, Bjørn Heger, gir uttrykk for alle de moralske dilemmaer man møter, når man forsøker å redde dem man kan, men samtidig vet at mange flere går under, fordi man ikke makter å hjelpe dem. Wanda Hjort var bare 21 år og gjorde det hun synes var riktig. I en nesten umulig situasjon utnytter hun de ganske små muligheter som var for å komme i kontakt med de norske fangene, og dermed utviste hun stort mot, selv om hun ikke selv opplevde det slik der og da, sier Lidegaard..

— Hun får en kontakt og fortrolighet med folk i fangeleieren og gjør det mulig for fangene å kommunisere med omverdenen. Hun løp selv en stor risiko og satte sitt eget liv på spill. Hun oppsøkte muligheten for å hjelpe, men var smertelig bevisst at det var få hun kunne hjelpe, sier Lidegaard.

Gjennom de tyske vaktene fikk hun levert mat på syltetøyglass. Hun visste første ikke om hjelpen kom frem, men en dag fulgte det med en liten lapp med takk for maten. Slike små tiltak vokste til flere store redningsaksjoner som ende med å redde livet til mange.

Blandet kritikk

- Du har fått blandende anmeldelser i danske aviser. Berlingskes Tidendes anmelder, Bent Blüdnikow, mener du tar altfor lett på de moralske dilemmaer, og at du inngår i en dansk faghistorisk tradisjon hvor man helst beskjeftiger seg med småstaten Danmarks problemer og holder resten av verdens brutalitet ute. Hva sier du til kritikken?

— Det er en stadig pågående debatt jeg har med Blüdnikow, men det er faktisk det motsatte jeg gjør. Jeg har et internasjonalt perspektiv på krigen, men er opptatt av å se Skandinavias situasjon samlet. Jeg er ikke enig i at det mest interessante er vår nåtidige dom over fortiden. For meg er det interessante å komme så tett som mulig på de samtidiges kilder og dagboksnotater, og forsøke å forstå hvordan sykepleiere, leger, sjåfører og andre opplevde det og hva som drev dem som fikk hjelpeaksjonene i stand. Det er deres historie jeg har ønsket å formidle. Så leserne får selv felle de moralske dommer.

- Hva kan vi lære av erfaringene fra 1945 når vi skal lete etter løsninger på dagens flyktningkrise?

— En av de erfaringene man kan ta med seg, er at selv det som kan virke som en svært liten hjelp, kan gjøre en stor forskjell og redde liv.

Det er en viktig påminnelse om at enkeltmenneskers innsats har avgjørende betydning. De 20.000 mennesker som ble reddet i krigens siste fase, er jo ikke mange i forhold til katastrofens omfang, men det er likefullt snakk om 20.000 menneskeliv som ble reddet, sier Bo Lidegaard

  • Les beretninger fra krigens slutt her:

Les også

  1. Flyvningen til Norge ble avlyst, og bryllupet utsatt i fem år

  2. «Min stefar løsnet de første skarpe skuddene mot tyskerne allerede 8. april»

  3. Aftenpostens Drøbak-korrespondent kan ha æren for at konge og regjering ble varslet i tide

Les mer om

  1. Historie