Gjennom et par blodrøde briller ser den tyrkiske kunstneren Sükran Moral på at to menn setter hyenen hennes på en pidestall. De har akkurat båret den ut av en stor trekasse, med påskriften «Fragile» i store bokstaver, men det glefsende dyret ser alt annet enn skjørt ut der det flerrer tenner mot sine tilskuere. Skulpturen heter «Ethic» og skal etterhvert få en avrevet, tatovert kvinnearm med røde negler å bite i.

– Den representerer alt hun har vært igjennom, sier Eli Okkenhaug lavt til meg.

Hun er en av kuratorene for Morals hittil største separatutstilling My Pain – My Rebellion, som åpnet forrige måned på Kode i Bergen. Det er ikke første gang Okkenhaug jobber med den kontroversielle kunstneren. I 2012 inkluderte hun videoverket «Brothel» (1997) i en gruppeutstilling på Kode med tittelen Desire. Filmen viser Moral på et autentisk bordell i en av Istanbuls fattige bydeler, kledd opp i svarte nettingstrømper og en blond parykk, med skilt der det står «For sale» og «Modern museum». Utenfor stimler menn sammen.

– Sükran kan sikkert fortelle mer om dette selv, sier Okkenhaug.

På et svart bord ved siden av oss har noen lagt fra seg en forgylt støpning av en hårløs vulva med tittelen «My Pussy» (2015), ved siden av to ruller med gaffa-tape.

Okkenhaug skotter bort på kunstneren.

– Hun ble drapstruet, vet du.

Ethic_X.jpg
Galeri Zilberman/Sükran Moral/KODE

– Jeg vil kjempe imot undertrykkelsen

Det er akkurat en uke til åpning da jeg besøker KODE. Moral kom til Bergen dagen før for å ta del i monteringen som nå foregår for fullt. I det første rommet er fire frivillige i ferd med å lage livløse kropper av isopor og plast, som siden skal svøpes i hvite likposer og plasseres i ryddige rekker på gulvet under et stort fotografi av en naken, gravid kvinne som poserer som på korset. I det neste rommet står en skulptur av en ung brud foran en gammel madrass, tilsølt med blod. Her vises også «Married With Three Men», et videoverk fra 2010, der Moral gifter seg med tre mindreårige gutter. Det er ikke vanskelig å skjønne hvem eller hva Moral kritiserer. Det er et verk som formelig skriker sitt budskap.

– Det at det legges et så stort press på meg som kunstner, gjør at jeg får lyst til å skape enda sterkere og krassere ting for å kjempe imot undertrykkelsen, sier Moral.

– Jeg vil mest av alt fortelle om mennesker i vanskeligheter som står utenfor samfunnet, for eksempel psykisk syke, prostituerte, homofile, lesbiske og transseksuelle.

Vi sitter på Smakverket, en kafé i første etasje av museet, sammen med en tolk. Moral snakker tyrkisk og italiensk, i dag går det i sistnevnte, men knapt et ord engelsk. Hun er kledd i svart skinnjakke fôret med sauepels over en svart kjole og svarte tights. De mørke krøllene er klippet asymmetrisk, kort på en side, langt på den andre, og leppene funkler i rødt. Hun forteller om de patriarkalske strukturene i Tyrkia, som ligger til grunn for flere av verkene, og påfører mer leppestift mens hun snakker.

– I mitt land kan man fortsatt gifte seg med flere kvinner, også veldig unge jenter, sier hun.

– Det er ikke lovlig, men det tolereres. I verket «Married With Three Men» harselerer jeg med menns måte å oppføre seg på. Jeg iscenesatte et bryllup i en kurdisk landsby, og snudde tradisjonen opp ned ved å gifte meg med tre unge gutter. En tyrkisk tradisjon går ut på at jenter som gifter seg, bærer en rød sløyfe, som skal representere jomfrudommen deres. Jeg fikk guttene til å gjøre det samme. Denne typen performance er veldig farlig, fordi jeg vitser med maskuline tradisjoner.

"Child bride," 2014.
Galeri Zilberman/Sükran Moral/KODE

– Det er mye hykleri i mitt land

Moral vokste opp i den tyrkiske byen Terme, ved Svartehavet, sammen med en søster og tre brødre. De var en dypt konservativ familie. I et intervju med Der Spiegel fra 2009 fortalte hun at faren nektet henne å fortsette utdannelsen etter barneskolen: «De sa at jeg kom til å ende opp som en hore, og at jeg måtte lære meg å lage mat. De lot meg ikke lese bøker», sa hun. I dag unngår hun å snakke om barndommen.

– Jeg har alltid hatt kontakt med kunsten, og det var kunsten som reddet meg, sier hun bare.

Til tross for farens tyranni, og med hjelp fra moren, forlot hun hjembyen og fullførte en kunstgrad ved universitetet i Ankara. Siden fortsatte hun kunststudiene i Roma, der hun fortsatt bor halve tiden, når hun ikke bor i Istanbul. I 1997 stilte hun ut det som i dag er et av hennes mest kjente arbeider, videoverket «Hamam» under Istanbul-biennalen. Verket viser Moral som går inn i et tyrkisk bad forbeholdt menn og blir vasket og stelt, nesten naken.

– Det er mye hykleri i mitt land. Det å gå inn i en hamam eller et bordell var ingen lett performance. Det var en revolusjonær handling. Ingen tyrkiske kunstnere hadde turt å gjøre noe lignende før meg.

Tyrkia rangeres som et av de verste stedene i verden å være kvinne. Mellom 2002 og 2009 økte antall myrdede kvinner med 1400 prosent, i gjennomsnitt døde fem kvinner hver dag, i følge nyhetskanalen Al-Jazeera. Og det blir ikke bedre – bare i fjor mistet 335 kvinner livet etter å ha blitt mishandlet, som regel av kjærester og ektemenn.

– Kvinner og religion instrumentalisteres av politikken. Hver eneste dag blir tyrkiske kvinner drept og voldtatt. De reduseres til objekter og betraktes knapt som menneskelige vesener. Det er vanlig at landets ledere bruker sin politiske makt til å undertrykke kvinner.

Politikerne begrenser kvinnenes frihet, for eksempel ved å forby abort, sier Moral.

Den sittende presidenten, Recep Tayyip Erdoğan, fra det konservative Rettferdighets— og utviklingspartiet, er blitt beskyldt for å lede landet inn i et diktatur. Moral gjentar flere ganger at kulturen hun gjør oppgjør mot, er vanskelig å forstå for en nordmann.

– Tror du det vil ha en betydning for nordmenns opplevelse av utstillingen?

Hun rister på hodet.

– Jeg vil at kunsten min skal konfrontere flest mulig, også nordmenn. I Norge har dere Edvard Munch, og sånn jeg ser det, forteller han stort sett om smerte. Det har vi til felles. I tillegg til den smerten jeg føler, har jeg mye sinne i meg. Et land som har skapt et menneske som Edvard Munch, vil forstå min kunst.

"Speculum & Istanbul", 1997.
Galeri Zilberman/Sükran Moral/KODE

Mottok dødstrusler etter utstilling

I 2010 viste Moral verket «Amemus» på et galleri i Istanbul, en performance der kunstneren simulerte sex med en annen kvinne, hvorpå reaksjonene var så voldsomme at utstillingen måtte avlyses, og både Moral og galleristen mottok dødstrusler.

– Allerede før «Amemus» hadde jeg laget flere verker som er veldig sterke, men etter denne installasjonen var det et enormt oppstyr i mediene og jeg mottok dødstrusler. Pressen i Tyrkia er heller ikke fri, og jeg ble lynsjet av avisene, som stort sett er støttet av regjeringen. De skrev at jeg var uten moral. De skrev at det ikke var kunst.

Hun fikk veldig lite støtte fra kunstmiljøet i ettertid.

– Opplever du at kunstinstitusjonene i Tyrkia også er kontrollert av regjeringen og deres politiske agenda?

– Ja, definitivt. Det er mye press på disse institusjonene, og alle er veldig redde for å miste jobben sin. Det pågår en stille sensur. De jobber ikke med meg, men sier heller ikke hvorfor.

Hun tror den vanskelige situasjonen i hjemlandet stimulerer kunstscenen, samtidig føler mange seg maktesløse.

– Hver morgen våkner vi til nyheten om at mange mennesker er drept. Det er et ekstremt liv. Vi lever i krig. Du kan dø fra ett øyeblikk til det neste, men man må kjempe for friheten.

– Er du redd når du oppholder deg i Tyrkia i dag?

– Å snakke om frykt nytter ikke. Jeg lever med angsten, men jeg er ikke redd. Det er sinne jeg føler, mest av alt, og det er det som motiverer meg til å fortsette. Jeg har rett til å bo i et demokratisk land.

"Married with three men", 2011.
Galeri Zilberman/Sükran Moral/KODE

– Det er masse sensur i Europa, men det snakkes ikke om

Det er ikke bare i Tyrkia Moral straffes for arbeidet sitt, sier hun.

– Jeg er også blitt sensurert i Europa. Det har vært veldig vanskelig å stille ut verkene mine som omhandler Kristus, for eksempel. Det er masse sensur i Europa, men det snakkes ikke om, fordi det ikke er fint eller bekvemt å diskutere.

– Kunstverdenen har fått meg til å lide. Men det er verdt det. Jeg er villig til å lide og slite for idealet mitt.

– Er det blitt bedre?

– Ingenting er blitt bedre, men jeg har lært meg å kjempe hardere. Det moderne samfunnet er falskt og hyklersk og …

Her nøler tolken. Det er noe hun ikke vil oversette.

– It’s shit! utbryter Moral høyt på engelsk.

– Shit, shit, shit!

Likevel er hun håpefull for fremtiden.

– Det er mange kvinner som meg, som er sterke og som kjemper.