Når venstrevridde performanceartister gjemmer seg i tujahekken
I «Ways of seeing» flytter to performanceartister inn i hekken til Resetts sponsorer. Etterpå lager de en fascinerende og ubehagelig forestilling der nyansene trolig ikke er skapt med hensikt.
Vår vurdering:
Jada, jeg skal innrømme det. Jeg gikk inn i Pia Maria Rolls og Marius von der Fehrs forestilling Ways of seeing med visse fordommer. Jeg vet jo at de bruker en ganske provoserende form for geriljateater for å fremme sine venstreradikale meninger.
I tillegg hadde jeg lest forhåndsomtalen der det står at de «har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det? Og hva er sammenhengen mellom dette miljøet og et stadig høyere rop om mer overvåking?»
De finner ikke svar på noen av disse spørsmålene. Kanskje ikke så rart, for dette er en gjeng som mener de har alle svarene på forhånd, og som for all del ikke vil undersøke motforestillinger.
Derimot lager de en høyst problematisk, visuelt vakker og – utrolig nok og muligens ufrivillig – en nyansert forestilling.
Overvåker høyresidens rekkehus
Sara Baban og Hanan Benammar starter med å oppsøke hjemmet til justisminister Tor Mikkel Wara. De legger seg i buskene hans og filmer de vårgrønne trærne som skygger for inngangspartiet.
Deretter legger de ut på en reise til rekkehusene og villaene til Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde, Document.no-skribent Kent Andersen, Resett-redaktør Helge Lurås og etter hvert sponsorer og styremedlemmer til nevnte nettsted.
De går aldri inn på tomtene, men venter på parkbenker, gjemmer seg i tujahekker og åler seg ned i grøftekanten. Zoomer inn på vinduet og registrerer at en av dem fortsatt har julepynten fremme selv om det er mai.
Vi i publikum får se filmene fra husene på en bakskjerm, mens skuespillerne beveger seg rundt på en scene dekket av trær.
I starten tenker jeg at dette er høyst problematisk. Det er drøyt å snikfilme folks hus, bare fordi de mener noe annet enn deg. Det bærer med seg en slags ikke-uttalt trussel: Vi vet hvor du bor. Vi venter i mange timer foran inngangen din. Det er litt Rote Armee Fraktion over det hele. Hadde de oppsøkt min leilighet, ville jeg ringt politiet.
Møter Ketil Lund i grøften
Men ubehaget er en del av illusjonen. Det er gjennom de nærmest rituelle sangene og bevegelsene på scenen at vi virkelig får gåsehud. Selve overvåkingen er fattig. De sier ikke helt tydelig hvor objektene bor, filmer aldri mennesker og finner for øvrig heller ikke ut noe av substans. Overvåkingen peker mest tilbake på kunstnerne selv og setter dem i et lite tillitvekkende lys.
Det skjer kanskje ubevisst, men det er utvilsomt smart scenekunst.
Ute i grøften møter Sara Baban tidligere høyesterettsdommer og leder for Lundkommisjonen Ketil Lund. Han dukker opp på scenen, høyst virkelig, og lurer på hva de driver med der i hekken.
Baban viser først venstreradikal trass mot hvit mann fra Oslo vest, men skjønner etter hvert at dette muligens er en meningsfelle. Det skaper noen nydelige scener der de finner sammen i en kamp mot resten av samfunnet.
Men når det menneskelige møtet går over i politiske monologer, går forestillingen av skaftet.
Skrudde politiske monologer
Ketil Lund kommer med lange utfall om hvordan ingen kontrollerer overvåkerne. Han får stå uimotsagt, det er scenens privilegium. Sara Baban snakker om den PKK-styrte Rojava i Syria som et feministisk idealsamfunn. De som går hjem og googler, registrerer at uavhengige journalister gir en mer nyansert versjon av virkeligheten.
Pia Maria Roll og Marius von der Fehr bruker scenen som talerstol. Det er greit, for teateret er også en ytringsarena. Men jeg mener kunst er best når den nyanserer, utdyper og utforsker rommene der journalister og debattanter ikke slipper inn. Debatt er tross alt best når meninger brytes.
Heldigvis klarer Ways of seeing å være langt mer enn sin skrudde politiske tendens, blant annet gjennom nydelige bakteppeillustrasjoner av Lotte Konow Lund, et spennende musikalsk lydbilde og et narrativ som gjør hovedpersonene ubehagelige og menneskelige på samme tid.
Hva vil det si å være aktivist? Har all aktivisme en autoritær forhistorie? Slike spørsmål reiser forestillingen ved også å gå inn i kunstnerens familiebakgrunn fra Algerie og Kurdistan. Det er høyst subtilt, og kanskje er også dette en ubevisst nyanse.
Ways of seeing er blitt en interessant utforskning av hvordan det er å være i debattens grøftekant. Ikke som Resett-sponsor, men som en venstreradikaler som ikke ser verden for bare tujahekker.
